Jøss, det er som det bare var noen timer siden jeg skrev til dere sist.

Episode to åpner (vel, etter tre og et halvt minutt med recaps og åpningsvignett, åpner episoden endelig. Come on! Det er jo nesten som en time i 2013-tid. Jeg har rukket å sjekke Facebook fire ganger siden jeg begynte å se! (Ja, dere gjettet riktig, null notifications.)) med at Dennis prøver å tenne et bål, og dama hans henger over med sine passiv-aggressive bergenske formaninger.

«Får du fyr, ællær? Du bruker det papiret der, saant?» Neida, hun mener det sikkert kjærlig, og ikke som en hersketeknikk for å bryte ham ned, å holde ham nede og under kontroll.

De klarer det ikke, og Dennis får dermed ikke «kokt noge mad». Gjengen har gått lenge sultne nå, og Stian har allerede utviklet en kwashiorkor-mage som vil gjøre selv en Redd Barna-posterboy misunnelig.

Sorry, Stian, jeg klarte ikke motstå fristelsen – håper det blir greit av at jeg embedder den råfrekke låta du har gitt ut:

I utgangpunktet heier jeg på Pærra-gjengen, men de begynner å vise seg så hjelpeløse at jeg vurderer å skifte side. Herlighet, selv Kalle Klovn klarte å få seg et måltid på øya si i ny og ne.

– Ikke mye paradis-øy det her, sier Kristin.

– Nei, sier Caroline.

De refererer sikkert til at sist de var med i et tv-program, så var det liksom et paradishotell. I motsetning til dette, som altså ikke er det.

Poppe og Rudolf, unnskyld, Hans Olaf Hess, plukker krabber. Virkelig, de bare plukker dem opp fra vannet. Pærra-gjengens patetiske forsøk på å skaffe seg mat blir bare enda tristere. Pokker, jeg har det med å alltid velge feil kø på Rimi, eller heie på taperne.

Veteranlaget oppdager en ananas-lignende anretning, og Hans Olaf bekrefter at han ikke har sett seg opp på Paradise ved å rope «Post!» i stedet for «Brev!». Noob.

Lagene skal velge ut to til å kjempe, én med logisk sans og én med mye energi. Alle på PH-laget er tydeligvis livredde for å bli valgt ut som den logiske, siden de gjør seg så dumme de bare kan når de prøver å forklare hverandre hva som egentlig menes med logisk sans.

– Jeg strøyk i matte, men man trenger ikke være et geni i matte for å forstå logi, da. Eller logikk, sier Silje.

Enten er de eksepsjonelt dumme, eller geniale taktikere. Uansett er jeg fascinert.

Til slutt melder Amir seg, i kraft av å være ingeniør (!), og Carl, i kraft av å være Carl. Ingeniøren tar rollen som den energiske, naturlig nok.

På veteranlaget mener alle at Poppe er god på logikk, men siden Nikolina også har lyst til å være det gir han fra seg plassen til henne. Fakan heller, Poppe, det var denne selvutslettende holdningen som fikk deg stemt ut i ’99! Mann deg opp, jeg vil se Alfa-Poppe, for hælvete! Til Nikolinas forsvar skjønner hun selv at hun har å levere i tvekampen.

Triana, unnskyld, jeg mener Christer, vasser selvbevisst langs vannet og beveger armene opp og ned. Han sier noe også, men jeg fulgte ikke med.

Tvekampen begynner. Den innebærer at den energiske ingeniøren må grave seg ut av et bur som en bikkje, og så må logikeren legge puslespill.

Puslespill er kanskje ikke min sterkeste side, sier Carl. To ganger.

Nikolina, på sin side, er dritfornøyd med sin pusleinnsats. De kunne ikke valgt noen bedre til å sette sammen et puslespill bestående av 16 biter, sier hun.
Likevel vinner Carl, og tar til og med en cocky liten Northug-avslutning. Han er en konge blant menn, og jeg vil at han skal vinne hele dritten.

Vinnerlaget kan velge om de vil gi en fordel til seg selv i form av mat, dykkemaske etc., eller en ulempe til de andre, i form av å lenke sammen to av motstanderne. Med tanke på hva PH-gjengen har vist av kombinert hjernekraft til nå velger de sikkert alternativ 3 – å lenke seg selv sammen.

Det diskuteres. Robinsonromantiker Stian mener de må vinne på ærlig vis. Minn meg på å aldri ende i en skyttergrav med ham når tredje verdenskrig bryter ut.

De velger tre av fordelene, og plukker blant annet ut en pappbit med et spørsmålstegn på, som de fremtidige nobelprisvinnerne de er.

Gleden er stor når pappbiten byttes inn, ikke i magiske bønner med stengelpotensiale som jeg hadde håpet på, men wok og kyllingsalat fra Deli de Luca.

De gofler selvsagt i seg alt med en gang, og beviser at de ikke har lært noe som helst av sultkatastrofen de har lidd seg gjennom det siste døgnet. Langsiktighet er et fremmedord for dem. Fremmedord er sikkert et fremmedord for dem, forresten.

YOLO, tenker sikkert Carl.

Det blåser opp til storm, og alle skriker og hoier.

Skadene viser seg å ikke være så altfor grusomme hos Robinson-laget, en parasoll og en solseng har veltet, og det er det. Likevel står Francois og stirrer zen-aktig på hendene sine, som om han har fått livet tilbake i gave.

Veterangjengen rydder opp, og alt er altfor hyggelig. For en servil, preg- og friksjonsløs gjeng. Det er virkelig vrient å finne noen å heie på i dette programmet. Jeg gleder meg til de blir slått sammen med kidsa. Eller til Hans Olaf klikker og drar en Oberst Kurtz.

Hos PH-gjengen mener Kristin dette må ha vært den verste natten hittil. Av hva da, to netter?

Stian er fornøyd med campen de laget, at den nesten var vanntett. «Hadde det vært litt roligere hadde den sannsynligvis holdt helt tett.» Og han mener han ikke forstår seg på logikk?

Amir og Caroline og Kristin og Dennis flørter i vannet, mens Stian later som han ikke bryr seg om at han er redusert til observerende femtehjul og kjønnsløs giftekniv-evnukk enda en gang.

Hans Olaf stirrer i bålflammen. «Reis inn i jungelen, dypt inn i mørkets hjerte, bryt alle bånd med sivilisasjonen og bygg et samfunn og få de innfødte til å hylle deg som en gud,» sier den til ham. Håper jeg.

Rebecca forteller om da hun hadde en ut-av-kroppen-opplevelse. En gang hadde jeg en sånn dame til bords i et åttetimers bryllup. Jeg har aldri hatt et sterkere ønske om en ut-av-kroppen-opplevelse enn da. (Tusen takk for meg.)

Det bygges opp til ny konkurranse, og alle må selvsagt male seg i ansiktet igjen.

David har en tribal-tættis som omkranser og aksentuerer høyre manboob.

Det er ny konkurranse, det er noe tau og greier som de skal plukke opp fra luften og sånn. Jeg sliter igjen med å bygge opp entusiasme rundt disse tevlingene. De varer en evighet (nei, jeg har fortsatt ikke fått noen notifications …) og det er liksom ikke noe psykologisk aspekt ved det. Denne gangen virker det som om til og med deltagerne går lei av det underveis.

Rebecca, som er i kontakt med sin åndelige side, føler på seg at de kommer til å vinne.

Dennis, som den showmannen han er, viser frem rumpehullet sitt til blant annet faren sin.

Pærragjengen vinner. Rebecca velger likevel å ikke revurdere hvor god kontakt hun faktisk har med åndeverdenen.

Veteranene debriefer. «Vi gjorde hva vi kunne, også feila vi. Føler jeg, i hvert fall,» sier Hans Olaf. Alle de andre er uenige, og legger skylden på Hans Olaf. Rebecca guilttripper ham for at han ikke har trent på å svømme. Dette fra dramatanten som svømte som en åttiåring som tok morgenbad. Endelig aner jeg kime til konflikt, og jeg merker at jeg nyter det. Jeg er som slimet i «Ghostbusters 2», jeg livnærer meg på dårlig stemning.

Rebecca begynner med intrigene sine. Hun spiller et «høyt dobbelspill», og føler på seg at noen kommer til å bli overrasket i kveld. På samme måte som du følte at dere kom til å vinne konkurransen? Å spå at noen kommer til å bli overrasket i en konkurranse hvor ingen vet hvem som ryker ut er vel ikke akkurat en dristig spådom, heller.

Nikolina lurer Rebecca til å tro at hun er i hennes allianse, mens hun danner sin egen allianse. Fett. Tror Rebecca får rett i at noen blir overrasket, ja.

PH-gjengen får dødens skrin og skal bestemme hvem av motstanderne de vil skal i duell. Silje, som tydeligvis allerede har glemt at hun er med i et tv-program og at alt hun sier blir tatt opp på video, vil ha ut han koranmannen.

Hans Olaf føler seg som syndebukk, og at han er utsatt. Rebecca har glemt alliansen hun tror hun har med Nikolina, og har laget en ny allianse med Francois, Alita og David. Er hun denne seriens Magne, som endte opp med å ha en allianse med alle på hotellet? «Da håper jeg alle kommer tilbake» sier hun og går til øyrådet, og vi skjønner hvorfor hun ikke ble valgt ut til å representere laget i logikk-puslespill-konkurransen.

Øyråd. Christer spør hva som gikk galt da Nikolina tapte mot Paradise-Carl. Poppe mener de har undervurdert motstanderne. Nå som de er edru viser de seg å ha evner som de ikke visste at de hadde. Som for eksempel å greie å sette sammen et puslespill på 16 biter.

De stemmer. Rebecca veksler mellom å sperre opp øynene sine så mye at det ser direkte smertefullt ut, og å sitte og meditere. Hun stemmer på Poppe, med argumentet om at det er «enten meg eller deg», uten at jeg helt skjønner hvorfor det er det.

Stemmene leses opp.
Poppe.
Rebecca.
Rebecca.
Rebecca.
Rebecca.
Rebecca.
Rebecca.
Rebecca.

Rebecca, som altså mente hun var i allianse med Francois, Alita, David, Hans Olaf og Nikolina, fikk 7 av 8 stemmer. Christer spør om hun er overrasket, hun svarer «litt», og får sånn sett rett i sin spådom fra tidligere, og slipper å korrigere sitt selvbekreftende verdensbilde om at hun kan «se» ting.

Hun benytter anledningen til å guilttrippe alle de andre, og sier at de ikke skjønner spillet. De andre kommer med konstruktiv, berettiget og relativt skånsom kritikk til henne, men snarere enn å ta det til seg mener hun det bare beviser hvor dårlige menneskekjennere de andre er. Ah, herlige projisering, hvor skulle vårt selvbilde vært uten deg? Et eller annet sted gnir en psykolog seg i hendene og begynner å google etter ny seilbåt.

Hun møter David i duellen.

Og duellen er det samme som i forrige episode, machetebalansering? Seriøst? Er dette en Robinson-konvensjon jeg bare ikke har fått med meg – at det alltid er det samme, eller har idégruppa mistet fullstendig trua på seg selv, eller kanskje blitt kollektivt sinnsforvirret og tror de er fanget i Bill Murray-filmen «Groundhog Day»? Jeg tillater meg å mene at dette er litt slapt.

Duellen er i gang. Det er litt spennende, mest fordi jeg håper Rebecca ikke ryker, jeg vil ha dette kasuset videre, spesielt nå som hun vet at alle vil ha henne ut.

Både David og Rebecca står med dirrende armer, og får advarsler fra Christer om å ikke senke dem for lavt. Rebecca ser mer og mer forstoppet ut jo lengre tid det går. Sikkert ikke noe litt acai-bær, kamelbæsj og wheatgrassekstrakt ikke kan fikse på.

Rebecca taper. Jeg har blandede følelser. «Jeg håper dere lærer noe av dette her,» sier hun. Jeg digger selvinnsikt, ass. (Underteksten i den forrige setningen der var forresten at Rebecca ikke har selvinnsikt.)

I neste episode ser det ut til at deltagerne skal legge puslespill igjen! Håper idégruppa får den hjelpen de trenger til å komme seg ut av bølgedalen sin.

Sees om en uke, folkens.

Håper dere også, som Rebecca, at noen lærer noe av dette her?