Da daværende kulturminister Thorhild Widvey (H) for snart tre år siden opprettet en skatterabatt-ordning for film- og tv-produksjoner som ble spilt inn på norsk jord, var jubelropene høyest fra:

  1. Nordmenn som gledet seg til å få Hollywood-kjendiser vandrende i gatene, slik vi hadde hørt at de hadde på Island, og
  2. Turistnæringa – som så for seg ubetalelig norgesreklame når millioner av utlendinger ble eksponert for fjord og fjell på kinolerretet.

Målsettinga med ordningen, som refunderer en del av utgiftene filmproduksjoner har ved innspillinger i landet vårt, er nedfelt som «å bidra til å øke antallet store internasjonale film- og serieproduksjoner i Norge».

Og uten den ville neppe filmer som «The Snowman», «Downsizing» og «Mission: Impossible – Fallout» blitt helt eller dels spilt inn i Norge.

EU-nei til forskjellsbehandling

Men da årets pengepott ble utdelt var de eneste mottakerne tre norske tv-serier. Det fikk naturlig nok en del av våre lesere til å lure på hva i alle dager som var greia, så vi tok kontakt med Norsk Filminstitutt for å spørre, vel, hva som var greia.

Og svaret er blant annet at EUs konkurranseregler gjør det umulig å forskjellsbehandle norske og utenlandske søkere når pengene skal deles ut.

– Vi må forholde oss til søknadene som foreligger ved søknadsfristen. De norske dramaseriene var de sterkeste søknadene i denne runden, og ble derfor innvilget årets tilskuddsramme. Vi kan ifølge det europeiske statstøtteregelverket ikke diskriminere mellom søkere med bakgrunn i nasjonalitet, sier Stine Helgeland, NFIs avdelingsdirektør for kommunikasjon, innsikt og internasjonale forhold.

Hun sier de tre seriene som fikk tilslag – krimserien «Wisting», den historiske serien «Alt for Norge» og den foreløpig ganske mystiske tidsreiseserien «Fremvandrerne» alle har «store ambisjoner, høye budsjetter, stor grad av internasjonal finansiering og bred internasjonal distribusjon», som er faktorene som gjorde at de ble valgt ut til fordel for andre søkere.

Som Filter Film og TV tidligere har skrevet, var en kanadisk skrekkfilm, en tysk filmatisering av en amerikansk debutroman som i fjor utløste en budkrig blant forlagene, og både franske og kinesiske prosjekter blant de 11 som søkte.

Men det er på det rene at de virkelig store produksjonene glimret med sitt fravær i søknadsbunken denne gang.

Ikke sterke nok

Til sammen hadde de 11 prosjektene budsjettert med å bruke 633 millioner kroner, og en måtte dermed hatt 158 millioner til rådighet for å imøtekomme dem alle. NFI har til sammenlikning 57,4 millioner kroner til rådighet for insentivordningen i år, og hele denne potten er tilbudt de tre seriene som fikk tilslag.

Ifølge Helgeland rangeres søknadene blant annet på grunnlag av hvor store de er og hvor mye av kostnadene som skal benyttes i Norge, hvilket internasjonalt potensiale de har og hvorvidt de vil skape vekst og økt erfaring blant norske filmarbeidere.

– I denne runden var de utenlandske søknadene ikke sterke nok til å bli rangert over de norske, sier hun.

– Er dere på generelt grunnlag tilfredse med søknadstilfanget fra internasjonal film- og tv-bransje?

– Vi savner de store utenlandske spillefilmene i denne runden.

– Har dere noen tanker om hvorfor de uteble, og hva som kan gjøres for at ordningen blir mer attraktiv for de store utenlandske aktørene?

– Flere aktører i bransjen har påpekt at ordningen er for liten til at den klarer å tiltrekke seg de store internasjonale spillefilmene, og har spilt inn at ordningen bør være uten ramme (eventuelt med en betydelig høyere ramme) og uten søknadsfrister. NFI har forholdt seg til at ordningen har en begrenset tilskuddsramme i utformingen av forskriften, og har laget vurderingskriterier ut fra at vi skal sikre best mulig måloppnåelse for ordningen innenfor rammene, sier Stine Helgeland.

Filter Film og TV har ikke lyktes å få en kommentar fra kulturminister Trine Skei Grande (V) til denne saken. Hennes forgjenger, Linda Helleland (H), sa for to år siden at det var umulig å utelukke at produksjoner som uansett ville bli spilt inn i Norge kan få refusjon gjennom insentivordningen.

– Etter at ordningen har virket en stund må vi foreta en vurdering av hvorvidt dette er en reell problemstilling eller ikke, og gjøre eventuelle tilpasninger basert på det, sa Helleland da.