Det er en grunn til at de fleste av oss heller går i nærkamp med kraftverk drevet av luft i bevegelse enn å utvikle film.

Sistnevnte er nemlig en særs kronglete prosess som bare unntaksvis fører fram til levende bilder på en skjerm. Tror du meg ikke, kan du bare lese filmtidsskriftet Rushprint, som jevnlig bringer vitnesbyrd fra filmskapere som har sett sine prosjekter råtne bort mellom omskrivinger, konsulentmøter og refinansieringsplaner.

Men ingen fortellinger om «development hell» overgår historien om «Mannen som drepte Don Quixote», hjertebarnet til den svært originale filmskaperen (og Monty Python-legenden) Terry Gilliam.

Terry Gilliam. Foto: Colin Knowles (CC BY-SA 2.0)

Filmen, som er løst basert på Miguel de Cervantes‘ 1600-tallsroman, har vært forsøkt realisert i snart 20 år, og har underveis støtt på så mange hindringer – alt fra brå sykdomstilfeller til oversvømmelser – at det er fristende å tro at det hviler en forbannelse over den.

Hele historien er så oppsiktsvekkende at den allerede i 2002 ble til en svært severdig dokumentar:

Alt dette tatt i betraktning ble det feiret som noe av en begivenhet da Gilliam i 2014 klarte å reise prosjektet på beina igjen, og i fjor sommer kunne melde at nå, nå!, var opptakene i boks – med Jonathan Pryce i rollen som mannen som er overbevist om at han er den heltemodige Don Quixote, Adam Driver i rollen som Sancho Panza-figuren og Stellan Skarsgård og Olga Kurylenko i andre roller.

Det ble siktet mot en premiere på festivalen i Cannes i mai i år, og det ble tvitret et bilde!

EDIT: I dag kom faktisk traileren også!

Forbannelsen ser imidlertid ikke ut til å være brutt – for har «Mannen som drepte Don Quixote» støtt på nye hindringer, blant annet med den følge at filmen kan se langt etter en Cannes-premiere i år.

Ifølge The Playlist er det den franske avisa France Inter som forteller at Gilliam har støtt på juridiske problemer i lanseringen av filmen. Årsaken er at filmskaperen for to år siden gikk inn i et samarbeid med den erfarne portugisiske produsenten Paulo Branco, som fikk rettighetene til det ferdige resultatet mot at han ferdigstilte finansieringen av den.

Branco leverte aldri pengene – Gilliam fant de etterhvert andre steder – men påstår likevel at 2016-kontrakten er gyldig og at han har rett til en del av inntektene.

Det bestrider Gilliam, som likevel må gå rettens vei for å få vist filmen – hvilket betyr (i beste fall) at han ikke rekker festivalsesongen, siden han ikke kan vente noen rettslig avgjørelse før i midten av juni.

Vi er ikke spesielt overtroiske av oss, men setter ikke store summer på at vi får se filmen i sommer, heller. I mellomtida får vi heller ta et gjensyn med noen andre Gilliam-klassikere – såvel «Brazil» (2015) som «The Fisher King» (1991) tåler å ses igjen og igjen.