Paradise Hotel – finaleuke: «Du vet at jeg elsker deg. Men alle sitter og skjeder seg rundt bordet!»
Halla, her er jeg igjen. Utrolig lei for at jeg ikke har fått skrevet på en stund.
Jeg er som den passiv-aggressive ekskjæresten som dumper dere fordi jeg kjeder meg, og akkurat når dere har klart å legge meg bak dere, så dukker jeg opp og vil ha oppmerksomhet igjen.
Jeg er også ganske innbilsk, og tar for gitt at dere har savnet meg så mye at dere har risset inn en strek i underarmen for hver dag jeg har vært borte. Jeg er ganske skjønn, sånn sett.
Og forresten, hvis dere ikke like’r og deler denne recapen til alle på Facebook så betyr det at dere ikke har ekte følelser for meg.
Men anyMcWays, nå står vi her altså, ved alle tings ende, ved siste refreng (det etter moduleringen), og det eneste som gjenstår er det som erfaringsmessig pleier å være spikersuppeetappen på Paradise Hotel, nemlig finaleuken.
MANDAG
Det er lagt opp til zombie-uke, og en av regissørene har kommet på genistreken å dresse opp hele juryen som The Walking Dead-statister, som følgelig på ydmykende, totalt uironisk vis må spille levende døde og dra seg frem i rykk og napp gjennom «Mehicos» ørken.
Se på zombie-Mathias. Han er omtrent like skummel som kuraffen. Jeg koser meg.
Første episode i finaleuken har den på ingen måte generiske tittelen «I krig og kjærlighet.»
Man kunne ikke akkurat kalt hvilken som helst av årets episoder for noe sånt, akkurat!
Det er dekket til finaleukefrokost, og de magiske tillitsboblene vi skal stifte nærmere bekjentskap med på torsdag er dagens pynt.
«Det motiverer litt når du ser de kulene,» sier Martine. Hun refererer sannsynligvis til da hun og Pierre kom i skade for å ha sex for 349. gang inne på hotellet.
Og hun som hadde lovet seg selv å ikke ha sex på TV mer enn 348 ganger…
Martine har kledd ut bakhodet sitt som en croissant, for å supplere motivasjonskulene.
Deltagerne får beskjed om at de kan bytte ut sin nåværende partner med en av de utstemte, og det bygges opp til dyster og mektig stemning i en montasje der zombiene går kappgang gjennom ødemarken.
Men tilbake i loungen punkteres all patos effektivt av Trianas hodeklang. «Hei alle sammen.»
Kevin synes det er litt rart og litt greit at han og Martine plutselig er partnere. Martine på sin side har planer om å bytte ham ut ved første og beste anledning.
Zombie-juryen skal holde hver sin appell for å få bli sendt inn igjen. Zombie-Audun starter med «Goddag, peasants,» og jeg hører ikke noe mer enn det for jeg bare HOLD KJEFT OG TA STEMMEN MIN! FÅ. HAM. INN.
Zombie-Pierres tale får Martine til å gå i frø.
Han kunne egentlig sagt hva som helst, han kunne dratt bajs-monologen sin fra første uke, og Martine hadde fortsatt smeltet.
Vi ser også at det hinsidige har gjort Mathias godt. Eller så har han bare forsynt seg rikelig av all-inclusiven på zombie-hotellet han bor på.
Triana forklarer konsist hva som skal skje: «Da er det sånn at gjestene kan bytte ut sin nåværende partner med en fra juryen. Hvis dere ønsker å bytte ut partneren deres så må dere knuse et hjerteh, som sender de til dødsriket. Og med det så gjenoppliver dere et valgfritt jurymedlem.»
Hvem sa at juss-sjargong ikke kan være poesi?
Kevin synes det er så spennende at han merker at hendene er litt sånn dirrete. Det har forplantet seg fra hjernen til resten av kroppen, med andre ord.
To kuler går i bakken. Det er Martine og CF. CF velger inn Elin og Martine får inn Pierre.
Elin lager skikkelig-skikkelig-glad-tryne, som ikke er så altfor ulikt gråtetrynet hennes.
Den totalt selvutslettende Kevin nærmest takker Martine for at hun byttet ham ut. «Jeg er kjempeglad på dems vegne. Det er så jævlig fortjent.»
Så jubler han for at han fikk et glasskår fra kula i beinet.
På vei hjem fra Gardermoen kommer han til å takke den østeuropeiske banden for at de stjeler lommeboken hans, og tilbyr seg dessuten at de selger nyrene og hornhinnene hans på svartebørsen i Caracas.
Sara S er også veldig glad for at hun blir byttet ut og må bli zombie. KAN FOLK SLUTTE Å GI FAEN I OM DE VINNER, ELLER?
Og mens vi er i gang: CF, skulle du kanskje sluttet å kalle deg Super-CF?
Du. Er. Ikke. Super.
Så er det finaleukefest og Pierre og Harald benytter anledningen til å krangle. Harald har prøvd å så tvil hos Martine mens svensken var ute.
Det er hjerteskjærende å se, en gang var de som brødre, eller i hvert fall som to kiser som blikker hverandre på treningsstudio og har undertrykte drømmer om å ligge med hverandre.
Men nå står de mot hverandre som Moses og Ramses, de fiktive hovedkarakterene i Dreamworks’ eventyrfilm «Prinsen av Egypt».
Moses-Pierre: «Han har bajsat på seg. Fruktansvært mycket. I byxan. Og det stinker om han. Lång väg.»
Dette fra gutten som bare for knappe to måneder siden irriterte seg over at alt nordmennene snakket om var bajs. Du har kommet en lang vei, Pierre. Og dem sier at integreringen ikke funker!
Og så i en totalt uventet surprise kommer zombiene inn og fester med dem. Eller som Mathias så velformulert uttrykker det: «Boom så var jeg ute av sjisten og fuiipp så var jeg tilbake på Paradise Hotel.»
Fuiipp, indeed.
Det festes. Det er allsang til Black Eyed Peas. Mathias gjør en dritkul greie der han hopper på sofaen akkurat når sangteksten sier «jump off that sofa». For en skøyer.
Harald synes det er synd at han og Sara ikke får «sovet» sammen. Hvis det er uklart hva jeg mener med å sette ordet «sove» i anførselstegn, kan Harald kanskje oppklare litt her.
Si fra om noe fortsatt er uklart.
Linn blir full. Kevin går og legger seg i skje hos gutta.
TIRSDAG
Producer er veldig opptatt av at vi ikke skal glemme at det er spikersuppeuke, og bruker de første ti minuttene på å vise at deltagerne får frokost (dagens viktigste måltid) på sengen (soverommets viktigste møbel).
Juryen, som er langt mer involvert i år enn tidligere, skal diskutere seg frem til hvilke to av dem som skal bli sendt inn igjen.
Mathias argumenterer for hvorfor han selv skal inn.
«Jeg har vært her siden dag én og vært gjennom jævlig mye dritt, hehe. Jeg har tatt en del skjipe valg gjennom hele den greia her. Og vært gjennom mye, mye, mye dritt, ass. Faktisk.»
Ut fra den logikken burde jeg vinne Paradise bare fordi jeg har måttet lide meg gjennom alt dette selvrettferdige pisset ditt uke opp og uke ned, Mathias.
«Jeg kan med hånda på hjertet si at jeg føler jeg er en verdig vinner», avslutter han.
Åja, daaaa så. Det eneste kriteriet for om noe er sant er jo som kjent at man føler det med hånden på hjertet.
Her er min liste over mennesker som jeg med luffen på hjertet kan si at jeg føler ikke fortjener å vinne Paradise Hotel 2015:
1. Mathias.
Det var alle.
Jurymedlemmene diskuterer, og det eneste de er enige om er at den som blir sendt inn skal spille som faen. Litt artig, i og med at det å være falsk som regel er et argument for at man IKKE er en verdig vinner.
Men nå skal vi ikke prøve å applisere konsekvent logikk inn i PH-universet, det finnes vel uansett viktigere ting å ta tak i.
Sara E går nok en gang uten truser, uten at det biter noe særlig på resten av juryen.
På hotellet er det klart for tillitstest. Parene står mot hverandre, og de får vite at ved å slippe kula kan de sende ut partneren sin, og få inn ett av de to jurymedlemmene som ble valgt.
Det viser seg å være Sara S (hurra!) og fattigmanns-Tommy Steine.
Jeg elsker denne tvisten. Den er utelukkende designet for å få inn Sara S, igjen.
Mathias har jo åpenbart ingen sjans, all den tid Elin, Martine og Linn aldri kommer til å slippe dagens kule (siden de crusher på sine respektive partnere), og den eneste av gutta som er klar for å dolke partneren sin i ryggen er Harald.
Og dolke gjør han til gagns. Med en ung gestapists glød og iver kyler han den kula i bakken rett foran trynet på Linn.
Og endelig har vi fått en vaskeekte skurk i årets PH.
Rødvinsnippende akademikere i de tusen gjeng som «faktisk bare ser på pga det sosialantropologiske aspektet» kaster Ritz-kjeks, tapenade og stenfrie druer mot skjermen mens de buer og freser.
Linn reagerer naturlig nok med å rette på tubetoppen og kalle ham en drittsekk, og Triana viser sin velutviklede evne til å lese situasjoner og komme opp med rett-til-beinet-spørsmål på spontanen, levert med akkurat den mengden medfølelse og gravitas som situasjonen krever: «Ja, er du skuffaaah, eller?»
Mathias får et oppstøt.
Dette er riktig på så mange plan.
Harald er altså sikret finaleplass, og Sara S er tilbake igjen. Mathias gir den andre finalebilletten til Martine, i et fåfengt håp om at hun kanskje vil ligge med ham når de kommer tilbake til Norge.
Nå må vi bare kvitte oss med knirkefransen fra Stavanger og gråtetrynet fra Bergen, Sweden, og så blir dette en perfekt finale.
CF er forbanna over at Linn stolte på Harald. «Adde Linn ikkje slapp den kula e det dommaste som ha skjedd fram til nå.»
Og så skjer hårbollen til CF, som nuller ut ovenstående replikk.
ONSDAG
Dagens desperate forsøk på å redusere det faktiske innholdet i episoden til et absolutt minimum er å ha en verdensrom-åpning med en filosofisk voiceover som snakker om at små ting kan ha store ringvirkninger.
Som for eksempel at det at manusredaksjonen glemte å finne på noe for deltagerne å gjøre på dagtid i denne episoden, gjør at noen stakkars klippere må jobbe overtid og prøve å få dette her til å bli relevant eller meningsbærende.
De prøver å gå for en litt sånn Professor X i X-men-/Neil deGrasse Tyson i Cosmos-aktig patos, men ender mer på noe i retning av Frank Underwood som prøver å imitere Spock i Star Trek.
Ja, ja. Vi fikk da fem minutter til å gå i hvert fall.
Martine og Harald skal på date, til Pierres misnøye.
Han tar det med fatning. Eller så har han en muskellammelse i ansiktet som ikke gjør ham i stand til å ha mer enn ett ansiktsuttrykk.
De drar på båttur, og Harald som har fått blod på tann som hotellets uberegnelige psycho prøver å drepe en flaske cava.
En nydelig metafor for menneskets evige kamp mot musserende, alkoholholdige væsker.
Juryen får brev. De skal bestemme hvem av de tre parene som skal ut, og om Martine og Harald må stå sammen i finalen. Så får vi se The Walking Dead-montasjen for tredje gang denne uken.
Jeg synes det er utrolig progressivt av TV3 at de slår et slag for gjenbruk. Bærekraftig TV er fremtiden, og hva skal vi leve av etter oljen om ikke zombie-imitasjonen til Mathias?
Apropos Mathias. Jeg slutter aldri å imponere meg over hvor lett han klarer å gå med på nervene. Selv når han bare skal svare Triana får jeg lyst til å kaste ting på skjermen.
Til å være en selvutnevnt «gøyal kar» er han ekstremt selvrettferdig.
«Alle er verdige på sin måte,» presterer han faktisk å si.
Det han derimot ikke klarer å si er navnet til Harald riktig.
Triana vinner årets Bestemor Duck-hårbolle-konkurranse, og kan fra nå av smykke seg med tittelen Årets Bestemor Duckface ™. Badabisj.
Anyways. Juryen har valgt at Pierre skal stå med Martine.
Han er så nervøs at han skjelver på hendene. «Det er svårt at prata just nu, faktisk.»
Ååå, han er skjønn da. Klinkekulekjeften fra Falkenberg synes det er svårt at prata just nu.
Og Harald plasseres sammen med… Sara S!
Det er SÅ RIKTIG! Dette kommer til å bli den beste finalen EVAH! Det er Ivan Drago mot Rocky Iv, bare at her var Ivan og Rocky en gang bestiser og koste masse med hverande i guttetanktoppene sine.
Og nå står de sammen med hver sin dame (som det dessuten har oppstått romantikk med), som OGSÅ en gang for lenge siden var BFFs.
Og stoikeren Pierre skal stange panne mot den løse kanonen Harald. AKKURAT SOM BATMAN OG JOKEREN I FILMEN BATMAN!
Elin og CF må altså gå, og de tar det altfor pent. Det har vært gjennomgående denne sesongen, at folk er så innmari rause med hverandre. Drit i å være så feiltastiske, a. Dere skal jo hate på hverandre!
Ungdommen i dag, ass. Jævla hippier.
Martine og Harald kommer tilbake fra daten.
Martine feirer nyheten om finaleplass med å romstere nedi trusa til Pierre Robert foran de andre.
Harald feirer med å bli veldig solbrent.
Og så er det finalefest, og i en totalt uventet twist så kommer hele juryen inn.
Det er ekstra hyggelig, for alle har savnet dem skikkelig mye siden gårsdagens fest.
Sara skjønner at hun er underdog fordi hun er partner med Heinrich Himmlers spirituelle og moralske etterfølger, og må ut og sanke stemmer.
De andre mener nemlig at Harald har vært der inne så kort at de ikke ser på ham som en verdig vinner. Dét, og at han er en løgnaktig, manipulerende kødd.
Tenk, så flott det vil være om Sara og Harald står i finalen, og Sara slipper kula.
Sara gjør tilsynelatende en god jobb, og det virker som om mange tenker seg å stemme på henne, spesielt fordi Martine og Pierre gjør null effort for å innsmigre seg. Og er det én ting en Paradise-jury ikke liker, så er det folk som ikke prøver hardt nok.
Kevin er skuffet over M&Ps manglende valgkampanjeglød. «Hjemme så henger jeg med masse jetset-fårlk, men her inne skal man ikke bli snobbete, det funker ikke.»
Og så klikker det for den godmodige, dialektforvirrede PT’en fra Stavanger.
Han får det plutselig for seg at alt og alle er superkjedelige. Og da han skal på do på det rommet Audun hadde tenkt å snakke taktikk med Martine og Pierre, topper det seg, og han lirer av seg en av PHs all time-beste surreprat-monologer:
«Jammen jeg skal inn og pisse. Så jeg driiiter egentlig hva dere syns. Vi kan jo gå ned til gamlehjemmet etterpå. Jeg skal inn og pisse, jeg. Hvis dere skal inn og snakke så gir jeg faaan i det. Hvis jeg har lyst å gå inn og pisse der så går jeg inn og pisser her. Yes. Gå og snakk her ute dere. Jævla gamlehjem. Whaddafakk.»
Fra barn og fulle skaphomser skal man høre sannheten.
Men alkoholen får også frem ufine sider hos den ellers så beherskede Lord Audun. «Ikke oppfør deg som en jævla klovn. Du er fra Stavanger. Du er PT.» (uklart om det er et kompliment eller en buuuuurn.)
Så benytter han seg av den klassiske fysiske hersketeknikken «hakedytt».
Kevin: «Du vet at jeg elsker deg. Men alle sitter og skjeder seg rundt bordet. Dette er den siste paradisefesten og alle sitter og skjeder seg. Jeg er den eldste her og jeg er klar for å steke.»
Audun klarer omsider å bli kvitt Kev, og benytter pusterommet til å gi sin velsignesle til Pierre og Martines hellige union.
Regner med at han som deres ladejarl forventer å få benytte seg av sin rett til primae noctis.
Rett etterpå prøver han å få Pierre til å slippe kula, ved å appellere til de sosioøkonomiske forskjellene på ham og Martine.
Audun: Ho har en fremtid uansett.
Pierre: Det har inte jag.
Audun: Ho kjem te å forstå det.
Wow, plutselig ble Paradise Hotel til Game of Thrones. Lord Audun Littlefinger, ass.
Tilbake i loungen har Kevin bestemt seg for å fortsette med den alkoholinduserte psykosen sin.
Han reagerer på at alle klikker på hverandre. «Det er typisk folk når dem har fått litt alkohol i seg. Det er litt sånn lavklasse,» sier han, og klikker på Sara E, tilsynelatende helt ut av ingenting.
«Når du kom inn igjen så ville hele fåkkings gjengen ha deg ut, så ikke sitt her og vær så jævla tøff i trynet. Du må grue dæteå se på teve.»
Forståelig nok klikker Sara E tilbake og bare «Kevin, hør her! Æi seiva ræva di så jævlig, no ska du faen meg høre før æi klikker i vinkæll. Hold kjeften på deg, hvis du sei et ord no så kliner æi til trynet ditt. Æi spise sånne som dæ te frokost (dagens viktigste måltid, Fis.anm.) på utsia.»
Wow. Hva er det som får slike milde, velmenende mennesker til plutselig å prøve å være mest mulig slemme mot hverandre, og ikke minst HVOR HAR DETTE VÆRT HITTIL I ÅR!?!?
Audun tar tak i Kevin igjen. Ikke for å forsvare Sara E, men for igjen å understreke at han ikke liker å bli snakket til som Kevin gjorde.
Det skrikes.
Dialekter bryter.
Audun gir Kevin en flathånd.
Og så er det siste episode.
TORSDAG
«Det fins et sted langt borte, hvor hverdagen ikke eksisterer.»
Strengt tatt er det vel fre-søn som ikke eksisterer på hotellet, Triana?
«E vi alle venna i dag?» spør Jon, og viser seg som en sånn fyr som bruker vi-form når han skal irettesette folk. Sånt gjør vi ikke, Jon.
Lorden legger seg langflat og tar full selvkritikk. Han sier unnskyld til Kevin.
«Så længe vi e alle vænna i dag, så e æ fornøyd.» Godt å høre. Det viktigste er jo tross alt at du er fornøyd, Jon.
Finaleparene skal grilles i løgndetektor, men først tar Triana opp slåssingen. Igjen legger Audun seg langflat og beklager seg til gruppa og Kevin.
Jeg synes producer har taklet denne situasjonen godt, og Audun kommer seg ut av ansiktstapet sitt med en viss verdighet. Like fullt diskvalifiseres han fra å stemme i finalen, noe Martine og Pierre frykter kan vippe i deres disfavør.
Pierre er først ut i løgndetektoren. Jon spør ham om han har spilt skittent her inne, og vi skjønner tydeligvis ikke at det er meningsløst å stille subjektive synse-spørsmål i en løgndetektor, gjør vi vel, Jon?
Det eneste artige som kommer ut av løgndetektorseansen er egentlig Pierres lettelse da Martine ikke blir tatt i løgn når hun hevder han er god i senga.
Utover det gjør den grunnleggende pseudovitenskapen bak sånne detektorer at svarene blir såpass sprikende (det er svar der deltagerne åpenbart ikke lyver som likevel gir utslag), og dessuten kommer det frem at samtlige har tenkt å slippe kula, til at man føler at dette egentlig har noen reelle konsekvenser eller fallhøyde.
Men vi fikk i det minste ti minutter til til å gå, da!
Det drikkes mere sjampis, og vi får den obligatoriske mimre-scenen der finalistene snakker om ting som har skjedd, og der de snakker om at de har fått venner for livet og at dette er det største de har opplevd.
For en flott gjeng de er. Husk at alle disse var med i første episode. Jeg blir litt rørt.
Og for andre gang i dag må Pierre forklare Martine hva avundsjuk betyr.
Så får Martine anledning til å stryke «runke Pierre i boblebadet på Venus» fra bucketlisten sin.
Og så…
FINAEL! JEG MENER FINALE!
Triana stiller viktige spørsmål i starten. «Hvordan har forholdet deres utviklet segblablablablabla».
ÆRLIG TALT, VI TRENGER IKKE HALE UT TIDEN ENDA MER NÅ, GJØR VI VEL!?
Jurymedlemmene skal stille seg bak et av parene.
Mathias går bak Team Pierrtine (men prøver selvsagt å være gøyal først og late som han går til Sara og Harald. LOOOOL. HVOR TAR DU DET FRA?!)
Kevin går bak Team Sarald.
CF til PM
Sara E til Sara S. Mest pga navnet, regner jeg med.
Veluria til PM
Jon til PM.
Stillingen er 4-2.
Men så går Linn faktisk til Sara S. Oh Lord.
4-3. Alt er opp til Elin nå. Hva skjer hvis det blir likt, egentlig? NOEN MÅ GI SVAR!!!
«Hvis det blir likt må vi ta en ny avstemning,» sier Triana.
Åja.
Og hæ, forresten? Hvorfor skulle resultatet bli annerledes av det?
Det får vi aldri svar på. Elin går til Pierre og Martine, som vinner 5-3.
Med andre ord var hele den kosmos-greia fra i går totalt meningsløs. Slagene i loungen påvirket ikke resultatet i det hele tatt.
Og så er det kula og sånn.
«Hvis han slipper den kula er det ikke bare pengene, da knuser han faktisk hjertet mitt også.»
«Jag er faktisk vakst opp som en skikkelig fattiglapp,» sier Pierre. 300.000 er mye penger for ham, men bare typ vekslepenger man finner under Dolce & Gabbana-sofaputen for Buskeruds uptown girl.
Men Pierre slipper ikke boblen. Kjærligheten seiret.
«Jag sa ju at jag inte skulle sleppa den.»
«Ååå, smelt! Fineste svenskemannen!» hadde jeg sagt hvis jeg var en sånn delfin som ikke mente at å snakke som Nemi var en forbrytelse mot menneskeheten.
For en nydelig reise disse to har hatt! Den forknytte, høyskuldrede isprinsessen fra Drammen har åpnet seg opp, metaforisk så vel som fysisk, og ikke bare sluppet oss, men også den unge arbetaren fra Falkenberg, inn i sitt aller helligste.
Og han, på sin side, har bevist at man kan komme fra små kår i Skandinavias desiderte baknavle og likevel vinne gull, grønne skoger, og enda viktigere: hjertet til både det norske folk og prinsessen av Drammen – uten at det må gå på bekostning av moral.
For hva gavner det en arbetare om han slipper en kule, men taper sin sjel?
«Pierre, hva føler du nå?»
«Jag føler meg rikere.»
Pierre, det skal bli en ære å bli servert panini på Deli de Luca av deg til høsten.
Ich bin ein falkenburger.
