[filter_factboxes]

Se filmen her!

Her har vi en helt brukbar «neo noir» som følger formelen: en uskyldig mann som befinner seg på feil sted til rett tid. En koffert med penger. En brutal drapsmann. En forførende femme fatale. Og en voldsom ektemann som må ryddes av veien. Det eneste uvanlige med «Swerve» er at historien ikke utspiller seg i skyggefulle bakgater et sted i en storby i USA, men i den australske outback-en. Dette er en underholdende krim, som er tett fortalt og unnagjort på litt over åtti minutter. Bare synd vi har sett alt dette så mange ganger før.

Irak-veteranen Colin (David Lyons) er på kjøretur igjennom Sør-Australia på vei til et jobbintervju da han er vitne til en bilulykke. I den ene bilen er Jina (Emma Booth), en vakker blondine som akkurat han pakket kofferten og er i ferd med å forlate ektemannen sin. Hun kommer uskadd fra kollisjonen, men den andre bilføreren er ikke like heldig. Han sladder ut av veien, og får hodet kuttet rett av da frontruten knuses. Mens Colin sjekker vraket oppdager han en koffert full av penger. Flere millioner, nok til å starte et nytt liv.

Helt i starten av filmen så vi at bilføreren stjal pengene av en dophandler, som han sprang i filler med en strategisk plassert bombe. Colin kunne ha spart seg selv for en masse trøbbel hvis han beholdt pengene og bare reiste videre – men nei, han er en ærlig sjel som bestemmer seg for å levere kofferten til nærmeste politistasjon. Den befinner seg i småbyen Neverest, et søvnig lite sted midt i ødemarken. Her skjer det vanligvis ingen verdens ting, men denne uken er annerledes. Byen er midt oppe i sin årlige korpskonkurranse «Battle of the Bands», og gatene er fulle av marsjerende skolekorps.

Også på besøk i byen er drapsmannen Charlie (Travis McMahon), en iskald psykopat som akter å få kloa i pengekofferten om han så må drepe hver bidige person han møter på veien. Colin leverer pliktskyldig kofferten til den lokale politisjefen Frank (Jason Clarke), som viser seg å være ektemannen Jina prøve å flykte fra. En sykelig sjalu, lettere psykotisk og skikkelig korrupt hissigpropp som er villig til å gjøre absolutt alt for å beholde kona. Byens eneste hotell er fullbooket på grunn av korpskonkurransen, så Frank foreslår at Colin overnatter på gjesterommet hjemme hos ham og kona. Et tilbud han definitivt burde ha takket nei til.

Sexbomben Jina gjør sitt beste for å forføre Colin, og han blir naturligvis dratt inn i ekteskapsproblemene. Med alt det medfører av stump vold, dobbeltspill, korpsmusikk og drap. Alle har sin egen agenda, og Colin kan ikke stole på noen av dem. Minst av alle flørtepiken Jina, som ser pengene som sin siste mulighet til å rømme fra byen, lengst mulig vekk fra konemishandleren Frank.

Jeg mistenker at manusforfatter/regissør Craig Lahiff har bygget opp «Swerve» fra scener han har sett i andre filmer, uten å tilføre dem så mye nytt. Han avslutter også filmen med en monolog tatt rett fra Somerset  Maughams «Appointment in Samarra» (den velkjente fabelen om tjeneren som ser døden på et marked i Bagdad). Ordrett den samme historien som har blitt brukt i alt fra Peter Bogdanovichs «Targets» (1968) til Brian De Palmas «Redacted» (2007). Litt fantasiløst, men til tross for innsigelsene er «Swerve» en underholdene film.

Såpass velregissert og effektivt fortalt at man skulle ønske den var litt mer oppfinnsom. Filmens største styrke er at den ikke tar seg selv særlig seriøst, og er preget av en appellerende sans for svart humor. «Swerve» har dessuten et ganske snedig sluttpoeng, selv om det ikke er snedigere enn at samme poenget brukt i en av de første Olsenbanden-filmene. Dette er ikke noe som hadde fortjent en kinopremiere, men på liten skjerm fungerer dette helt brukbart som beskjeden regnværsunderholdning mens kjedelige folk ser på olympiaden.

Jeg aner ikke hvor bevandret du er i «film noir»-sjangeren, eller om du har lest noe av krimforfatteren James M. Cain – hvis ikke vil nok «Swerve» føles mye friskere. Dette er en stiløvelse som holder seg til sjangerens spilleregler, akkurat den typen film norskættede John Dahl gjorde til en spesialitet på nittitallet. Har du sett «Red Rock West» (1992) eller «The Last Seduction» (1994), da vet du hva vi snakker om. Vel, har du sett mer enn en «film noir» eller «neo noir» i løpet av livet vil nok «Swerve» føles temmelig velkjent. Hvis du ikke har det, så runder vi av med noen personlige anbefalinger.

Her er ti «noirs» som jeg tipper «Swerve» har trukket en del inspirasjon fra. Først ut er James M. Cain-filmatiseringen «The Postman Always Rings Twice» (1946):

Den mer sexy nyinnspillingen med Jack Nicholson:

Her går Nicolas Cage gjennom det same styret:

Så er det Val Kilmers tur:

Nok en glimrende noir fra vår mann John Dahl:

Dennis Hopper regisserte denne undervurderte hetebølgen:

Coen-brødrenes regidebut «Blood Simple» må med:

En godbit fra den tiden Kathleen Turner var et skikkelig sexsymbol:

En godbit fra den tiden Oliver Stone spiste mye sopp:

Og til slutt en av de største «film noir»-klassikerne, som i disse dager slippes på Blu-ray:

 

Se filmen her!