Les også:
Episode 1: Ti måneder, tre blås i hornet…
Episode 2: Treøyde ravner og en trone full av kuker
Episode 3: Hva er lyden av én hånd som klapper?
En magisk kastrasjon, trollmann i trang eske og en skikkelig dragemassakre! Og som vanlig bør du ikke lese videre om du ikke har sett episode fire ennå, hele teksten er nemlig en eneste lang spoiler!
Vi er tilbake i Westeros, med en episode drevet av sterk dialog, enda sterkere damer og omtrent jevnsterke evnukker.
Alt starter med et nærbilde av Jaime Lannisters avkuttede høyrehånd – som henger pent dandert rundt halsen hans i en hyssing. Jaime (Nikolaj Coster-Waldau) ser ikke ut til å takle tapet særlig bra, og er temmelig katatonisk.
Lockes (Noah Taylor) muntre menn gjør lumpent narr av ham, mens de truer med å stappe hånden hans et sted solen sjeldent skinner («How many of those fingers do you think we could shove up his arse?»).
Den stadig ondere dusørjegeren Locke antyder at Jaime muligens har bred erfaring med fingrene til søsteren opp i baken. Jaime svarer på denne fornærmelsen med å falle av hesten sin, med fjeset først ned i gjørma. Deretter får han servert hesteurin rett fra flaske.
Vel, det får være grenser og grader hva en mann skal måtte finne seg i. Så i et rasende, men akk så fruktløst forsøk på å lære disse mobberne litt folkeskikk rapper Jaime sverdet til en av dem – men ingen ambidekster han. Så alt Jaime oppnår er å få en skikkelig omgang med ydmykende grisejuling.
Samt et løfte fra Locke om at han neste gang kommer til å hugge av Jaimes venstrehånd, også.
Så alt i alt en heller dårlig dag for Jaime «The Handslayer» Lannister, som nå virker like hjerteskjærende livløs og impotent som hånden han har dinglende rundt halsen. Mannen som startet serien med å dytte en liten guttunge ut av et vindu med et likegyldig skuldertrekk, før han entret søsteren sin bakfra, er nå på god vei til å bli en tragisk antihelt.
Nok en interessant utvikling.
… og der er lillebroren Tyrion (Peter Dinklage), som har en konfidensiell tete-a-tete med evnukken Varys (Conleth Hill). Ty ønsker å finne bevis for at søsteren prøvde å få ham hugget i hjel under slaget ved Blackwater Bay, noe som leder til en av disse fantastiske monologene «Game of Thrones» gjør så glimrende.
Varys summerer opp hele sin livshistorie i løpet av en fascinerende fortelling om hvordan han mistet tissen. Som gutt ble han solgt til en ond trollmann. Ikke for å bli misbrukt som en altergutt på Vatikanets julebord, men for å bli dopet og kastrert under et mørkt ritual for å få kontakt med enda mørkere krefter: Creepy, men han ble i det minste ikke rekruttert inn i «The Unsullied» etterpå.
Hva er det forresten i kassen Varys pusler med å åpne mens han forteller alt dette? Eller som Brad Pitt ville ha sagt:
Ah, bare trollmannen som kastrerte ham, det er hva som er i boksen. Derav samtalen om forskjellen mellom symbolsk hevn og Tyrions tørst etter mer gammeltestamentlig øye-for-øye-hevn.
Et godt bevis på at de sterkeste øyeblikkene i «Game of Thrones» ofte ikke kommer fra storslagne effekter og episke kampscener, men fra to mennesker som snakker sammen i et rom. Vel, med mindre scenene dreier seg om drager, da. De trumfer alt.
Bran Stark (Isaac Hempstead Wright) løper rundt i drømmeverdenen sine mens han jubler «jippi, ben som virker!», og han er større enn noensinne. Skal bli spennende å se om han er to meter høy med skjegg innen sesongen er over. Fyren vokser fort.
Uansett, i drømmen jager Bran den treøyde ravnen som i følge Jojen (Thomas Brody-Sangster) er ham selv – og klatrer opp i et svært, metaforisk tre. Hadde det ikke vært skøy hvis Jaime Lannister befinner seg i tretoppen, og dulter ham ned med venstrehånden – sånn at Bran blir lammet i drømmene, også?
Nei, kanskje ikke. For sekunder etter at jeg skrev det popper mamma Catelyn (Michelle Fairley) plutselig opp i tretoppen, og dytter sønnen ned. Ikke like skøy som jeg hadde håpet på. Særlig fordi denne poengløse scenen ikke har noen som helst annen funksjon enn å minne oss på at Bran fortsatt er på sin evighetslange vei til muren. Så blah.
Lord Varys får høre historier om Podricks imponerende evner som sexhønk, en påminnelse om at de drevne gledespikene Tyrion leide til ham i forrige episode nektet å ta imot betaling.
Jentenes forklaring: «De sa det var vanskelig å beskrive.» Da så. Jeg er glad vi får en klar forklaring på dette mysteriet. Vel, som vismannen Ice-T engang sa: pimpin’ ain’t easy.
Superhalliken Lillefinger Fitteskjegg er uansett for opptatt med sitt kommende giftemål, og det ser ut til at han planlegger å smugle med seg Sansa Stark (Sophie Turner) på reisen.
Og apropos fremtidige giftemål med usympatiske folk vi elsker å hate: Kongeslampen Joffrey (Jack Gleeson) kommer foruroligende godt overens med sin kommende kone Margaery Tyrell (Natalie Dormer).
Han finner stor glede i å fortelle om kongefamiliens makabre forhistorie, under en rundtur i det kongelige mausoleet. Big up til produksjonsdesignerne, som virkelig har gjort en kjempejobb med å bygge denne enorme krypten.
I mellomtiden er Lady Olenna (Diana Rigg) subtilt sarkastisk mot en likegyldig (eventuelt sterkt selvmedisinert) Cercei. Hun er fortsatt dypt uroet over Margaery, og hennes innflytelse over sønnen. Margaery klarer å manipulere Joffrey til å møte folkemassen utenfor, og til hans store overraskelse prøver de ikke å rive ham i filler denne gangen.
Tvert i mot, de jubler som gode monarkister – mens Margaery og Joffrey vinker til undersåttene sine. Cercei er fortumlet over denne uventede vendingen, og føler seg mer truet enn noensinne.
Apropos slamper: Theon Greyjoy (Alfie Allen) tror han er blitt reddet av Ramsay Snow (Iwan Rehon), og at han er på vei til sin søster Yara. Theon prøver å legitimere alt det slemme han gjorde i forrige sesong med at han aldri kunne bli en Stark. Theon sipper sine bitre tårer, mens han angrer på alle sine dumme tabber.
Too little, too late, kompis – for nå er det rett tilbake på korset for deg. Jepp, som vi mistenkte er Ramsay en sadistisk rakker, som bare ønsker å plage Theon en stund til. Vanskelig å klandre ham for det.
Brienne of Tarth er oppriktig urolig for Jamie, som har bestemt seg for å dø. Han vil ikke spise maten sin (muligens urolig for at den er krydret med hestebæsj?). Hun prøver å riste Jaime ut av selvmedlidenheten med litt tough love:
«You coward! One misfortune, and you’re giving up. You have a taste, one taste, of the real world, where people have important things taken from them – and you whine, and cry, and quit! You sound like a bloody woman!»
Så Jaime spiser lydig opp maten sin, skjerper seg og slutter å oppføre seg som en kjerring. Brienne kan ikke begripe hvorfor Jaime reddet henne fra å bli gruppevoldtatt i forrige episode, og han har ikke noe svar.
Så isteden hopper vi tilbake til slemme-Cercei, som har nok et ubekvemt møte med pappa Tywin Lannister (Charles Dance). Hun er ivrig etter å få tvillingbroren Jaime tilbake, og som kongens høyrehånd påpeker: Da Stark-klanen tok Tyrion til fange gikk han til full krig.
«If I would start a war for that lecherous little stump, what do you think I’m doing for my oldest son and heir?»
Vel, det aller meste. Cercei prøver også å posisjonere seg som en mer verdig etterfølger etter faren enn brødrene, og hun er sannelig hensynsløs nok. Det første Cercei gjør da hun endelig får pappas oppmerksomhet er å påstå at Tyrell-familien er et problem.
Vel, de er unektelig et problem for henne. Cercei hevder at Margaery har klørne sine i Joffrey, og vet hvordan hun skal manipulere ham. Pappa ser ikke problemet, og skulle ønske Cercei også klarte å manipulere Joffrey. Deretter legger han syrlig til: «I don’t distrust you because you’re a woman. I distrust you because you’re not as smart as you think you are.»
Et lite nikk til samtalen Cercei hadde med lillebroren Tyrion i forrige episode, kanskje? Tywin er en nådeløs, iskald jævel, og det eneste glimt av menneskelighet vi har sett fra ham var i de tankefulle øyeblikkene med Arya i forrige sesong. Men han er også en skarp leder, som ikke har satt særlig pris på hvordan datteren har latt Joffrey terrorisere omgivelsene sine.
Og det er ikke noe han akter å tillate lengre. Så Cercei dyttes enda lengre ute på sidelinjen i denne maktkampen, noe som trolig vil gjøre henne desto mer uberegnelig og ustabil.
Lady Olenna og Lord Varys har en fornøyelig verbal sparringmatch, der hun treffsikkert beskriver ham som en edderkopp i hagen. De finner allikevel kjapt tonen sammen, og Varys advarer henne om Lord Lillefinger Fitteskjeggs lumske planer om å dra Sansa Stark inn i nettet sitt – sånn at han kan misbruke henne i sitt utspekulerte maktspill.
«He would see this country burn, if he could be king of the ashes.»
Datteren Margaery prøver i mellomtiden å bli Sansas nye bestevenninne, mens hun gjør et smidig forsøk på å koble det troskyldige brødhodet med sin metroseksuelle storebror Loras. Oh, intriger.
De gjenlevende karene i The Night Watch befinner seg fortsatt strandet i verdenshistoriens mest deprimerende harem – der de er opptatt med å spa grisemøkk mens de klager over livet. Senere brenner de liket av broder Bannon, som døde etter å ha brukket foten.
Mennene mumler hatefulle ting om den onde høvdingen Craster (Robert Pugh), som nyter livet med incest og svinestek mens de sulter i kulda. Noen av dem er så utsultet at de føler at likbålet lukter nydelig.
Like etterpå får nattevakten Karl nok, og slår fast at Craster er en «daughter-fucking, wildling bastard» – før han planter kniven rett i halsen på svinet. På tide!
Craster dør gurglende og livredd mens blodet spruter og jeg jubler. Dette inspirerer en revolt blant de utsultede nattevaktene, og i tumultene får nattevaktlederen Jeor «Gamlebjørn» Mormont (James Cosmo) en ufortjent kniv i ryggen. Han kveler gjerningsmannen med sine egne hender før han gulper opp blod, og faller døende omkull.
Farvel, gamle kumpan. Du gikk i alle fall ned med flagget til topps.
Det er full krig mellom Crasters menn og nattevaktene – og i kaoset gjør Sam (John Bradley) det Sam gjør best. Han stikker heltemodig av med halen mellom beina, sammen med godjenta Gilly og guttebabyen hennes. Så Sam forsikrer at de sterke Craster–genene lever videre. Løp så fort bena bærer deg, lille gris. Løp som vinden!
Westeros tørste svar på Robin Hood, Thoros of Myr (Paul Kaye), frakter den lille Stark-bitchen Arya (Maisie Williams) trygt til «Brotherhood Without Banners’» hemmelige skjulested. Ikke akkurat Sherwoodskogen. Derimot en godt gjemt hule med naturlig skylight. Fuktig, men hjemmekoselig.
Også med på lasset er Sandor «The Hound» Clegane (Rory McCann), som ikke er særlig imponert over denne gjengen med «griserøktere» – helt til han får øye på lederen: Beric Dondarrion (Richard Dormer). Lord av Blackhaven, overhodet for House Dondarrion, antatt død i slaget ved Mummer’s Ford.
Langt fra like død som tidligere antatt. Selv om Beric har mistet det ene øyet har han fortsatt sett lyset, og funnet den ene sanne gud, Ikke hellige Xenu, men Lord of Light – noe som sikkert vil glede den røde heksa Melisandre.
Han har i alle fall en fin introduksjon, som han sikkert har øvd lenge på foran speilet: «That’s what we are: ghosts. Waiting for you in the dark. You can’t see us, but we see you. No matter who’s cloak you wear, Lannister, Stark, Baratheon. You prey on the weak, The Brotherhood Without Banners will hunt you down».
The Hound hevder at han ikke er noen simpel barnemorder, helt til Arya påpeker at han tilbake i første sesong myrdet hennes helt ubevæpnede, forsvarsløse, tolvårige bestevenn: slaktersønnen Mycah. La gå at vaktbikkja bare fulgte ordrene til den lille drittprinsen Joffrey, uansett dårlig takt og tone.
Dondarrion dømmer derfor The Hound til tvekamp; en fight til døden mot Beric himself. Det oppgjøret må vi imidlertid vente med til neste episode, for nå er det på tide å se hva Daenerys Targaryen (Emilia Clarke) driver med i Astapor.
Hun er i ferd med å fullføre forretningstransaksjonen med den spydige, sleske slavehandleren Kraznys mo Nakloz (Dan Hildebrand) – og får sin hær på åtte tusen soldater, pluss pluss.
Prisen er som tidligere nevnt veldig høy: den sterkeste dragen. Den lille ildspruteren er slett ikke er fornøyd med sin nye eier, og spreller veldig i halsbåndet sitt. Så fort Dany offisielt har fått overlevert soldatene sine, og har den symbolske pisken i hendene sine – gjør hun akkurat det jeg håpet at hun skulle gjøre.
Først avslører Dany at hun snakker flytende valaryansk, og dermed har fått med seg hvert eneste spydige ord av drittpraten til Kraznys. Hun er tross alt Daenerys Stormborn av House Targaryen, så dette er jo morsmålet hennes. Doh!
Deretter beordrer hun «The Unsullied»-soldatene til å slakte alle slavedriverne i byen, og får dragen til å grille Kraznys levende med en kjapp «dracarys!».
Happy joy dragon death fun time! Noe som tilfeldigvis er hva «Game of Thrones» heter i Japan. Slemme skurker blir slaktet rett ned, snille slaver blir frigitt, og dragene teppebomber hele byen med dragenapalm!
Deretter kaster Dany den symbolske pisken på bakken, erklærer alle soldatene frie menn og rir ned i solnedgangen med sin uovervinnelige, dataanimerte superhær som den badass-dronningen hun er – mens byen brenner i bakgrunnen, og dragene flyr frie over dem alle.
Klapp for det!
Mormont (Iain Glen) og Selmy (Ian McElhinney) nikker anerkjennende til hverandre, med stolte blikk som sier «Khaleesien sin, det». Wow.
En episk slutt på en skikkelig solid episode, og utvilsomt en av seriens store høydepunkter!
—-
R.I.P.: Slimålen Craster, et ukjent antall av hans menn og sikkert en del nattevakter. Betyr dette hvil i fred for hele «The Night Watch»? Nattevakten Bannon døde dessuten av naturlige årsaker like før dette basketaket. Jeor «Gamlebjørn» Mormont gjør samtidig sitt sorti fra serien, dessverre. Slavehandleren Kraznys mo Nakloz styrker med, samt alle hans medhjelpere. Vi ser et trettitall bli drept, men det er trolig snakk om flere tusen.
STERKESTE ØYEBLIKK: Definitivt den episke finalen med Dany og dragene!
BESTE REPLIKK: Vel, egentlig mer en monolog. Varys historie fra oppveksten er uansett sterke saker: «As a boy I travelled with a troop of actors through the free cities. One day in Myr, a certain man made my master an offer too tempting to refuse. I feared the man meant to use me as I heard some men used small boys, but what he wanted was far worse. He gave me a potion that made me powerless to move or speak – yet did nothing to dull my senses. With a hooked blade he sliced me, root and stem, chanting all the while. He burned my parts in the brazier. The flames turned blue and I heard a voice answer his call. I still dream of that night. Not of the sorcerer, not of his blade. I dream of the voice in the flames. Was it a god? A demon? A conjurer’s trick? I don’t know. The sorcerer called and a voice answered».
RASKE OBSERVASJONER: Kristofer Hivju fikk ingenting å gjøre denne gangen, heller.
FERSKE FOLK: Beric Dondarrion hadde et flyktig gjestespill i første sesong, men da ble han portrettert av «The Tudors»-kjenningen David Michael Scott. Nå spiller den irske Shakespeare-veteranen Richard Dormer samme rolle, og dette er hans aller første episode.
MISSING IN ACTION: Mange snakker om Lord Petyr «Lillefinger Fitteskjegg» Baelish, men selv er han fraværende denne gangen. Stannis Baratheon (Stephen Dillane) sturer fortsatt mens hans røde heks Melisandre (Carise Van Houten) er ute på båttur. Robb Stark (Richard Madden) drikker gravøl sammen med sin kone Talisa Maegyr (Oona Chaplin), Brynden «Blackfish» Tully (Clive Russell) og Edmure Tully (Tobias Menzies). Vi får heller ingen rapport fra den andre siden av muren, så Jon Snow (Kit Harington), Mance Rayder (Ciaran Hinds) og Tormund Giantsbane (Kristofer Hivju) hutrer videre i kulden på egen hånd. Shae (Sibel Kekilli) har forresten ikke vist seg i serien siden jeg gjøglet med pornofilmtitlene hennes. Sorry.
SEX: Ikke noe snuskete fysjom denne gangen, dessverre.
GØRR: Jaime får juling, og er fortsatt en hånd i manko. Craster får en kniv i strupen, så blodet spruter. Yay! Nattevaktsjefen Jeor «Gamlebjørn» Mormont får en kniv i ryggen. Bu! Spydige Kraznys blir skrikende brent til dragekull, mens slavedriverne slaktet rett ned. Yay, igjen!
FORHOLDSVIS FUN FACTS: Ukens regissør er Emmy-vinneren Alex Graves, som tidligere har sjefsprodusert og/eller regissert episoder av en imponerende samling tv-serier som ble nedlagt etter første sesong. Deriblant dinosaurfloppen «Terre Nova», flyvertinnefloppen «Pan Am», tidsreisefloppen «Journeyman» og gisseldramafloppen «The Nine». La gå at fyren også regisserte pilotepisoden av «Fringe», pluss flere sesonger av «The West Wing». Han er ikke av det samme kaliberet som mange av de andre «Game of Thrones»-regissørene, men for all del – fyren gjør en fullgod jobb, med nok et førsteklasses manus skrevet av serieskaperne David Benioff og D.B. Weiss.
Brienne av Tarth gir meg forresten oppreisning, så å si. En leser ved navn Pilje (kult at du henger med, amigo!) hevdet i forrige episodes kommentarfelt at Jaime snakket sant da han påsto at Briennes far ville betale datterens vekt i safirer for å få henne trygt tilbake. Mens jeg mistenkte at Jamie bare fortalte en skrøne for å beskytte Brienne, og at Tarth kalles Safirøya fordi den er omgitt av vakkert, blått vann – ikke fordi faren hennes driver med gruvedrift.
I denne episoden sier Brienne følgende til Jaime: «I know what you did for me. You told them Tarth is full of sapphires. It is called Sapphire Island because of the blue of its water. You knew that.» Så det jeg skrev i kommentarfeltet kommer plutselig ut av munnen på Brienne. Jeg liker denne dama stadig bedre, men setter allikevel oppriktig pris på rettelser i kommentarfeltet. Det er mye å holde styr på i denne serien, så skrik gjerne ut hvis noe er feil!
KARAKTER: 8 av 10 sterkt medtatte trollmenn i eske.
Les også:
Episode 1: Ti måneder, tre blås i hornet…
Episode 2: Treøyde ravner og en trone full av kuker
Episode 3: Hva er lyden av én hånd som klapper?
