«Den Norske Islamisten»-regissør om bilturen og PST-beslaget: – Min første reaksjon var at jeg skulle bli pågrepet

– Vi var med på en reise hvor lovteksten rundt det vi gjorde endret seg.

Det sier Ulrik Imtiaz Rolfsen til Filter Film og TV om prosessen bak «Den Norske Islamisten», dokumentarfilmen han og Adel Khan Farooq har laget om Profetens Ummah som vises i kveld på NRK.

(Les første del av intervjuet med filmskaperne her)

Sentralt i dokumentaren står Ubaydullah Hussain, som i går ble dømt til ni års fengsel for rekruttering til IS. Hussain har nektet straffskyld, men det er ennå ikke klart om han vil anke dommen.

– Den nye terrorloven kom mens vi holdt på, så vi filmet før IS ble opprettet, sier Rolfsen.

– Det jeg opplevde som vanskelig var at vi gikk i gang med en produksjon om et miljø som, mens vi filmet dem, ble ulovlige.

Dette kom klarest til uttrykk i den mye omtalte episoden hvor journalist og medregissør Farooq fulgte med på en kjøretur med Hussain og en 18-år gammel konvertitt til Landvetter flyplass i Göteborg. 18-åringen var på vei til Syria.

– For fristende

Farooq ble med, etter å ha fått spørsmål om å være med på noe uten at Hussain ønsket å si nøyaktig hva.

– Det var for fristende å være med, sier Farooq til Filter Film og TV.

– Jeg tror det hadde trigga alle journalister å få en slik forespørsel. Hva kan det være? Det første som går opp for meg er at nå kommer det til å skje noe spennende. Jeg tenkte at denne muligheten kan jeg ikke la gå fra meg.

Farooq sier han opplevde selve bilturen som ubehagelig, selv om han ikke følte seg redd eller truet på noen måte.

– Det var ubehagelig å tenke at dette var en gutt som skulle reise til et krigsherjet område, selv om han sa han skulle drive humanitært arbeide. Det går på ansvaret jeg satt igjen med. Ikke nødvendigvis som journalist, men som menneske.

Bilturen ble problematisk for dokumentarskaperne fordi bilen som ble benyttet til hørte Rolfsens produksjonsselskap Curry Film.

– Jeg lot Adel bruke produksjonsselskapets bil, et kamera, utstyr og budsjett til å betale mat, sier Rolfsen.

– At det ikke var lov til å gi penger til islamistene hadde vi en klar avtale på. Men man betaler lunsj for folk. Og diesel. Og plutselig er vi i en posisjon hvor han har tatt en avgjørelse på at det er vår bil man skal kjøre med.

– Kanskje en dum avgjørelse

Bakgrunnen var at turen egentlig skulle foregå i en liten Mercedes, men fordi produksjonens campingbil hadde god plass, gode seter og var lett å filme foreslo Farooq å benytte den for å få bedre bilder.

– Jeg kan i ettertid se at det kanskje ikke var en klok avgjørelse, men de skulle likevel dra, og da følte jeg det var mer praktisk å filme i vår bil. Det gjør man hele tiden, at man benytter seg av kjøretøy som er mer praktiske. Men jeg tror ikke jeg hadde gjort det igjen.

Både Farooq og Rolfsen understreker at dette var en filmfaglig avgjørelse.

– Det er som når man setter seg på akkurat den kafeen fordi det er et stillere sted for å gjøre et intervju, sier Rolfsen.

– Det var kanskje en dum avgjørelse, men det ble gjort. Og så følte jeg at, nå kan VG ha en forside på mandag med «Ulriks bil kjørte Syria-farer».

Etter turen kom Farooq hjem til Rolfsens kjøkkenbord for å returnere minnekortene, etter å ha filmet i et døgn og sluppet av 18-åringen.

– Jeg var utrolig sliten, sier Farooq.

– Jeg satt og tenkte at herregud, dette har ingen i Norge fått være med på tidligere og nå har jeg fått adgang. Men samtidig var det en følelse av «hva skjer nå?» Det kunne være gull, det jeg hadde, men jeg visste ikke hvor problematisk det kunne være. Og allerede da fikk man ikke kontakt med 18-åringen. Det var først da det begynte å gå opp for meg hvor alvorlig dette var. Jeg tror jeg var litt dumdristig. Uerfaren og dumdristig. Jeg var ikke klar over hvor stort dette kom til å bli. Det tror jeg faktisk ikke noen var klar over.

Rolfsen forteller ble det en alvorsprat med Farooq rundt kjøkkenbordet.

– «Kunne du ikke stoppe?» Han svarte «jeg vet ikke. Jeg turte ikke. Og jeg ville veldig gjerne filme.» «Hva ville du gjort om det var et bankran?» Og så fikk han ikke svart, for det knaste i grusen, da var PST utenfor.

– Min første reaksjon var at jeg skulle bli pågrepet, sier Farooq.

– At nå kommer de til å tro at vi på noen som helst måte var innblanda.

I stedet var PST der for å beslaglegge videomaterialet til dokumentaren som bevis i saken mot Hussain og 18-åringen.

– Det var en fin tone mellom oss og PST. De gjorde bare det de fikk beskjed om fra sine overordnede, sier Farooq.

– Vi betalte diesel

Selv om beslaget ble felt i høyesterett og det aldri kom noen annen reaksjon på turen enn noen spørsmål i media, føler Rolfsen det ennå er ting som er vanskelige med bilturen.

– Har vi gått over en grense? Du har det dokumentar-etiske i det, at man ikke skal påvirke virkeligheten på noen måte. Og vi påvirket ikke turen med bilen vår. Og etterpå har også de juridiske sagt at det ikke betød noe.

Uten at Rolfsen føler det hele er uproblematisk av den grunn.

– Som journalist betaler du lunsjen. Vi betalte diesel. De tingene er svært vanskelige. Helliger målet middelet? Vi har fått noe på teip som ingen andre har fått på teip, men er vi da medskyldige? Man skal prøve å være nøytral, og så har man gjort noe som er litt dumt, da. Det ble ikke noen stor sak ut av det, men det er en sånn teknisk sak som kunne vært med på å gi oss en ripe i lakken.