Å sette to eller flere kjendiser fra …«forskjellige verdener» opp mot hverandre er et eldgammelt triks i TV-boka.
Formålet kan være så mangt, søndagens jubilant David Bowie tok for eksempel sine første skritt fra «svigermors androgyne konseptpopmareritt» til stuerein entertainer i denne klassikeren sammen med Bing Crosby (bonus for Harry Nilsson-referansen, forøvrig!):
Men det kan også svinge den andre veien, som når de (i bunn og grunn ganske hippe og kule, men ikke spesielt velrennomerte blant datidens kritikerstand) The Monkees lånte litt kredibilitet fra Frank Zappa.
Fremfor alt et veldig morsomt klipp, som også viser at TV-serien om The Monkees bød på langt mer innovativ (ofte metapreget) humor enn den i hvert fall dengang hadde rykte for:
I dagens TV-virkelighet, med 4080 kjendisdrevne, reality-inspirerte programmer som skal fylle kvota si hver eneste uke, får en inntrykk av at slike bisarre konstellasjoner oppstår av rene tilfeldigheter. Jeg finner i hvert fall ingen annen logisk forklaring på trioen vi møter i «Cruiseliv» (TVNorge 20:30) i kveld. Mine damer og herrer, ta godt imot DDE-vokalist Bjarne Brøndbo (m. lilleboror), «reggae-på-norska»-pioneer Nico D og …komiker Trine Lise Olsen?!
Sistnevnte måtte jeg google. Hun sto bak ikke-akkurat-braksussen «Lille Billefjord» for NRK for ikke lenge siden. Men virker som en positiv jente med pågangsmot på sin hjemmeside.
Du vet, en sånn jente som gjerne beskriver seg selv som «en positiv jente med pågangsmot». Uansett fikk hun nok tyn for en livstid for «Lille Billefjord», så vi tar henne for enkelhets skyld ut av regnestykket. Avstanden mellom Brøndbo og Nico D kan i utgangspunktet virke nærmest som en avgrunn. Trøndersk folkelighet møter autentiske karibiske rytmer liksom.
Men dette er en god anledning til å trekke frem en gammel kjepphest: reggae = danseband. Ja, du hørte riktig. Hvis du trekker fra faktorer som rase og geografi (og OK, rytmikk) er det et faktum at reggae i sin opprinnelige form, og i sitt hjemland, er musikk for den samme sosiale klassen og den samme aldersgruppen som dansebandpublikummet her hjemme.
Her må vi selvsagt holde cruiseturister og tyskere med dreads på pilgrimsferd til Bob Marley-land utenfor regnestykket. Og i rettferdighetens navn driver Nico D med musikk som er hakket mer moderne, hakket røffere enn tradisjonell roots reggae. Akkurat som Bjarne Brøndbo lager musikk som er hakket mer moderne, hakket røffere enn danseband.
La meg avslutte bevisførselen med kronargumentet: en tidløs norsk kultklassiker. Den norske platebransjelegenden Audun Tylden (nylig avdød, RIP!) fikk i 2001 den briljante idèen å la artister (stort sett fra sitt eget plateselskap Tylden) tolke Bob Marley på norsk.
«Inn fra kulda» rakk såvidt å ligge i butikken noen uker før Bob Marleys familie, som ikke hadde godkjent oversettelsene på forhånd, fikk stoppet videre salg. Lurer du på hvorfor? Det er mulig at Ole Ivars’ sjelfulle tolkning av «No Woman No Cry» kan gi en pekepinn ..
