– Det er ikke bare ulming. Samfunnet vårt er et bål nå og det brenner skikkelig godt.

Ulrik Imtiaz Rolfsen og dokumentaren «Islamisten» er omsider ved veis ende.

Etter en lang og trøblete ferd med PST-beslag, finansieringstrøbbel og kilder som har trukket seg er filmen om Ubaydullah Hussain og Profetens Ummah nå ferdigstilt og klar for å vises til omverdenen via NRK.

– Når man slipper brennbart materiale oppi det bålet skal man være veldig bevisst på hva man gjør, sier regissøren til Filter Film og TV.

– Du har islamistene, du har islamhaterne og hva de vil si, og du har alle de andre muslimene i Norge man ikke ønsker å trekke ned i samme søla. Jeg håper den store vide befolkningen sitter igjen med mer kunnskap og kan ta bedre avgjørelser. Jeg ønsker å senke konfliktnivået i samfunnet, og i hvert fall ikke bidra til det motsatte.

Lenge var det usikkert om Rolfsen i det hele tatt ville ha en film å vise frem.

– Dette er det vanskeligste filmprosjektet jeg har laget.

– Saken ble så mye større enn filmen

Produksjonen startet med at Rolfsen og medregissør Adel Khan Farooq i starten av 2014 fikk tilgang til Ubaydullah Hussain og miljøet rundt ham.

– Vi begynte å filme og være flue på veggen uten å vite helt hva vi skulle gjøre med opptakene, sier Rolfsen.

Målet var å ha en ferdig film høsten 2015.

– Det gikk dårlig.

I starten av juni 2015 hadde Rolfsen startet på klippearbeidet da PST troppet opp på døra hjemme hos regissøren.

Dagen før hadde Farooq fulgt med Hussain og en 18 år gammel konvertitt for å dokumentere en kjøretur Göteborg.

Der skulle 18-åringen ta flyet til Syria, men ble i stedet arrestert på Landvetter flyplass, beskyldt for å skulle tilslutte seg terrororganisasjonen IS. Bilen som ble benyttet tilhørte dokumentarproduksjonen.

Selv om hverken Farooq eller Rolfsen på noe tidspunkt ble beskyldt for å ha gjort noe ulovlig, tok PST beslag i videomaterialet de satt på som bevis i saken mot 18-åringen.

I desember ble også Hussain arrestert, tiltalt for rekruttering til terror.

Dagen etter razziaen fikk Rolfsen en midlertidig forføyning mot at PST kunne se på materialet før saken var behandlet i rettssystemet.

Dermed startet et fem måneder lang kamp, hvor kildevernet skulle stå sentralt.

– Det å gå til sak mot staten og PST er jævlig skummelt. Men saken ble så mye større enn filmen, det handler rett og slett om vi skal ha et samfunn hvor media er garantert retten til å undersøke alle sider ved en sak og kunne forsikre kilder om at «dette kan vi snakke om uten at du skal lide».

– Da brøt helvete løs

Rolfsen mener allmennoppfattelsen i samfunnet av hva kildevernet innebærer er veldig svak.

– Folk tror det er der for å verne en kilde fra politiet, men det er der for å gi samfunnet mulighet til å få informasjon.

For Rolfsen skulle den muligheten snart glippe.

Morgenen etter razziaen var Imtiaz i et møte med NRK. Da han slo på telefonen hadde han 70 meldinger på telefonen, og snart ble han intervjuet av Dagsrevyen utenfor inngangen på Marienlyst med journalister fra store deler av medie-Norge rundt seg.

Han minnes at det var tre viktige saker i mediebildet den dagen:

Razziaen og en rettssak mot Hussain som gjaldt trusler og hatytringer, samt den tilsynelatende urelaterte saken om 18-åringen som var pågrepet på Landvetter.

– Så spør Dagsrevyen-journalisten «har denne saken noe å gjøre med gutten som ble tatt på Landvetter?» Der står man, rett foran kamera og tenker «okei, her kan jeg si ingen kommentar, jeg kan si kildevern, jeg kan si jeg må beskytte.» Jeg vet ikke hvorfor, om jeg ikke var trent nok, men jeg svarte «ja». Oppfølgingsspørsmålet var om Ubaydullah var med i den bilen. «Ja.» Da brøt helvete løs i miljøet. Jeg følte ikke at det brøt kildevernet, men det er en balansegang. Hva kan man si uten å lyve, men samtidig uten å bryte kildevernet?

– Jeg er blitt mer sky

Rolfsen vant til slutt kampen om opptakene i Høyesterett, men da hadde beslaget ifølge regissøren allerede forårsaket et alvorlig tilbakeslag for de videre planene med filmen.

– Man har kilder som er villige til å åpne vinduet på gløtt for å gi oss innsikt, som vi kan dele med befolkningen. Tilliten er skjør, og det er interessant å se hvordan alt tørker inn når dette skjer. Mange av vinduene lukkes. Og fra en del av vinduene som har vært åpne får vi ikke lenger bruke det vi har filmet. Noe folk begrunner med egen sikkerhet, familiens sikkerhet og barns sikkerhet.

Tross presset fra islamister og politi, var det medietrykket og kampen for å bevare sin egen troverdighet han kjente sterkest på kroppen.

– Selv om alle medieorganisasjonene støttet oss møter du mange egenrådige journalister som er ute etter å finte deg, sier Rolfsen.

– Det er jo bare journalister som gjør jobben sin som sannhetssøkere, men jeg skal ikke si at det ikke var tungt. Folk som spør «hvorfor lager du denne filmen?», med en innbakt kritikk av «driver du egentlig bare og lager propaganda for islamistene?» Det er jo lett å si «nei, nei, vi er mot islamistene», men jeg ville beholde mitt forhold til kildene og holde på at jeg var fordomsfri. Denne filmen er en skjør balanse, du skal liksom være nøytral innenfor et tema hvor ingen er nøytrale. Det er jo ingen som sier «næææh, terror, samma for meg».

Ifølge Rolfsen møtte han mye støtte både blant kundene selskapet hans, Curry Film, lager film for og blant vanlige folk. Samtidig opplevde han også det motsatte:

– Folk kom bort til meg og mente jeg mer eller mindre var medskyldig i terrorisme. Eller at «noen sa jeg ikke burde snakke med deg, fordi du har sittet inne for terror-ting.»

Mens ansiktet hans er blitt mer kjent føler Rolfsen han blitt mer varsom med hvordan han fremstår, både i media og ellers.

– Jeg merker at etter den høsten har jeg blitt mer sky. Jeg er mer var på hva folk jeg møter tenker om meg. Om jeg er ute med barna eller noe lurer jeg om folk på gata, «har de dømt meg på noen måte?» Det er det mest ubehagelige.

– Det er ikke hatet som holder dem sammen

Å få finansiering til ferdigstilling av filmen på plass viste seg også vanskelig, men etter hvert ga NFI støtte til en variant av filmen hvor historien om PST-beslaget er bakt inn i fortellingen.

Etter tre år sitter Rolfsen på 400 timer med opptak, som gradvis har blitt klippet ned til en film på én time og ti minutter.

Å bake inn beslaget i filmen, egentlig en annen fortelling enn den om islamisme, har vært en utfordring.

Samtidig er Rolfsen ekstra var på oppmerksomheten han vet vil rettes mot filmen i kjølvannet av bråket. Alt dette har forsterket et velkjent dilemma for for dokumentarfilmskapere:

– Å fortelle en god filmatisk historie med god dramaturgi, men som ikke er tendensiøs og ikke forhåndsdømmer noen. Det har vært svært vanskelig å ikke ta den tradeoffen, men jeg har prøvd å ikke vike. Derfor har vi brukt fem måneder ekstra på å klippe. Jeg har banket etterrettelighet inn i alle klippere og alle som har vært med, fordi vi ikke kan ta oss kunstneriske friheter. Ikke klippe sammen en setning derfra til dit, eller klippe derfra til dit «fordi det blir innmari sterkt».

– Rent bortsett fra PST-beslaget, har du blitt overrasket over noe i prosessen med denne filmen?

– Jeg har blitt overrasket over hvor mye kjærlighet og varme det er mellom islamistene. Man tror det er så mye hat og hatretorikk, men det er motsatt. Det er ikke hatet som holder dem sammen, det er kjærligheten. Og så ble jeg overrasket over hvor unyansert medias dekning av dem har vært. Media har latt seg diktere av disse gutta. De ønsker å få overskrifter, og kan spille media som et piano, virker det som.

– Hvilke mekanismer mener du er i spill der?

– Det er et symbiose-forhold. Media har vært i en farlig spiral og vært opptatt av å få klikk og generere aktivitet. Da blir det overfladisk. Sier noen «halshugg», skriver man «halshugg» i stedet for å gå i dybden og spørre «hva mener du?» Det er som å banne i et familieselskap, alle ser på deg.

– Men er det bare oppmerksomhet som ligger bak disse utsagnene?

– Veldig mye av det. På det største har denne gruppa vært mellom 30-50 medlemmer. Når det finnes 200.000 muslimer i Norge og det er islamistene som får de store overskriftene er det ikke rart folk blir redde for muslimer. Hvert eneste oppslag har ikke skylda, heller summen av det. Men vi er ikke noe bedre. Vi har laget film om ham.

– Mange kan bli provoserte

Ifølge Rolfsen er det å problematisere sine egne beveggrunner for å lage en film om Ubaydullah Hussain et sentralt premiss for filmen.

– Jeg vil ikke påstå at vi har vært så jævla dyktige, men vi har prøvd å stille spørsmålstegn ved vår egen rolle og om vi er manipulerte eller ikke. Vi kjente på at vi har prøvd lenge å få tak i ham, og så er han plutselig interessert. Hvorfor er han interessert? Hva er agendaen hans? Vi vet ikke helt, men vi tar som utgangspunkt at vi ikke får hundre prosent tilgang, vi får en delvis redigert utgave. Og så vurderer vi at vi går videre med det fordi det er såpass interessant.

– Hvilke konsekvenser tror du filmen din kan få?

– Det er vanskelig å si. Jeg tror jo ikke jeg kan endre verden med en film, men jeg tror at om vi som samfunn skal takle utfordringer som dette må vi vite mer om disse guttas tanker og drømmer. Jeg tror mange kan bli provoserte over at vi viser dem som mennesker, men jeg tror vi må ta folk som mennesker og ikke gjøre dem til monstre.

Selv om filmen er klar, blir ikke visningsdato på NRK satt før dommen faller i terrorsaken mot Hussain og hans nå 19 år gamle medtiltalte, noe som er ventet å skje denne uken.

– Det er som å filme fotball-VM, sier Rolfsen.

– Du må ha med finaleresultatet.