Anmeldelse: «Game of Thrones» er fortsatt episk historiefortelling uten sidestykke

Yess!! Vær ærlig: er det noe på kino du ser frem til med like stor spenning som den neste sesongen av «Game of Thrones»? Du finner ikke noe annet på skjermen (og fint lite på lerretet) med produksjonsverdier som dette, eller som fortelles i like episk format. Ingen serier som er befolket av så mange ikoniske skikkelser, spilt av så dyktige karakterskuespillere – eller som vekker et like sterkt engasjement blant så mange av oss.

«Game of Thrones» har for lengst befestet sin posisjon som et av vår tids største, popkulturelle fenomener, og nå er vi endelig tilbake hjemme i Westeros igjen.

Filter akter ikke å recappe hver bidige episode denne gangen (undertegnede ikke er så veldig keen på et deadline-relatert hjerteinfarkt), men vi har sett de første fire episodene, som selvsagt er helt på høyde med de første førti. Som om du tvilte på det. Vi får ingen enorme sjokk i løpet av disse episodene, i alle fall ingenting på høyde med de siste bryllupsfestene i Westeros – men historien er tettere fortalt enn fjerde sesong, mer fokusert og uten dødpunkter.

For å prøve på en helt ny ting, har vi i denne anmeldelsen innført en ny funksjon som automatisk skjule de mange recapesque elementene, for deg som vil lese relativt spoilerfritt – du kan altså selv velge å lese de sikkert sikkert altfor overdrevent inngående beskrivelsene av hva som skjer. Beklager på forhånd. Lett å bli revet med!

Det er sannelig mye å holde styr på her, så hvis du trenger en påminnelse om hva som skjedde i siste runde kan du jo alltids lese undertegnedes selvparodisk grundige recaps fra i fjor. Eller så kan du vil spare deg noen dager, og få summert opp alt sammen på et par minutter her og her.

Jeg skal gjøre et iherdig krafttak for å unngå å avsløre noen av de store overraskelsene, men du er som vanlig advart. Herfra vandrer vi inn spoilerfylt territorium, som ikke kan unngå noen sentrale hendelser fra forrige sesong og de første episodene av sesong fem.

Denne omgangen starter med noe vi faktisk aldri har sett i «Game of Thrones» tidligere: et tilbakeblikk. Fra den tiden Cersei Lannister (Nell Williams) var en uskyldsren, godhjertet ungpike uten en ond tanke i hodet sitt. Nei, jeg tøyser bare. Betryggende å se at Cersei hadde perfeksjonert sitt hånlige flir og snørrhovne arroganse allerede i tolvårsalderen. Hun har i all hemmelighet tatt med seg en engstelig venninne (Isabella Steinbarth) for å besøke en falleferdig hytte langt ute i skogen.

Her er en ide: siden «The Walking Dead» snart får en avlegger-serie, hvorfor kan ikke «GoT» gjøre det samme? Kanskje en slags «Muppet Babies Westeros»-variant om disse figurenes oppvekst? Når jeg tenker etter er det en skikkelig dritt ide, så glem at jeg sa noe.

Hvor var vi? Jo, foran en faretruende hytte, der unge Cersei konfronterer heksa Maggy (Jodhi May), som angivelig kan se inn i fremtiden. Trassige mini-Cersei forlanger å få vite hva fremtiden har i vente for henne, selv om den døsige heksa advarer: «everyone wants to know the future, until they know their future». Cersei truer med å stikke ut øynene på Maggy hvis hun ikke får vite fremtiden sin nå med det samme – så heksa får en smak av blodet hennes, i bytte mot svarene på tre spørsmål. Det rystende svaret heksa gir henne på det første spørsmålet ser ut til å ha styrt Cerseis moralske veivalg, sjarmerende personlighet og sprudlende sinnelag resten av livet.

Tilbake i nåtid er Cersei (Lena Headey) i kirken for å sørge pappa Tywins (Charles Dance, som tropper opp for å spille lik noen minutter) uverdige bortgang på do, sammen med kosebroren Jaime (Nikolaj Coster-Waldau). Han er fullt klar over at de har arvet et imperium på vaklende grunn, og at mange utfordrere akter å vippe Lannister-klanen av tronen.

Cersei er mer opptatt av «det lille monsteret» som drepte pappa. Lillebroren hun har hatet hele livet: Tyrion (Peter Dinklage). Han har vært på båttur i en liten kasse over The Narrow Sea, og har nå ankommet Varys‘ (Conleth Hill) pittoreske skjulested i Pentos høvelig trygt. Men han trenger en stiv drink, og sikkert et langt bad. I Salmiakk. Tyrion har anlagt skjegg og føler at «The future is shit. Just like the past», før han kaster opp på teppet.

Tyrion ser ut til å takle traumene som endte den forrige sesongen sånn passelig bra, men Varys har allikevel store planer. For dem begge, og for Westeros. Den kløktige evnukken har plukket ut sin favoritt i tronespillet, og hans kandidat befinner seg en lang reise unna. I Meereen. Ikke en konge, men en dronning. Drage-Daenerys‘ (Emilia Clarke) frigjøringsturne går slett ikke etter planen, og forsøkene på å innføre demokrati til samfunn som kun kjenner undertrykkelse er en kamp hun er dømt til å tape. Hennes beleiring av Meereen begynner å minne mistenkelig om en eneste stor metafor for USAs invasjon av Irak.

Det meste Dany prøver å gjøre går veldig galt, gode intensjoner blir misforstått og offentlige henrettelser hjelper ikke nevneverdig på hennes allmenne anseelse blant innbyggerne. Hun ender opp midt i en borgerkrig, mens The Unsullied-soldatene snikmyrdes av mystiske drapsmenn i skumle gullmasker. De kaller seg The Sons of the Harpy; medlemmer av Meereens adel, som fører en stadig mer aggressiv geriljakrig mot Danys okkupasjonsstyrker.

De er sikkert ekstra iltre over at dragemoren har revet ned den enorme Harpy-statuen som tronet stolt på toppen av pyramiden i Meereen. Dette kaoset understreker at å herske sannelig er en vrien, utakknemlig jobb. Så jeg begriper egentlig ikke hvorfor alle disse aktørene er så ivrige etter å sitte på jerntronen. Alt som venter dem er jo bare hat, paranoia, stress – og før eller senere: en voldsom død. Monarkiet er virkelig en karriere for spesielt interesserte.

Det forklarer til gjengjeld hvorfor dronning Elizabeth er en så stor «Game of Thrones»-fan. For en britisk monark må dette virke som et sosialrealistisk hverdagsdrama i «EastEnders»-stil. Daenerys sliter også med å holde kontroll over sin viktigste maktfaktor: dragene. For hva er vel en dragemor uten barna sine? Rhaegal og Viserion er fortsatt innelåst i krypten, som uskikkelige rampunger. De har blitt enda større, og enda mer rasende siden sist – så til de grader at Dany er pisse livredd dem. Den tredje og største, Drogon, er fortsatt ute i friluft, men kommer så vidt innom for å hilse på mamma noen sekunder før den stikker av igjen. For å grille flere forsvarsløse bønder og sauer, sikkert.

På Veggen får Jon Snow (Kit Harington) besøk av den sensuelle heksa Melisandre (Carise van Houten), som leder ham til en audiens med kong Stannis Baratheon (Stephen Dillane). Den stolte monarken akter å beleire hele Nord nå som Tywin Lannister er død, og deretter feste hodet til Roose Bolton på en spiss påle. Hans mål er å rekruttere de ville Wildlings over på sin side – etter å ha benådet dem alle, og lovet dem en plass i sitt nye kongedømme. En dristig plan, og det er opp til Jon å forhandle med Mance «The Pants» Rayder (Ciaran Hinds). Jon demonstrerer også at han har blitt en skikkelig badass, som heller følger sin egen moralkodeks enn å ukritisk følge ledere. Noe som kan gjøre ham til en stor leder.

Han har i alle fall fått den umiddelbare respekten til kong Stannis, som ser ut til å se på Jon som sønnen han aldri hadde. Alt i alt viser Stannis seg å være en mer anstendig regent enn fryktet, i alle fall i forhold til konkurrentene. Hvis vi ser bort ifra at han erfaringsmessig har en lei tendens til å tenne på motstanderne sine. Direkte humant i forhold til hans utfordrer: den pragmatiske «Warden of the North» Roose Bolton (Michael McElhatton), som har pyntet opp Moat Cailin med noen nyflådde lik.

Dette området ser fortsatt ut som Westeros’ motsvarighet til Mordor, så det er jo viktig å gjøre det litt hjemmekoselig. Bastardsønnen Ramsay Snow (Iwan Rheon) kan nå smykke seg med sitt rettmessige etternavn Bolton, men skal til gjengjeld giftes bort. Og hvem den lykkelige bruden blir kommer som en surprise jeg slett ikke akter å spolere. Uansett en skikkelig heldig pike, som får lov til å tilbringe resten av livet sitt med dette sjarmtrollet.

I King’s Landing har kong Tommen (Dean-Charles Chapman) blitt et stort hode høyere enn sist vi så ham, og er nå tilstrekkelig kjønnsmoden til å virkelig sette pris på sin kommende dronning Margaery Tyrell (Nathalie Dormer). Men han er fortsatt en naiv godfjott. som ikke fersker at alle prøver å manipulere ham til sin fordel. En veik marionett-konge, som mangler en Timmy Gresshoppe.

Giftemålet mellom kong Tommen og Margaery er fort overstått, mens Cersei smiler stivt med knasende, sammenbitte tenner og høy promille. Bryllupsnatten går enda fortere, og Margaery bruker umiddelbart sex som et våpen for å styre den unge kongen. Dette er allikevel et av de sjeldne bryllupene i Westeros som ikke ender i blodbad, massemord, attentat, familiefeider, gråt eller allsang. Så en stor suksess. Kan tro Cersei gleder seg til å bli bestemor!

Det er turbulente tider i King’s Landing, og stadig tydeligere at Tywin Lannister var den virkelige monarken, som styrte området med ren viljestyrke. Uten ham har tronespillet forvandlet seg til et møljeslagsmål, og fyren har etterlatt seg et stort tomrom både i Westeros og i serien. En ny gruppering skaper enda mer kaos. De religiøse fanatikerne i Sparrows slår hardt ned på syndere, og har (i likhet med så mange forknytte, religiøse gærninger) nulltoleranse for homofili.

Fotsoldatene er en nådeløs bande som inkluderer Cerseis nyfrelste fetter/eks-elsker Lancel (Eugene Simon), men de styres av den tilsynelatende fromme kultlederen High Sparrow (Jonathan Pryce) – som danner en uventet allianse med Cersei. Hun har selvfølgelig utspekulerte hensikter med Sparrows-fanatikerne, som ser ut til å ha plukket opp de verste egenskapene til Westboro Baptist Church, Taliban og The Baseball Furies. Så Cersei digger dem, og i likhet med så mange statsledere ser hun makten som ligger i å blande blind tro med politikk.

Petyr Lillefinger Baelish (Aidan Gillen) har dumpet drittungen Robin hos slektninger som skal manne ham opp, og har reist sin vei fra The Vale med Sansa Stark (Sophie Turner) tett ved sin side. Akkurat hvor ferden tar dem har jeg ikke lyst til å avsløre. Jaime Lannister vinker farvel til sin elskede søster med den gode hånden, og drar på langtur til Dorn for hente tilbake datteren Myrcella før hun blir et offer for hevnaksjoner. Jaime drar heller ikke ut på denne ferden alene, har tar meg seg vår gamle venn Ser Bronn of the Blackwater (Jerome Flynn). Hurra! Kult å se at Bronn ikke forsvant ut av serien etter at han jovial snudde ryggen til Tyrion da nøden var størst – og at han fortsatt er villig til å stille opp som leiesverd så lenge betalingen er for bra til å avvise.

I den andre episoden ankommer Arya Stark (Maisie Williams) Braavos: de sju kongedømmenes motsvarighet til Venezia. For første gang på alt for lenge får vi se henne smile litt, mens hun ser på det yrende folkelivet i Braavos med noe som minner mistenkelig om fremtidshåp og optimisme. Nå skal hun endelig trenes opp i drapskunst av de fjesløse mennene i «The House of Black and White». Et enormt kapell uten vinduer, der den eneste åpningen er en port med to dører. Den ene sort, den andre hvit. Det tar en stund før Arya slippes inn i det aller helligste, og i mellomtiden messer hun navnene på de personene hun akter å drepe: «Cersei, Walder Frey, The Mountain, Meryn Trant». Om og om igjen, helt de fjesløse til slutt blir lei av å ha henne rekende utenfor.

… og der skulle det meste av spoilerne være tilbakelagt!

Det skjer bemerkelsesverdige ting i løpet av disse episodene. Ikke bare er flere av hovedpersonene nå på reise langt utenfor Westeros, men historiene deres knyttes tettere sammen – mens flere skuespillere som bare kjenner hverandre fra lunsjbufeen nå får sjansen til å spille sammen for første gang. Tre av seriens minst spennende historietråder ser nå dessuten til å bli de mest interessante:

Drage-Danys utfordringer i Essos trappes opp, og hun blir midtpunktet for intriger som peker i retning mot jerntronen i King’s Landing. Så for første gang er ikke hun isolert i sin egen boble, langt fra alt annet som skjer i serien. Sansa Stark har gjort en gradvis metamorfose fra veikt sutrehode til en smart sjakkspiller, og har plukket opp mye lærdom i taskenspill fra sin slue mentor/sukkeronkel Lillefinger. Mens Jon Snow tar sin rettmessige posisjon som en av seriens mest sentrale hovedpersoner, og har endelig blitt den lederfiguren han var ment å være.

Vi får et gjensyn med et par kjenninger vi ikke har sett siden sesong to, og en av dem har jeg personlig gledet meg skikkelig til å se igjen. Det er også påfallende at flere gamle kjenninger er fraværende. Bran Stark, Hodor og gjengen har tatt seg en lengre ferie i et magisk tre, og er angivelig ikke i med denne sesongen i det hele tatt. Noe som er helt greit for min del, siden deres evige fottur (eller i Brans tilfelle: sledetur) representerte de svakeste sekvensene i sesong fire.

Skal bli artig å se hvordan de bortforklarer at Bran har blitt en fullvoksen mann innen sesong seks spilles inn. Også missing in action i de fire første episodene er vår mann Sandor «The Hound» Clegane, så vi får ikke noe definitivt svar på om han overlevde basketaket med Brienne. I alle fall ikke den nærmeste måneden.

Vi møter til gjengjeld noen helt nye figurer, deriblant prins Doran Martell (Alexander Siddig), og hans nieser i «Sandslangene». Salige Oberyn «The Viper» Martell hadde til sammen åtte bastardbarn, og tre av dem akter å hevne pappas død. Nymeria (Jessica Henwick), Obara (Keisha Castle-Hughes) og Tyene Sand (Rosabell Laurenti Sellers) er alle drevne krigere, som i likhet med The Vipers sørgende elskerinne-enke Ellaria (Indira Varma) er ute etter full krig mot Lannister-klanen. Så det skal bli spennende å se hva de finner på fremover, og hvor stor rolle Sandslangene vil spille i kampen om jerntronen.

Visse ting forandrer seg ikke i de sju kongedømmene. Folk vi kjenner godt blir avlivet, selvfølgelig. De mister hodet, blir brent levende, sverdet i hjel, strupekuttet. Siden dette (i alle fall teknisk sett) ikke er en recap har jeg sluppet å telle antallet pupper, rumper, kjønnsorganer, stygge ord, drap og gørrete voldsomheter – men de første fire episodene inneholder plenty av alt, og mer attåt til dessert.

Emilia Clarke har imidlertid en klausul i kontrakten sin som fortsatt forsikrer at Daenerys ikke viser seg naken. Beklager. Vi ser forresten bare noen raske glimt av vår mann Kristofer Hivju, men får klare hint om at Tormund kommer til å spille en viktigere rolle senere i sesongen.

Sesong fem har betydelig mer fremdrift enn den forrige: ting skjer fortere og de leder frem til større ting. Mye fordi serieskaperne David Benioff og D.B. Weiss har tatt seg betydelige friheter i forhold til George R.R. Martins kildemateriale. De har angivelig forandret mye for å strømlinjeforme historien, luke ut unødige sidespor og nøste sammen de forskjellige trådene.

Ser ut til å være et smart valg. som dessuten vil holde boklesere i konstant uvisshet om hva som vil skje videre. Man kunne kritisere sesong fire for å være en smule ufokusert og retningsløs, men sesong fem freser avgårde mot monumentale hendelser som om tiden er knapp og vinteren er rett rundt svingen. Den kommer ikke i løpet av de fire første episodene, men vi kan utvilsomt vente oss kalde, stormfulle tider i Westeros fremover.

Så ja; «Game of Thrones» er fortsatt på høyden, fortsatt episk historiefortelling uten sidestykke – og fortsatt helt fenomenal!

Sånn til slutt, her er en time fra verdenspremieren i San Francisco:

«A Day in the Life»-dokumentar:

Panelintervju fra Comic-Con:

Og en lang «Game of Thrones»-prat på Oxford: