Les også:
Episode 1: Ti måneder, tre blås i hornet…
Episode 2: Treøyde ravner og en trone full av kuker
Episode 3: Hva er lyden av én hånd som klapper?
Episode 4: Alle elsker lukten av dragenapalm om morgenen!
Episode 5: Brenn (eller eventuelt gift bort) dem alle!
Episode 6: Sodomitter, sverdslukere og ender plassert på rekke og rad
Episode 7: Brum brum, bitch!
Episode 8: Et deprimerende drømmebryllup, to hoder i en sekk og tre blodigler i ilden
Episode 9: En fin dag for et rødt bryllup
Så er det sesongfinale! Ingenting kan toppe det rystende blodbadet i forrige episode, men det skjer sannelig mye i tredje sesongs aller siste (og aller lengste) episode.
Alt dreier seg naturligvis om konsekvensene av det røde bryllupet. Vi starter opp bare noen minutter etter denne massakren, mens Lord Roose Bolton (Michael McElhatton) skuer ut fra toppen av Walders slott, og ser ned på enda en massakre.
Tusenvis av kong Robbs trofaste, men akk så fulle og uforberedte menn, blir slaktet i en krigsaksjon som matcher blodbadet under selve bryllupsfeiringen. Ulvebanneren brenner og folk brenner. Skrikende menn får hugget av begge ben, eller eventuelt hodet. Andre blir slått i hjel.
Et heller dårlig nachspiel.
Sandor «The Hound» Clegane (Rory McCann) overrasker stadig med sin anstendige oppførsel, og gjør sitt beste for å frakte bevisstløse Arya Stark (Maisie Williams) i trygghet bort fra dette barbariet.
La gå at han muligens fortsatt har planer om å tjene en slant på jenta, jeg mistenker uansett at The Hound innerst inne er en nobel mann som kjemper for sin egen sjel her.
Han grabber tak i en av Walders faner for å skli ubemerket inn i dette kaoset, og ser temmelig forferdet ut. Og apropos barbari: Walder Freys muntre menn har benyttet tiden til å kutte hodet av Kong Robbs kadaver, og av hans direulv Grey Wind.
I det som både er et imponerende håndarbeid og en av seriens mest groteske påfunn har de sydd hodet til ulven på kroppen til Robb – og drasser kadaveret stolt rundt på en hest, mens de hånlig roper «King of the North! King of the North!». Jøjje.
Stakkars Arya våkner naturligvis opp fra skallebanken akkurat i tide til å se denne forferdelige skjendingen av storebrorens lik. Tipper hun vil ha litt av hvert å snakke med familiepsykologen om.
Tilbake i King’s Landing kniser folk bak ryggen på Tyrion Lannister (Peter Dinklage) og hans nye brud Sansa (Sophie Turner), mens elskerinnen Shae (Sibel Kekilli) går stramt noen skritt bak dem. Snakk om kjip trekant.
Tyrion pugger navn, og forteller at han har en mental drittliste, som stadig blir lengre. Sansa går automatisk ut ifra at det er en liste over folk han akter å drepe fordi de gjør narr av ham, men Tyrion understreker: «Do I look like Joffrey to you? No, death seems a bit extreme. Fear of death, on the other hand…».
Sansa ser ut til å ha ristet på plass flere skruer, og virker overraskende klartenkt i dag: «You’re a Lannister. I am the disgraced daughter of the traitor Ned Stark». Tyrion flirer: «The disgraced daughter and the demon monkey. We’re perfect for each other!» – mens han sender et lite blikk til Shae.
Sansa foreslår at de tar en hevn mot kniserne ved å sy inn sauebæsj i madrassene deres, sånn at soverommet deres stinker uten at de finner ut hvorfor. Noe lillesøsteren Arya gjorde mot henne da de var uvenner. En barnlig, liten rampestrek som understreker hvor uskyldig Sansa fortsatt er.
Men hun virker mer klartenkt og balansert nå, og jeg begynner å få mer sansen for henne. Hyggelig å se Sansa ved godt mot, for en gangs skyld – noe som sikkert forandrer seg kjapt så fort hun finner ut hva som har skjedd med mamma og storebroren.
Sekunder senere tilkaller pappa Tywin Lannister (Charles Dance) sønnen for et familieråd. Joffrey (Jack Gleeson) er veldig oppspilt, og Tyrion spør: «killed a few puppies today?». Artig. Nei, Joffrey er selvsagt gira fordi de har fått en kodet beskjed om «aksjonen» på The Twins.
Joffrey har ikke vært så strålende fornøyd siden han kuttet hodet av Ned Stark: «Robb Stark is dead! And his bitch mother! Write back to lord Frey, thank him for his service and command him to send Robb Starks head. I’m going to serve it to Sansa at my wedding feast!».
Det store hjertet på den gutten. Han tenker alltid på de rundt seg, og presangene de skal få. Mamma Cersei (Lena Headey) påstår at Joffrey bare kødder, men det gjør han naturligvis ikke. Tyrion setter den lille foten ned, og gjør det klart at Sansa er hans kone og ikke Joffreys sadistiske forlystelse.
Joffrey er ikke helt enig: «Everyone is mine to torment! You’d do well to remember that, you little monster.». Tyrion har ikke den helt store tålmodigheten med den trassige drittkongens patetiske raserianfall: «Oh, monster? Perhaps you should speak to me more softly then. Monsters are dangerous and just now kings are dying like flies!». Hoppsan.
Dårlig stemning rundt bordet, men pappa Tywin deler sønnens totale avsmak mot Joffrey: «Any man who must say «I am the king!» is no true king. I’ll make sure you understand that when I’ve won your war for you».
Hvis Joffrey er ferdig med å te seg som en liten lus, kanskje vi kan fortsette møtet? Neida, Joffrey er ikke ferdig med å drite seg ut, og går til angrep på den ene mannen han absolutt ikke bør kødde med: «My father won the real war! He killed Prince Rhaegar, he took the crown, while you hid under Casterly Rock!!».
Uh–oh. Veldig ubekvem stillhet rundt bordet. Tywin stirrer Joffrey i senk med mord i blikket, før han iskaldt slår fast «The king is tired. See him to his chambers». Smakk. Hans majestet fiket rett i fjeset av The Hand of the King.
Mamma Cersei drar den obsternasige sønnen fra bordet, på tide å bysselalle litt nå. Ingen nattakos, heller. Bare rett til sengs uten dessert.
Mens de tusler ut foreslår Tywin syrlig at hans majestet kanskje kan få litt belladonna, sånn at han får sove. Bestefar kunne like gjerne foreslått at noen skifter bleiene hans. Dakkar lille drittkongen, som blir så kjempesinna når han ikke får respekt.
En glimrende scene, men den er ikke over.
Mens alle går fra bordet påpeker Tyrion imponert: «You just sent the most powerful man to bed without his supper!». Tywin er muligens en grinete jævel som er drevet av total forakt for alle som ikke er Tywin, men faen heller – jeg begynner å få respekt for denne nådeløse mannen.
Han er virkelig gudfaren i denne kriminelle familien, og spiller tronespillet med uovertruffen presisjon: «You’re a fool if you belive he is the most powerful man in Westeros. You really think the crown gives you power?». Nei, Tyrion tror makt kommer med en stor hær. En sånn som Robb Stark hadde – men Tywin klarte allikevel å overvinne ham uten å løfte en finger.
Walder Frey kommer til å få æren, og deretter skylda for massakren – men det var Tywin som sto bak gardinene og trakk i trådene. Og Tyrion er ikke overbevist om at det var en god ide: «I’m all for cheating, and this is war – but to slaughter them at a wedding…?»
Tywins forklaring: «Explain to me how it is more noble to kill ten thousand men in battle that a dozen at dinner?». Han foreslår sarkastisk at Tyrion lager en sørgesang for Stark–familien, mens han fokuserer energien på å ende krigen og beskytte Lannister–familien.
Tyrion er overbevist om at nordboerne aldri vil glemme dette, noe pappa synes er topp. «Good. Let them remember what happens when they march on the south! All the Stark men are dead. Winterfell is a ruin. Roose Bolton will be named warden of the North – until your son by Sansa comes of age».
Så det store målet er at Tyrion gjør Sansa gravid fortest mulig, enten med sjarm eller makt. Og her summerer Tywin opp sin livsfilosofi presist: «The house that puts family first will always defeat the house that puts the whims and wishes of its sons and daughters first. A good man does everything in his power to better his family’s position – regardless of his own selfish desires».
Vel, hadde Robb Stark fulgt denne leveregelen ville han ikke ha hatt et ulvehode nå. Så point taken.
Tywin tar feil på minst ett punkt, naturligvis. To unge Stark–menn er fortsatt i live, sammen md bastardsønnen Jon Snow og en veldig rasende Stark–bitch. Men uansett. Tyrion er ikke uenig i pappas leveregel, men påpeker at det er en enkel filosofi å leve etter så lenge der er han som hele tiden dikterer spillereglene.
Når var det sist pappa ofret noe personlig for familien, liksom?
Vel, svaret kommer som en dolk rett i det lille hjertet til Tyrion, rett ved siden av såret etter «ill–made, spitefull little creature»-monologen: «The day that you were born! I wanted to carry you into the sea and let the waves wash you away. Instead I let you live. And I brought you up as my son. Because you’re a Lannister!».
For min del kunne de bare latt Charles Dance og Peter Dinklage spille ut resten av denne episoden som en timelang samtale, og deretter turnert rundt sammen på teaterscener verden rundt i «The Game of Thrones Monologues». De er så fordømt bra, dialogen er fordømt sterk, og å se dem verbal duellere på denne måten er en sann fryd.
Dette er virkelig vår tids Shakespeare, fremført på en scene foran millioner av tv–tittere. Mektige greier, som slår det aller meste vi får se på kino. Jeg mener, når var det sist en film ga skuespillere tid til å fremføre monologer av et format som dette?
Men vi må videre, selv om Sansa gråter sine triste tårer etter å ha fått nyheten om familietragedien.
De to Stark–mennene Tywin Lannister ikke aner er i live, de er på vei i hver sin retning. Bran Stark (Isaac Hempstead Wright) triller videre mot muren sammen med Jojen Reed (Thomas Brody–Sangster), Meera (Ellie Kendrick), kjempen Hodor (Kristian Nairn) og direulven Summer.
«Hodor! Hodor! Hooodor!» roper Hodor begeistret, på sin typisk hodorske måte.
De søker dekning for natten i Nightfort og Bran forteller dem en godnatthistorie rundt leirbålet. Om en nattvokter–kokk som var sint på kongen, drepte sønnen hans, og hakket ham opp i en pai som han serverte kongen.
Gudene forvandlet kokken til en diger, hvit rotte – som angivelig fortsatt piler rundt i området mens den spiser sine egne babyer. Han ble ikke forbannet av gudene for å ha drept kongen, men for å ha myrdet en gjest under sitt eget tak.
Gudene rynker på nesen over sånt.
Dårlige nyheter for Walder Frey, som naturligvis gjorde akkurat det samme. Men han er jo for så vidt allerede en rotte.
I forrige recap kommenterte jeg at jeg synes synd på vaskehjelpene som må rydde opp blodsølet etter bryllupet. Og nå ser vi faktisk disse stakkarene, som misfornøyde skrubber blodet fra gulvet mens Walder (David Bradley) har et lite møte med Roose Bolton.
Vi får vite at Edmure Tully befinner seg innelåst i fangehullet, mens Brynden «Blackfish» Tully klarte å rømme. Yay! Derfor vi ikke så noe til ham under slakten i forrrige episode. Han hadde kanskje sovnet på do, eller noe sånt.
Bolton påpeker at Walder er nødt til å finne seg en ny barnebrud nå, siden Catelyn Stark kuttet strupen på den forrige. Walder bare flirer sleskt: «Yeah, got that to look forward to!».
Bolton klarer ikke helt å skjule sin forakt for den slibrige gamle gubben, men er pragmatisk nok til å holde seg på lag med gamlingen. Det er ironisk nok Robb Starks egen feil: «He ignored my advice at every turn. If he’d been a trifle less arrogant…».
Roose Bolton antyder at han muligens kommer til å flytte til Winterfell og pusse opp stedet etter hvert, men også noe mer interessant. At han sendte sin bastardsønn Ramsay for å finne klovnen som ødela Winterfell: Theon Greyjoy.
«But Ramsay… Well, Ramsay has his own way of doing things». No shit. Puslespillbrikkene begynner virkelig å falle på plass nå. Theon (Alfie Allen) er tilbake på korset, der han hører hjemme – mens Ramsay Snow (Iwan Rehon) spiser svinepølse.
Ikke, som både vi og Theon trodde noen sekunder: penisen hans. «You think I’m some sort of savage?». Vel, mer en sprøyte gal psykopat, egentlig.
Ingen tvil om at Ramsay har kuttet manndommen av Theon, og han godter seg veldig: «People talk about phantom limbs. An amputee might have an itch where his foot used to be. So I’ve always wondered: do eunuchs have a phantom cock? The next time you think about naked girls, do you feel an itch?».
Kall meg kynisk, men jeg mistenker at Ramsay bestemte seg for å spise pølse til middag, bare sånn at han kunne illustrere poenget sitt. Theon gråter sårt og savner tissen sin, mens han bønnfaller Ramsay om å drepe ham. Men han slipper ikke så billig unna, nei.
Til gjengjeld gir Ramsay ham et nytt navn: «Reek», siden han stinker sånn. Noe som gir den rabiate sadisten påskuddet til å mishandle Theon litt til. Stakkars jævel.
I mellomtiden hører Bran merkelige lyder Nightfort. Er det mon tro en demonisk kjemperotte? Nei, det er bare klossmajoren Samwell (John Bradley), som finner det helt naturlig å sjangle rundt midt på natten mens han lager rare lyder med et skinn over hodet. For en idiot. Han har søkt dekning i Nightfort sammen med herp–derp–dronningen Gilly (Hannah Murray), og sier umiddelbart at han er en Nattvokter.
Noe som får Bran til å ubetenksomt kommentere «so is my brother!», før Jojen hysjer ham. I et sjeldent lyst øyeblikk fersker Sam at Bran er broren til Jon – «the one who fell from a window!». Vel, ble dyttet ut av et vindu, men la oss ikke henge oss opp i detaljer.
Sam sverger sin troskap til Bron, men er mer keen på å ta ham med til Castle Black enn til den andre siden av muren.
Vi har ikke sett Balon Greyjoy (Patrick Malahide) siden starten av andre sesong, men nå får han et trusselbrev i posten – med et ultimatum. Han har frem til neste fullmåne å få alle soldater ut av territoriet sitt. De som er igjen etter den tid vil bli flådd levende, akkurat som de «Ironborn»–soldatene som ble drept ved Winterfell.
For å understreke trusselen får Greyjoy også en fint innpakket presang: Westeros versjon av et hestehode under dyna. En liten eske med sønnen Theons «favorittleketøy», noe vi trygt kan gå ut ifra er penisen hans.
Med mindre han er veldig opptatt av Transformers, eller noe sånt.
Hvis Balon følger formaningen vil han få tilsendt flere pakker, som inneholder «mer Theon». Hvis planen var å postlegge Theon bit for bit var det vel egentlig litt dårlig planlegging å starte med penisen hans. Ikke like oppsiktsvekkende neste gang Balon opper en pakke.
«Åh, bare en finger», liksom.
Men uansett.
Dette er en selvsagt en vennlig hilsen fra Ramsay Snow, som fortsetter å gjøre ting på sin egen måte. Balon akter ikke å gjøre en dritt:
«Theon disobeyed my orders. The boy is a fool! He cannot further the Greyjoy line, I will not give up the lands I have seized, the strongholds I have taken».
Datteren Yara Greyjoy (Gemma Whelan) er ikke fornøyd, men Belon akter ikke å ofre alt for en sønn som har penisen sin i en liten boks. Yara derimot, akter å redde Theon.
Så hun samler øyenes mest blodtørstige drapsmenn og seiler sin vei for å få broren trygt hjem igjen – sånn at han kan forenes med penisen sin.
Som jo venter på ham hjemme i en liten boks. Kanskje en ide å legge den på is, eller noe?
I mellomtiden viser Sam Dragonglass–dolkene sine til Bran og gjengen sine, og det er betryggende å se at han ikke har soset dem bort på veien. Han har mange nok dolker til alle, og kanskje de kan bli nyttige senere? Aldri godt å si.
Bran triller uansett videre til muren, mens Sam og Gilly vralter videre til Castle Black.
Davos Seaworth (Liam Cunningham) slår av en prat med kongebastarden Gendry (Joe Depsie), som er innelåst i den samme type fangehullet Davos selv satt i for noen dager siden. Han ser ut til å ha det helt ok, etter omstendighetene.
Davos prøver å legge an en kameratslig tone, siden de begge kommer fra fattige kår i Flea Bottom, men ingen tvil om at den røde heksas blodigletriks etterlot et sterkt inntrykk.
Tilbake i King’s Landing har skjøgen Shae en liten samtale med evnukken Varys (Conleth Hill), en slu mann som samler på informasjon som et ekorn samler nøtter til vinteren.
Shae insinuerer at moren hennes solgte henne som hore i en alder av ni år, og at hun er så glad i Sansa at hun kunne drepe for henne.
Noe som bare gjør hele denne situasjonen enda vanskeligere. Varys gir henne en pung full av diamanter, mer enn nok til å leve i luksus langt fra King’s Landing. Varys hevder at han tror Tyrion kan være landets redning, mens Shae er «en komplikasjon» som kan sette Tyrion i fare.
Det er et åpent spørsmål om han har skjulte motiver, men det virker nesten ikke sånn denne gangen. Shae tror naturligvis at Tyrion står bak det hele, og kaster trassig diamantene på bakken. Veldig dumt av henne, mistenker jeg.
Tyrion er travelt opptatt med å holde en jevn promille, mens han drikker våpendrageren Podrick (Daniel Portman) under bordet. «It’s not easy being drunk all the time. Everybody would do it if it were easy».
Nok et slagord som noen sikkert trykker opp på T–skjorter mens du leser dette.
Men så kommer søsteren Cersei og avbryter hyggen. Hun hevder fortsatt at hun ikke kommer til å gifte seg med rumperøveren Loras, og gjør sitt beste for å overtale Tyrion til å gjøre Sansa gravid. Gi henne et barn, og litt lykke i livet.
Tyrion er ikke overbevist: «You have children. How happy would you say you are?».
Cersei innrømmer med et bittert smil: «Not very». Mer ærlighet enn vi har hørt fra henne på en stund. «But if it weren’t for my children I’d thrown myself from the highest window in The Red Keep».
Selv den tyranniske dritten Joffrey har gitt Cersei litt glede, utrolig nok: «You always hear the terrible ones were terrible babies. «We should have known! Even then, we should have known!», it’s nonsens. Whenever he was with me he was happy – and no one can take that away from me, not even Joffrey. How it feels like, to have someone. Someone of your own».
Trolig den første gangen Cersei åpenlyst har innrømmet at det er noe veldig galt med Joffrey, og et avkledd, lite øyeblikk fra en isdronning som vanligvis er fokusert på å holde fasaden oppe. Hun virker litt stakkarslig, nesten menneskelig nå. Nesten.
Arya rir videre sammen med The Hound, og møter en liten gruppe soldater som morer seg med å tøyse om hvordan moren hennes døde: «She sounded like a cow in heat! Walder shut her up right quick. None of the Starks had much to say about the end of that meal!».
Vel, en liten pike har noe å si. En av soldatene skryter også av å ha sydd ulvehodet på kroppen til Robb Stark. Arya hopper av hesten, og spiller «liten, uskyldig jentunge som bare vil varme seg litt ved bålet deres». Soldatene svarer med en imøtekommende, unison «fuck off!». Arya knivstikker den første så blodet spruter, mens The Hound hugger opp resten.
Bra teamwork!
Dette er den første personen Arya noensinne har myrdet, men neppe den siste. The Hounds eneste kommentar: «The next time you’re going to do something like that, tell me first!».
At vi så mynten hun fikk av Jaqen H’ghar er nok heller ikke tilfeldig. Er jenta klar for å få seg en utdannelse som snikmorder av nå, kanskje? Ser ikke ut at noen andre er rede til å iscenesette en hevnaksjon på vegne av Stark-familien med det første. «Valar Morghulis», indeed.
Jon Snow (Kit Harington) pleier de forunderlig symmetriske sårene han fikk av warg–ørnen, mens Ygritte (Rose Leslie) sniker seg bak ham med pil–og–buen hevet. Hun er ikke happy.
Jon unnskylder seg spakt med at han ikke hadde noe valg da han forlot henne under basketaket i forrige episode. «I have to go home now. I know you won’t hurt me». Og alle som gjetter at Ygritte svarer «You know nothing, Jon Snow!» vinner en sigar.
Og de som gjetter at han svarer «I know something. I know I love you. I know you love me!» vinner en varm følelse i hjertet og to Valentins-kort skrevet i bæsj. Jon burde kanskje ha benyttet denne sjansen til å spørre om hun har lyst til å bli med ham, men «crows before hoes with bows».
Underleppa til Ygritte vibrerer veldig, mens hun… skyter en pil rett i ryggen på Jon, og en i høyrebenet hans mens han stikker av til hest igjen. Og deretter enda en pil i ryggen, bare for sikkerhets skyld.
Hell hath no fury like a wildling woman scorned. Forholdet deres begynner å bli en smule dysfunksjonelt, spør du meg.
Med tanke på hvor ynkelig Jon taklet dette oppbruddet ligger sympatien min totalt med Ygritte. Å først introdusere en jente for oralsex og så deretter dumpe henne på denne måten er lumpent.
Bare se hvor uendelig trist Ygritte ser ut. Håper hun har mye iskrem i fryseren.
Sam og Gilly har endelig kommet frem til Castle Black, der de har møte med den blinde Nattvokter-maesteren Aemon (Peter Vaughan). Gilly har forresten bestem seg for å døpe incestbabyen sin til Sam, som jo er lett å stave. Aemon tror at babyen er Sams, men han har holdt kyskhetsløftet sitt.
Og han har kommet for å advare dem om at natten er på vei, sammen med en helvetes masse Whitewalkers.
Gilly får bli i Castle Black som «gjest», mens Sam får jobben som sekretær. Noe han forhåpentligvis klarer uten å søle seg ned med blekk mens han stikker fjærpennen i øyet.
Davos Seaworth har blitt bedre på å lese, og har nå fått den utakknemlige jobben med å gå igjennom middagsinvitasjonene til Stannis Baratheon (Stephen Dillane). Kongens nusselige datter Shireen (Kerry Ingram) foreslår at Davos heller leser en av hennes dragebøker. Han har fått tilbake tittelen som «Hand of the King», og har mye forefallende papirarbeid å horve seg igjennom.
Så ringer klokkene i det deprimerende slottet, fordi Robb Stark som kjent er død. Den røde heksa Melisandre (Carise Van Houten) er strålende fornøyd, men kledelig ydmyk over denne triumfen: «I take no credit. I have faith, and my faith have been rewarded».
Litt pietistisk kreditt kan hun nok ta, men Davos er fortsatt ikke noen blodfan: «I do know that uniting the Seven Kingdoms with blood magic is wrong! It is evil, and you are not an evil man!».
Stannis er klippefast i troen, men Davos bønnfaller ham om å ikke kverke nevøen Gendry. Hvis noen dråper av blodet hans fikk Robb Stark kverket er det jo tross alt snakk om sterke saker.
Den røde heksa hevder at «a great gift requries a great sacrifice», og det er etter det jeg husker ikke helt hva Spider–Man lærte. Men «with great power comes great responsibility» er for pyser i trange trikoter som ikke har baller nok til å brenne folk som pinneved.
«What is the life of one bastard boy against a kingdom?» spør Stannis igjen. Et retorisk spørsmål, åpenbart – siden Stannis glatt overser at Davos svarer «Everything!», og deklamerer stoisk «The boy must die».
Vel, kommentatoren «Vicarous», som hevdet at planen var å slenge Gendry på bålet hadde i alle fall helt rett. Så golfapplaus og klapp på ryggen til deg, kompis!
Davos synes uansett at dette er en drittplan, så han smugler Gendry ut av slottet, og dytter ham ut i en liten robåt – i retning King’s Landing.
Stannis tar dette sviket med den fatningen vi forventet, og dømmer Davos Seaworth til døden for forræderi. Men Davos har et ess gjemt i jakkeermet. Vel, teknisk sett har han et brev gjemt i ermet.
Og teknisk sett er det gjemt et sted i mageregionen på skjorten sin. Men uansett, han har et brev fra Nattvokterne som stadfester at Whitewalker-udyrene er på vei. Og det har de jo for så vidt vært siden forrige sesongfinale.
Postverket i Westeros er åpenbart like effektivt som i Norge.
Heksa brenner brevet, og ser sannheten i flammene: «This war of five kings mean nothing. The true war lies to the North, my king. Death marches on the wall!».
Heksa hevder at kun Stannis kan stoppe dem, men det er muligens bare noe hun drar ut av baken sin for å beholde grepet på ballene hans.
Stannis har for eksempel ikke noen Dragonglass-dolker, sånn som Sam har. Så kanskje han ender opp med å bli redningen: kong Sam den klossete? Høres fortsatt bedre ut enn kong Joffrey.
Heksa hevder også at Davos har en rolle å spille i den kommende krigen, så hun redder samtidig livet hans. Stannis ler en lang, bitter, gledeløs latter, mens han understreker at Davos ble reddet av ildguden han håner. Så det er håp for alle oss ateister og agnostikere.
I mellomtiden kollapser Jon Snow hard såret utenfor Castle Black, der han blir båret inn av de gjenværende Nattvokterne. Så han er i det minste i live.
Flere vender også hjem: Jaime Lannister (Nikolaj Coster-Waldau) han endelig ankommet King’s Landing sammen med Brienne of Tarth (Gwendoline Christie). Han har et bittersøtt gjensyn med søsteren/elskeren Cersei, som ser forferdet ut over armstumpen hans.
La oss ikke spekulere i hva hun har gjort med hånden som pleide å være der, og heller glede oss over at de er rundt nitti prosent gjenforenet. Ja, jeg prøvde heltemodig å presse inn en håndjeger i den setningen, men måtte til slutt gi opp.
Kanskje neste sesong.
Etter alle disse vendingene er vi kanskje ikke like opptatt av hva som skjer med dragedronningen Daenerys (Emilia Clarke), men hun troner allikevel stolt sammen med sine balleløse soldater, rådgivere og en langhåret sjarmør som vi allerede begynner å bli litt lei av.
Og hun har for anledningen endelig tatt med dragene sine ut på en luftetur. De frigitte slavene marsjerer ut av den gule byen Yunkai, roper i kor «mor». Dany går ut i den skrikende menneskemengden, der hun blir hyllet som en blanding av Jesus og Justin Bieber – og de bærer henne på skuldrene.
Det er tusenvis av frigitte slaver nå, som alle har hendene utstrakt mot henne i en perfekt sirkel. Dragene flyr langt over dem, mot kamera… og så er det slutt.
Sesongen er over. Denne gangen endte ikke episoden med et sjokk, men med en overraskende optimistisk finale – og en klar «fortsettelse neste nummer».
Og den fortsettelsen kommer først om rundt ti måneder. Argh. Vi er uansett tilbake med en slags sesongoppsummering neste uke rundt disse tider, sammen med noen tips om hva man kan gjør i påvente av fjerde sesong.
——
STERKESTE ØYEBLIKK: Trolig de første minuttene, og det groteske synet av Robb-ulven. Hele familierådet med Lannister-klanen var også en stor opptur.
BESTE REPLIKK: Denne episoden er så full av sitatvennlige replikker at jeg bare kunne skrevet en «transcript» av all dialogen. Noe jeg er farlig nære å gjøre uansett, antar jeg.
Hele samtalen med Tyrion og pappa Tywin er en vinner, men jeg har også stor sans for denne replikkvekslingen mellom Tyrion og Cersei:
Tyrion: «How long does it go on?».
Cersei: «Until we have dealt with all our enemies».
Tyrion: «Everytime we deal with an enemy, we create two more».
Cersei: «Then I suppose we will go on for quite a long time».
KRISTOFER HIVJU-WATCH: Ikke noe Hivju denne gangen, men de som savner ham kan jo alltids se «After Earth» på kino til fredag – siden han dukker opp noen minutter der.
Selv om jeg strengt tatt ikke anbefaler det, siden filmen er regissert av M. Night Shyamalan og har snørrvalpen Jaden Smith i hovedrollen.
FERSKE FOLK: Denne episoden har nok med å sjonglere de karakterene vi allerede kjenner, så ingen nye fjes her.
R.I.P: Noen tusen av Kong Robbs soldater blir slaktet etter bryllupet, mens Arya og The Hound tar kverken på fem av Walders soldater. Så 1 – 0 til Team Walder i denne runden.
MISSING IN ACTION: Det er et åpent spørsmål om «The Brotherhood Without Banners» har travet ut av serien, eller om Thoros of Myr og gjengen bare er midlertidig fraværende. Vi fikk vite at Edmure Tully er på en lang bryllupsferie i Walders fangehull, mens onkel Brynden «Blackfish» Tully slikker sårene sine på ukjent sted.
Osha drasser videre på lille Rickon Stark, mens hun truer med å drikke blodet hans hvis han ikke oppfører seg pent. Tormund Giantsbane friserer skjegget mens han gjør grisete ting med ryggsekken sin. Petyr «Littlefinger Fitteskjegg» Baelish utveksler oljebrytetips med Loras Tyrell, mens Margaery funderer på hvordan bryllupet hennes kan få enda bedre pressedekning i sladrespaltene enn de to forrige.
Lady Olenna Tyrell spiser mye fiken, så hun har fast og fin avføring denne uken. Mance Rayder har gitt opp pokerkveldene med kjempene, og satser på fulltiltpartypoker.com.
SEX: Null tid til snusking denne gangen.
GØRR: Robbulven er et temmelig grotesk syn. Theon får mer juling. Arya knivstikker en breial soldat så blodet skvulper, mens The Hound sverder ned fire soldater. Robbs hær blir slaktet, halshugget, brent og behandlet veldig bryskt.
FORHOLDSVIS FUN FACTS:
Episoden har tittelen «Mhysa», som betyr «mor» på Low Valaryan-dialektene slavene snakker i Yunkai. Så ja, det er navnet de gir Dany etter at hun frigir dem alle.
Her er forresten en rask «inside the episode» om denne sesongfinalen:
Og noen spoilers om neste sesong, rett fra George R. R. Martin himself:
KARAKTER: 9 av 10 penispølser pent dandert i esker.
