Så var det over.
Perfekt timet med tanke på at vi går inn i den uka i året hvor alt som ikke involverer a) nisseluer, b) ribbesteking eller c) Macaulay Culkin er totalt uinteressant å se på på tv, og akkurat i tide til å komme med på årets lister over de beste tv-seriene.
For «Masters of Sex» er definitivt på min liste.
Og med de to siste episodene har serieskaper Michelle Ashford skapt noe av det mest fortyllende hva gjelder tv-fortellerkunst dette året. Sesongavslutningen som ble vist på HBO Nordic på mandag, var på mange måter perfekt.
Kanskje til og med litt i overkant perfekt?
Skal jeg komme med to små innvendinger mot episoden, må det nemlig bli at jeg synes Ashford er litt for glad i «pioneren-i-verdensrommet»- metaforen sin, og at den blir en smule klisjéaktig i en ellers så sterk fortelling.
For de eventuelt uinnvidde flettes nemlig Ginnys sønn Henry sin fascinasjon for romfart og romkappløpet mot Sovjet sammen med hovedfortellingen. Og som vi så i en av de tidligste episodene i sesongen, brukes særlig metaforen når Bill møter motstand og når han føler at ikke samtiden forstår hvor banebrytende forskningen hans var.
Jeg tror bildet av Bill som et ensomt, uforstått geni hadde kommet like tydelig frem selv uten de kornete bildene av den lille mannen i kapselen, svevende i rommet.
Innvending nummer to er at et av episodens sterkeste kort, nemlig det endelige, ekteskapelige oppgjøret mellom Barton og Margaret, nesten står i fare for å bli litt bortgjemt og glemt i alt mylderet.
Hvis du lurer på hvordan kjærlighet ser ut, så trenger du bare ta en titt på scenen der Margaret så åpenhjertig konfronterer Barton med den unge elskeren hans, og det faktum at han er en mann.
Tatt ut av sammenheng mister denne setningen både litt av kraften og virker kanskje corny, men jeg synes uansett det er helt fantastisk når hun ber Barton forklare hvordan det egentlig er å være homo:
«If you had discovered after 30 years of marriage that I was Martian, the least I could do to you was explain life on Mars».
At hun i tillegg oppsøker legen Barton skal gå i elektrosjokkterapi hos, for å forstå og lære, er muligens den største kjærlighetserklæringen noen har vist hverandre i denne serien.
Og selv om Barton (tross lovnader om å la være) akter å gjennomgå den dramatiske behandlingen, er det på mange måter en endret mann vi ser i denne siste episoden. En som har fått stoltheten og selvtilliten tilbake, og som modig tar Bills side i konflikten med sykehuset.
Det er rørende når han legger hånden på jakkeermet hans i en av sluttscenene, der de sitter på baren og lurer på hvor veien går etter at Bill fikk sparken.
For den overordnede fortellingen i de to siste episodene, dreier seg selvsagt om presentasjonen av funnene fra Bill og Ginnys studie. I den ellevte episoden så vi hvordan Bill slet med å finne den rette formen for presentasjonen uten Ginnys rettledning og smarte tenkning.
I ukas episode så vi resultatet: Bill gikk tabloid ut, med martini og mannssjåvinisme. I hopetall fylte de sykehusauditoriet, de mannlige legene i de hvite sykehusfrakkene, som alle sitret av spenning da Bill sa:
«I’m opening up the door to exam room 5».
De gliste da han fortalte dem om all sexen han hadde overvært. Jublet da han fortalte at penisstørrelse ikke har noe å si.
Bill var Gud, akkurat slik han drømte om være, helt til han viste frem filmene med Janes vagina og Ginnys pupper.
Og helt til han brøt dem ned, alle de hvite legefrakkene, med en enkel setning.
«Women are sexually superior to men».
Da reiste de seg og gikk. Da hadde de fått nok. Da kom protestene, om pornografi forkledd som vitenskap, om smuss og umoral.
Bill reagerte med sin sedvanlige arroganse («Fuck them»). Det koster han jobben, men hva så. Han er en mann på vei mot noe stort, og han vet det.
Ginnys reaksjon er mer menneskelig, på en måte. Fortvilelse, sinne, frustrasjon. Kanskje ikke så rart, det var jo alltid mer av henne i dette prosjektet, enn det var av Bill uansett.
Det var for eksempel ikke hans nakne kropp som ble brukt som illustrasjonsobjekt foran den hvitkledde salen.
Så om ikke annet, slipper han i alle fall skammen – og det å bli trakassert i kantina.
Dessuten har vi øyeblikket der Lillian, som i løpet av de to siste episodene har utviklet et nært bånd til Ginny, spør hvem dette «vi» som Bill stadig referer til i presentasjonen sin er.
Uten at det får han til å vedkjenne seg Ginny.
Og selv om det kan virke som om episoden var en serie katastrofer og raknende sømmer, så bar den også preg av det helt motsatte. Av nye begynnelser, av håp og forventninger.
Ethan, for eksempel, som måtte ta konsekvensene av å fikle med livmora til Libby og finne seg et annet sted å jobbe. Han blir tilbudt en stilling i Los Angeles, og fra en solfylt telefonboks ringer han en mistrøstig Ginny i et mørkt, regntungt kontorlandskap. Og han frir.
Det var forsåvidt bebudet, han fortalte det jo til eksmannen George forrige uke. Men det var et fint øyeblikk allikevel. Oppløftende, forventningsfylt. På mange måter et tilbud Ginny ikke burde si nei til.
Men det er klart det ikke blir noe av.
Midt oppe i hurlumheien rundt Bills brå avskjed (som Libby ikke er klar over) kommer dessuten øyeblikket serien har lovet oss fra dag én: Libby blir mor.
Ikke på ærverdige Washington Universitetssykehus, assistert av de beste legene i Midtvesten. Å, nei. Hun føder på «de fargedes» sykehus, med hushjelpen som støttespiller.
Det vet Bill ingenting om i det han tropper opp utenfor Ginnys dør for å fortelle henne at han har kommet fram til noe viktig:
At han har kommet fram til at han ikke kan leve uten henne.
Og sånn ender det altså.
En perfekt avslutning, på de fleste måter. Det er nok av konflikt og kollisjon, der, til at det ikke ble for sukkersøtt. Bill står uten jobb, Lillian rykker ett skritt nærmere døden for hver uke, Barton er villig til å ofre alt for å bli «normal».
Men det var også rom for forsoning og glede. Libby, der på sjukehuset. Ethan som stirrer ut over Stillehavet. Ginny – som vanlig nesten litt i overkant genial der hun plutselig ut av det blå vil at Lillian og hennes neste store prosjekt burde være å innføre p-pillen.
Og så er det Bill og Ginny, da. Bill og Ginny, Libby og Ethan.
Vi er tilbake der vi startet, men allikevel er alt annerledes.
Og jeg kan ikke vente med å finne ut hva som skjer videre.
