«Buena Vista Social Club» er en dokumentar som skulle vise seg å ha store ringvirkninger for den kubanske musikken. Den hjalp til med å belyse en rekke fantastiske artister som samtiden for lengst hadde glemt, noe som resulterte i en ny og voldsom interesse for den tradisjonsrike musikken.

Menn og kvinner – gjerne kulturinteresserte mellom 30 og 50 – løp som en konsekvens av dette til platebutikken. Både i søken etter albumet fra 1997, men vel så mye de påfølgende musikalske bidragene fra aktørene vi møter her.

Kleint nok førte det blant annet til cubanske temakvelder på Grünerløkka, noe som gjorde at det gikk kaldt nedover ryggen på flere av oss på slutten av 90-tallet. Men gitarist Ry Cooder og regissør Win Wenders må og skal hylles for sitt grundige arbeid – både i platestudio og bak kameraet.

Uten de flotte platene og denne livsbejaende filmen, ville de færreste av disse artistene blitt hedret mens de fremdeles var i live.

Min umiddelbare overdose av sigar-røykende, rom-drikkende nordmenn som plutselig booket salsakurs, gjorde at jeg i mange år holdt meg for god for denne dokumentaren. Barnslig. Nå som bølgen for lengst har lagt seg (det er tross alt 13 år siden) tok jeg nylig til motet – og satte filmen inn i dvd-spilleren.

Det har blitt mange musikkdokumentarer de siste årene – filmer hvis misjon er å løfte opp, dokumentere og udødeliggjøre musikkhistoriske fenomen. Noen prøver for hardt og feiler, mens andre glir lett og naturlig avgårde. «Buena Vista Social Club» er av sistnevnte kategori.


Regissør Wim Wenders og gitarist Ry Cooder ankom Havana i 1998, bare kort tid etter at Cooder hadde sluppet sitt første album med denne gjengen. Han ville introdusere menneskene bak musikken. Spesielt fascinert er Cooder av Ibrahim Ferrer – den karismatiske sangeren som bare få år tidligere hadde gitt opp håpet om igjen å kunne leve av musikken.

Cooder og Wenders gir oss varme møter med gjengen, men velger å la filmens fokus være opptak fra de etterlengtede konsertene avholdt i henholdsvis New York og Amsterdam i 1999. De musikalsk innslagene krydres med musikernes beretninger om eget liv og virke.

De begynner med Ferrer – og den karismatiske vokalisten åpner seg om tapet av sin mor i 12-års alderen, hvordan han etter hvert oppdaget sin egen stemme og – til slutt – ble en lokal storhet.

Men Ferrer er langt ifra den eneste stjernen i dette laget. Den noe yngre sangerinnen Omara Portuondo, er en fullblods diva der hun rusler gatelangs i Havana og synger i passiar med de forbipasserende. Gitarist Compay Segundo, født i 1907, er fremdeles ung til sinns i en alder av 90 – sigarrøykende, iført hatt. For å sette hans alder i perspektiv – Her er et sitat fra Segundo, tatt fra en diskusjon om politikk:

«Politics? This new guy Fidel Castro is good. The 1930s were rough. That’s when we had the really bad times.»

Pianist Ruben Gonzalez, som knapt hadde rørt pianoet på mange år før Cooder tok kontakt med han, er bandets kanskje fremste musiker. Konsertopptakene sier alt.

Regissør Wim Wenders bruker disse lange strekkene med musikk for å gi de involverte muligheten til å virkelig skinne – en etter en. Vi møter de eldre musikerne både i studio og på scenen, samtidig som den hollandske regissøren krydrer filmen med bilder – skutt på vakkert vis – med Havana som bakteppe.

Han fanger følelsen av å være tilstede i de gitte scenarioene – være seg i musikernes hjem, i konsertsalen eller i et fuktig studio.

«Buena Vista Social Club» er en film som bruker lite tid på melankoli, og godt er det. De involverte er kanskje gamle og grå, men livsgnisten er det lite å utsette på. Humøret smitter på oss seere, og gir oss håp i møte den irreversible alderdommen.

Se «Buena Vista Social Club», og frykt ikke for å ende opp som en sigarsuttende pseudo-kubaner.

Filmen er musikkhistorisk viktig, samtidig som den inspirer og engasjerer.

Les også:
#10: «Wild Combination»
#9: «Soul Power»
#8: «Shut Up and Sing»
#7: «Westway to the World»
#6: «Until the Light Takes Us»
#5: «Fade to Black»
#4: «The Kids are All Right»