• Se «Sportsåret 2011 – én del av livet» her

Her er en ufullstendig liste over noen av de tingene NRK mener hørte hjemme i sportskavalkaden som rundet av 2011: En sur Liv Signe Navarsete, en ung Hans Wilhelm Steinfeld, et arkivintervju med noen gamle russere som danser og savner Stalin, en lattermild Silvio Berlusconi, et arkivklipp av noen skuespillere i vikingkostymer, Erik Bye på tur i England, tv-avisklipp av noen veiarbeidere, en danske som har skutt en elg, bilder av tsunamien som slår innnover Japans kyst, utdrag fra Steve Jobs sin tale til avgangselevene ved Stanford i 2005 og et lydopptak fra romfergens Endeavours reiser spilt av over stillbilder av en modellversjon av Oslo sentrum.

Ja, det har vært et år utenom det vanlige, dere.

Men i NRKs sportsredaksjon har det brygget opp mot dette øyeblikket lenge, fra oppsummeringen av Beijing-OL og sikkert en stund før det: Årets sportskavalkade er det foreløpige høydepunktet i utviklingen av den metafysiske sportskavalkaden, en assosiativ og rabulerende sjanger som er blitt perfeksjonert på Marienlyst gjennom flere år av Jan Petter Saltvedt og Håvard Bergheim.

«Sportsåret 2011: Én del av livet» er deres Guernica.

Programskaperne Håvard Bergheim og Jan Petter Saltvedt. Foto: NRK

Tittelen, «Én del av livet», forteller oss at sport noen ganger kan virke trivielt og meningsløst. Som for eksempel under en voldsom naturkatastrofe, eller like i etterkant av et nasjonalt traume. Det er som om man ikke lenger egentlig har behov for Sportsrevyen.

Men fatt mot: «(…) der verden rystes av galskap, skal vi heller aldri glemme at det finnes typer galskap vi faktisk trenger. Galskap som gir oss en mulighet til å koble verdens ondskap ute og hemningsløst dyrke den umiddelbare entusiasme. Denne galskapen kalles sport», sier fortelleren (Ingrid Olava) før de klipper over til et gammelt intervju med Kim Larsen.

Nei, la oss for all del ikke trivialisere ting som sport (eller galskap), men ta det for det er: Kappestrid, rivalisering, idrettsglede, og på sitt absolutt beste kanskje til og med det David Foster Wallace i ekstase over Roger Federer kalte kinetisk skjønnhet: Kraftfull og med universell appell, en skjønnhet som ikke har med kjønn eller kulturelle normer å gjøre, men med menneskevesenets forsoning med fangenskapet i vår egen kropp.

For all del, kall det kunst for alt jeg bryr meg. Men kan vi da i det minste konsentrere oss om sporten, i stedet for å vise klipp av Liv Signe helsikes Navarsete i sykehusbråk?

«Én del av livet» et c-moment av et program: Det presterer å gratulere seg selv for å beklage idrettens uutholdelige letthet for seerne. Det er den mest høylytte ydmykheten du kommer til å se i år. Én time til ende lusker det klamme alvor hakk i hæl bak årets sportsbegivenheter.

De nevner ikke 22. juli direkte, og jeg antar at det er meningen at seeren skal forveksle akkurat det med en slags eleganse eller smakfullhet. Men fortellingen er like fullt dystert berammet av Alexander Dale Oens formidable VM-gull to dager etter terroren. Et VM-gull han vant og mottok i affekt, forståelig nok. Og som han, kledelig beskjedent, tilsynelatende syns det er litt vrient å bli intervjuet om i ettertid.

Et VM-gull i svømming er faktisk en svær greie. Gullet står på egne ben som den kanskje største norske idrettsprestasjonen i år. Men det er ikke i seg selv nok for Saltvedt og Bergheims fortelling.

Her må gullet også finne seg i å være springbrett for vidløftige assosiasjoner, fra alvoret til fjaset og fra Utøya til andre breddegrader. Se hvordan de i essayistisk stil smyger seg via en annen hovedperson, Usain Bolt («Han er blitt kalt overjordisk. Bortenfor det menneskelige begrepsapparat. Det stemmer jo aldri helt»), som tjuvstarter på 100 meter i VM, men som kommer til Bislet og vinner: «Bolt vant i regnet. Symbolsk nok i et år når mye dreide seg om vann». Vips, så er vi tilbake i svømmebassenget. Men vi er også, trøste og bære, i Fukushima.

«Det er Japans år. Og det er definitivt ikke Japans år. Men i idretten har det skjedd ting som den plagede nasjonen aldri har opplevd før. For her er det en annen type marginer. Her er det en annen type drama», får vi høre før Japans kvinnelandslag vinner fotball-VM og en sleggekaster vinner i friidretts-VM: «Seks centimeter vinner han med. Seks centimeter for seg og sin nasjon.»

Det er på dette tidspunktet man ser for seg programskaperne rive seg i håret og forbanne seg over at det ikke var en eneste libyer som gjorde seg bemerket i idrettsverden i år, at verken Egypt eller Syria kan se tilbake på noen sportsbragder i løpet av året. Da kunne jo de også fått være med i kavalkaden.

Men la gå, se bort ifra det pornografiske og føleriske i å sause sammen såpass voldsomme hendelser med et sleggekast. Det mest provoserende med hele seansen er at det blir ganske dårlig sports-tv av det. Referatet av Tour de France er av hensyn til storylinen stykket opp og klippa bort. Champions League-finalen er for anledningen flytta til etter den norske seriens slutt. Distraksjonene er over alt – Johan Remen Evensens avsindige verdensrekorder i Vikersund er liksom ikke like viktig som at fotografene fanget et bilde av den legendariske bikkja i bakken. Det hele er sørgelig symptomatisk for NRKs sportsdekning, som i stadig større grad synes å dreie seg om «opplevelsen» snarere enn selve sporten.

Så, NRK, en bønn på tampen av 2011: Neste år er det EM-år. Det er det nest fineste ordet i sportsfanatikerens vokabular, og slikt kimser man ikke med. Når det skal oppsummeres, vær så snill, ta en kamp av gangen.

Drit i artige klipp fra TV-ens barndom. Ikke ha med bilder av Hurtigruta. La Odd Børretzen være i fred. Vis flest mulig mål fra mesterskapet, men unngå gjerne å bli nyreligiøse, som dere for eksempel ble da dere sa at Manchester United ikke hadde noen jordisk sjanse mot Barcelona. Dere kan få lov til å si at ballen er rund, men dere trenger ikke gjøre det til et fortellermessig mantra og knytte det opp mot klodens magnetfelt og inkakalenderen og sånn. Når det gjelder kronologi, ser mesterskapet slik ut: Gruppespill – kvartfinale – semifinale – finale. Det er et greit skjema å holde.

Hvis dere klarer det, og Danmark gjør det bra, skal dere få lov til å spille Kim Larsen til slutt.

  • Se «Sportsåret 2011 – én del av livet» her