Filmskaper Ole Giæver byr gjerne på både mat for tanken, en og annen latterkule og seg selv.
Etter å ha spilt hovedrollen i egen-skrevne og egen-regisserte «Mot naturen» kommer 39-åringen nå med sin tredje langfilm, filmessayet «Fra balkongen», som i stor grad er spilt inn gjennom fire årstider på hans egen, i utgangspunktet høyst ordinære, balkong i en Oslo-blokk.
Der sitter han og filosoferer over livets store og små spørsmål. Og derfra tar han med publikum på en reise som omfatter både humoristiske innfall og mer alvorlige grublerier. Det publikummet inkluderer filmfestivaldeltakerne i Berlin, der «Fra balkongen» har verdenspremiere neste søndag.
– Balkongen ligger så fint til, med utsikt til byen, skogen og stjernehimmelen, men samtidig med innsyn til alt det hverdagslige i småbarnsfamiliens daglige rutiner hvis man bare snur seg den andre veien, sier Giæver til Filter Film og TV.
– Det er liksom livets to ulike størrelser som må balanseres; å være lite annet enn en prikk i evigheten og samtidig en del av den store menneskeheten. Hovedtematikken i filmen er å gripe hva det er å være et menneske i verden i dag, med så mye kaotisk og skremmende som skjer, sier han.
Her er den første smakebiten fra filmen; en del av åpningsscenen, og, må vi si, et mesterlig forsøk på sette en grandios stemning med enkle virkemidler:
– Hehe, det kan du si. Nå er det ikke billig å rettighetsklarere Strauss, men resten er jo bare et skjermopptak, sier filmskaperen.
I filmen – som har selskap av «Kongens nei» på Berlin-programmet og kommer på ordinær kino i Norge en gang nærmere sommeren – brukes ikke bare filmskaperens private balkong (som har riktignok har flyttet fra siden opptakene ble gjort gjennom 2015 og 2016), men også hans familie: Kone og to barn som var 7 og 5 år gamle da filmen ble laget.
– Det måtte et familieråd til for å finne ut av hvordan vi skulle ta de nødvendige etiske hensynene, men jeg tror barna er godt tatt vare på. Vi er ikke noe annet enn en helt vanlig familie, og det er slik vi fremstilles, sier han.
Ikke at filmen ikke beveger seg ut av hjemmets lune rede. Og den tar i bruk et vell av virkemidler.
– Et sekundært mål for filmen var å utforske filmmediets muligheter. Det er jo fortsatt et ungt medium, og det er et hav av muligheter i det. I denne filmen var derfor alt lov, så lenge det passet til det jeg ville formidle. Derfor omfatter den såvel animasjonsfilm som gamle hjemmevideo-opptak, arkivfilm og stillbilder. Jeg vil si det er blitt en assosiativ og leken film, sier han.
