I dag starter Wimbledon.
Vent, vent, vent. Jeg må la dette få synke ordentlig inn.
I dag starter Wimbledon.
I dag starter den stiligste sportsturneringen i verden som Andrea Pirlo ikke er med i, når fjorårsvinner Novak Djokovic klokken ett kommer ut på centrecourten til åpningskamp – tradisjon tilsier at denne alltid tilfaller herrenes tittelholder. Og la det være klart, først som sist: tradisjoner er ikke bare viktige i Wimbledon. Tradisjoner er limet som holder hele greia sammen. Wimbledon er ikke bare to (eller fire, som tilfeller er i double) personer som slår en gul Slazenger-ball over et nett med det for øye å vinne best av tre eller fem sett- det er 136 år med tradisjoner – arkaiske, foreldede tradisjoner og aristokratisk prippenhet som du simpelthen ikke kimser av.
Du kommer ikke på banen i for korte skjørt, du skjeller ikke ut dommeren (eller umpire, som er den korrekte termen for personen som har fått den fineste fluktstolen, høyt over alle andre), du kommer ikke med profane utrop – kort sagt, du oppfører deg på tennisbanen som det forventes at du ville oppført deg i et middagsselskap i Buckingham Palace. Men det er på banen – på tribunene er tilskuerne av og til så høylydte at man mistenker dem for egentlig å ha vært på vei til debatt i det britiske underhuset.
Mye skal gå galt om ikke Djokovic enkelt tar seg videre til neste runde, og mye skal i grunnen gå galt om han ikke også befinner seg på den ene siden av nettet søndag 8.juli, når finalen spilles. På andre siden vil etter alle solemerker befinne seg enten Roger Federer eller Rafael Nadal. Sveitseren og spanjolen, den elegante klokkemodellen og Wimbledon-publikummets adopterte kjæledegge det siste tiåret kontra den bicepsflexende singlet-entusiasten – sammen dominerte de herretennis før Djokovic kom opp på deres nivå og gjorde tvekampen til mer av en… en, øh, trekamp? Og kanskje vil vi aldri oppleve en finale som den i 2008 igjen, kulmineringen av Nadals møysommelige kamp for å ta tennistronen fra Federer, en femsetter som ble avbrutt av regnet to ganger og varte til langt ut i kveldsskumringen.
Tennis blir ikke tettere enn dette. Trodde vi. Ut på banen to år senere, uvitende om hva som ventet dem, kom amerikaneren John Isner og franskmannen Nicolas Mahut. Tre dager senere, etter at regnet hadde satt inn første kvelden og mørket senket seg på den andre, etter elleve timer og fem minutters effektiv tennis, etter at IBMs poengtavle hadde regelrett knelet på stillingen 50-50 i femte sett maktet John Isner til slutt, på stillingen 69-68, å breake Mahuts serv, som til slutt ikke lenger var i stand til å håndtere «the enormity of this situation». «The endless match», som kampen senere har blitt kjent som, fikk til slutt sin ende.
Og likevel: mer ikonisk enn tie-breaket mellom Bjørn Borg og John McEnroe i 1980 blir det neppe aldri. Århundrets tie-break, som det kalles. Tjueto minutter for evigheten. For der sto de: Den grasiøse nordiske urmannen med det stålblå blikket og lyse lokker, den tause bautaen som aldri syntes å la seg affisere av noe som helst, det være seg publikum, konkurrenter eller spilleforhold, som sto ved grunnlinja og slo, og dette i grell kontrast til den unge newyorkeren på andre siden: oppkjeftig, sint, opprørsk, bad boy, brash american, aggressiv i spillestilen og ofte framme ved nettet. Fila mot Sergio Tacchini på kroppen. Diadora mot Nike på beina. Ice-borg vs. Superbrat.
Det var to verdener som kolliderte – og harmonerte. Som det kommer fram i Malcolm Folleys bok «Borg mot McEnroe» (en lysende gjennomgang av alle de fjorten matchene de spilte mot hverandre fra 1978 til 1981, da Borg plutselig la opp. Det fins forresten en HBO-dokumentar fra 2010, «Fire & Ice», om Borg/McEnroe-sagaen, som virker severdig nok), fant McEnroe en form for ro når han møtte Borg, en kontrast til sitt eget «psykologiske roteloft».
Vi skal takke for dette roteloftet. Uten det, ingen udødelige Wimbledon-klassikere som dette (Chalk flew up!):
eller dette, som dog er fra Stockholm i 1984:
Nå kan det kanskje danne seg et inntrykk av tennis som noe gravalvorlig og urtrist. Det er det nødvendigvis ikke (Den barten vil jeg ha!)
La oss heller ikke glemme Andy Roddick, som møtte Federer i 2009-finalen av Wimbledon.
Og SJEKK denne:
Sånn i øvrighet har jeg prøvd å tenke på filmer som kan bidra til økt fortåelse for Wimbledons magnetiske kraft. Alt jeg kom på var «Wimbledon», den litt teite romantiske (men fryktelig hjertevarme, og dessuten MED John McEnroe-cameo!) komedien med Paul Bettany og Kirsten Dunst.
Dog, vil du se en useedet tennisspiller gå hele veien til topps i Wimbledon: Se 125-rangerte Goran Ivanisevic’ vinne pokalen i 2001.
Ellers er det syltynt. Woody Allen skrev og regisserte det fin-fine overklasseputethrillerdramaet «Match Point», og spilte selv mot Diane Keaton i en ganske minneverdig scene i «Annie Hall», og det fins nok av enkeltstående scener i andre filmer, det er ikke det, men tennis er tydeligvis ikke en idrett det er lett å lage gode sportsfilmer av.
På den annen side er jo de fleste tenniskamper bedre enn de fleste filmer. Game, set, match.
Wimbledon sendes på Canal +.
