Den siste episoden av Starz-serien «Spartacus» ble sendt på amerikansk tv før helgen, og en av våre store guily pleasures er altså nå historie.
«Spartacus» kommer for alltid til å hvile i skyggen av storkanalenes tv-produksjoner, og oppnådde aldri ordentlig aksept i de finere tv-salonger. I «Spartacus» har det vært backstabbing, puling, slåssing og halshugging konstant siden 2010. Man kunne enten elske eller hate det.
Fortellingen om den trakiske gladiatoren Spartacus som startet slaveopprøret i den romerske republikken i år 73 f.Kr. har ikke spesielt mange historiske holdepunkter bortsett fra enkelte navn, steder og slag. Men så var det heller aldri produsentene Steven S DeKnights, Robert Taperts eller Sam Raimis intensjon å skape en historisk korrekt serie.
De ville fra starten av koke sammen en tv-gryte med en knivsodd kammerspill, åtte hekto jernpumpede kropper, to kilo sex og sju liter griseblod. Akkurat som i Rom fikk publikum nøyaktig det de tørstet etter – et helsikes skue.
Innspillingen av «Spartacus» skjedde på New Zealand, et land som har en gjennomsubsidiert filmindustri i kjøvannet av Peter Jacksons suksess. Men til tross for skattelettelser har ikke skapelsen av serien vært problemfri.
Seriens hovedrolleinnehaver Andy Whitfield ble rammet av kreft og døde i 2011. Liam McIntyre erstattet ham. Lesley-Ann Brandt tok rollen som krigerske Naevia, men hoppet av et bare et par episoder.
Hun ble erstattet av den betydelig dårligere Cynthia Addai-Robinson, hvis største bedrift var å se ganske forbanna ut i hele den tredje sesongen.
Da den selvgode gladiatoreieren Quintus Lentulus Batiatus (John Hannah) og hans kone Lucretia (Lucy Lawless) siden fikk smake på stålet etter den første sesongen, begynte serien å dale i takt med bruken av uttrykket «Jupiter’s cock».
Produsent og manusforfatter Steven S DeKnight hadde opprinnelig tenkt seg fem eller sju sesonger. Til slutt ble det tre sesonger og én miniserie.
Steven S DeKnight mente han hadde gjort alt han ville med «Spartacus», og at det bare ville være meningsløst å dra det hele enda lenger.
Fredag ble altså det aller siste avsnittet av «Spartacus», men den passende tittelen «Victory», sendt i USA. Hvil i fred Spartacus (2010-2013).
Dette kommer vi til å huske «Spartacus» for:
5. Dialogen: For eksempel da Spartacus møtte sin nemesis Crassus på nært hold. Og bittelitt gjensidig respekt oppstod.
4. En søt hevn: Da Quintus Lentulus Batiatus fikk smake sin egen medisin. Dessverre kom vi seinere til å savne ham enormt.
3. Volden: Ifølge nettsida funeralwise hadde serien 25 drap i gjennomsnitt per episode. Med tanke på at det ble 39 avsnitt til sammen… Nei, vi tør ikke dra fram kalkulatoren.
2. Romerne er gærne: Da Tiberius satte Julius Cæsar på plass.
1. Banneromere: Allerede i den første sesongen viste serieskaperne at de ikke tenkte å bruke såpe på skuespillernes munner.
