Første sesong av tv-serien «Girls» vakte så mye begeistring at premieren på andre sesong ble framskyndet med tre måneder. Den starter på HBO i USA i dag (og kan ses på CMore i morgen).

Ved første utgave ser det ut som en yngre og mer hipstervennlig utgave av «Sex and the City». En gruppe unge kvinner i New York med sjablongmessige karaktertrekk som kakler i vei om en endeløs rekke av i-landsproblemer. Men ganske snart blir man smittet av hovedpersonen Hannahs (Lena Dunham) klossete sjarm, de uanstrengte dialogene og seriens umiddelbare friskhet.

Dunham, som også har skrevet manus og regissert, er noe for seg selv. Hun er kunsthøyskole-arty som Miranda July, og liker å prate om ikkeno som Jerry Seinfeld. Dette er til en viss grad en filmatisering av Dunhams dagboknotater. Hun byr raust på seg selv. Det er ikke ofte man ser ekte menneskekropper på TV, men Dunham kler gjerne av seg.

Det er en kjempefin serie med unge mennesker som bemerkelsesverdig nok ikke er dritpene. De strever med unge menneskers problemer. Det er ufordervet og fint. De tar seg også tid til litt dans og tomsnakk. Det er så deilig med litt tull.

Dunham startet med billige kortfilmer, og fikk oppmerksomhet med filmen «Tiny Furniture» i 2010, der bl.a moren hennes spilte seg selv.

«Creative Nonfiction» fra 2009 er enda morsommere. Hysterisk filmatisering om kunstnerspire med vansker med å skrive bra.

Dette kan være tidenes korteste vei fra Youtube til HBO.

Girls er alltid morsomt så lenge Dunham selv er i bildet. Jeg oppdaget at serien har tre kvalitetsnivåer:

1) Alle scener mellom av og på-kjærestene Hannah (Dunham) og Adam (Adam Driver). Alltid troverdig, som oftest veldig morsomt og noen ganger hjerteskjærende, som i slutten av første sesong:

2) Scener med Dunham og andre. Disse er opp og ned. Mange av kranglene føles ekte. Småpratingen om sex oppleves derimot som påklistret.

3) Scener uten Dunham. Girls er et personlig prosjekt og disse scenene er de som skiller seg minst fra andre sitcoms. Jeg føler meg som regel gammal og gretten når jeg ser dem.

Seere vil legge merke til det særegne måten å snakke på, der man enten snakker med lav knirkestemme eller går opp i tonefall på slutten av hver setning.

Denne her er altfor lang og ikke så veldig morsom, men du skjønner poenget.

«Girls» fanger tidsånden. Dunham har sitt øyeblikk nå, og hun må være rask, rask, rask, for plutselig kan det være over. Sesong tre har allerede fått grønt lys.

Tiden vil vise om folk har gått lei innen den tid.

 

Les også:
Derfor hater jeg «Girls»