• Her kan du leie «Bernie»

Hva får du hvis du parrer verdens mest irriterende skuespiller Jack Black, badebuksa Matthew McConaughey og grande dame Shirley MacLaine?

En film som heldigvis bryter med alle slike forutinntatte motforestillinger.

«Bernie» er verken en film om en kjekkas med en tjukk kamerat, eller om voksne menn som ønsker å være rockestjerner, snarere er den en svart komedie basert på en sann forbrytelse fra Texas, regissør Richard Linklaters og McConaughey hjemstat.

Linklater og McConaughey er ikke bare fra samme stat, de er gamle buddys og har jobbet sammen før, blant annet i «Dazed and Confused». Black var på sin side umulig å overhøre i Linklaters «School of Rock».

Men i «Bernie» er det en helt annen og lavmælt utgave av Black vi får se. Begravelsesagent Bernie Tiede (Black) er en tykkfallen skaphomo med sans for sang, teater og eldre damer. Han er like nøyaktig og dedikert når han filer neglene til et lik som når han er ansvarlig for lokalrevyen. Han er kjent og likt av alle på det lille tettstedet Carthage, hvilket de innbyggerne som er «intervjuet» om tilfellet Bernie også gladelig kan bekrefte. Selv hans mulige homofile legning lar de passere.

Filmen er altså lagt opp som en faux-dokumentar, hvilket har blitt en populær sjanger etter Christopher Guests geniale formel («Spinal Tap», «Waiting for Guffman», «Best in Show»).

«Bernie» er derimot ikke noe blast annenrangsprodukt, intervjuobjektene er texanske amatørskuespillere som gir filmen en troverdig dokumentarisk alibi. McConaugheys egen mor er også en av disse, og viser med all tydelighet at vakkert utseende (dessverre) handler mer om gode gener enn mye penger.

Bygdekoret har derimot ingenting godt å si om Marjoire Nugent (Shirley MacLaine), den rike enken som har kuttet bånd til alle, selv sin egen sønn.

For Bernie er hun derimot bare nok en stakkars enke som trenger trøst. Han viser henne omtanke og kjærlighet og Nugent tar imot med åpne armer og lommebok.

Men det som i starten virker som et mulig pikant forhold ala Harold og Maude forvandles snart til et psykisk terrorvelde for Bernie. Det tar nemlig ikke lang tid før Mrs. Nugent viser sine mer eiesyke sider, og til slutt tar de fullstendig over. Hun herser og manipulerer og klarer å gjøre selv det å tygge til en torturmetode. MacLaine er så overbevisende som psykopatisk hespetre at hun drar selv meg som sitter trygt plassert på andre siden av skjermen til vanvidd.

I listen av overraskende skuespillerprestasjoner er det også en glede å se McConaughey påkledd helt opp til cowboyhatten og med brei Texas-dialekt. Han spiller statsadvokaten Danny Buck som er en av de ytterst få som ikke bare ser salig velgjøren i Bernies noe keitete positur.

Men til tross for de glitrende rolleprestasjonene til alle de involverte er dette helt og holdent Jack Black sitt show. Og for en gangs skyld nyter jeg det. Han kroppsliggjør den godslige kirkefemitypen ut til fingerspissene. Han har pornobart og skjorta stappet pent inn i buksa, som er trukket langt opp på den bulende magen, men blir aldri parodisk eller karikert. Han synger og smådanser rundt i Carthages gater som om det ikke finnes en eneste homofob i hele Texas. Den nærmest unisone kjærligheten lokalsamfunnet viser Bernie er kanskje noe usannsynlig, men ikke bare gjør det filmen mye mer humoristisk, Black klarer også å få det til å virke realistisk.

Filmen forvandler seg dessverre til et noe uspennende rettsdrama mot slutten, men det måtte vel med for at familien Nugent i det hele tatt skulle være i nærheten av å tillate denne historien å bli filmatisert. At de har latt den bli det beviser at de er bedre folk enn det man fort kunne komme til å tro når man ser filmen.

Under rulleteksten får vi se et møte mellom Black og den virkelige Bernie. Det er tydelig at Black har kopiert gestene, men han har samtidig klart å beholde verdigheten til Bernie, og også til seg selv som skuespiller, for denne filmen er så langt fra billig prompehumor som Black noensinne kan klare å komme. Og det er heldigvis ikke milevis dit.

  • Her kan du leie «Bernie»