I helgen var jeg på kino og så «Rush», den strålende filmen til regissør Ron Howard om den uhyre dramatiske formel 1-sesongen i 1976, og rivaliseringen mellom Niki Lauda (Daniel Brühl) og James Hunt (Chris Hemsworth).

Det er en veldig god film, selv om regissør Howard igjen viser at han liker å male karakterene sine med svært brede pensler.

Forferdelig ofte når jeg ser film «basert på sanne historier» løper jeg hjem for å sjekke Wikipedia/google/Youtube for å se om filmatiseringen stemmer sånn noenlunde med virkeligheten, og jeg tipper denne aktiviteten deles med mange av dere.

Derfor har jeg besluttet å teste en ny spalte – en faktasjekk – der vi tar for oss fem påstander som serveres i en kinoaktuell virkelighetsbasert film.

Så sparer vi kanskje deg for litt googlevirksomhet selv.

Som kilde har vi blant annet brukt den strålende dokumentaren «Hunt vs Lauda F1s Greatest Racing Rivals», som du kan se i videovinduet øverst.

Her er de fem påstandene vi har bestemt oss for å sjekke i «Rush».

1. Niki Lauda og James Hunt var bitre rivaler

Lauda og Hunt presenteres i filmen som to totale motsetninger. Østerrikeren Lauda som en nøye, grundig og beregnende sjåfør som ikke var likt av så mange, mens Hunt framstilles som en livsglad rundbrenner.

Og de to kom ikke overens i det hele tatt.

Filmen tar seg endel friheter på dette punktet, blant annet starter filmen med et formel 3-race fra Crystal Palace (som liksom skal forklare endel av bakgrunnen for fiendeskapet), som aldri fant sted.

Lauda var heller ikke så humørløs, han tok seg både én og sju øl – men i motsetning til Hunt nøyde han seg med å drikke etter at han var ferdig med å kjøre. Filmen underspiller også et tidligere vennskap mellom de to, da Hunt og Lauda blant annet delte leilighet i London på et tidspunkt.

Likevel er det liten tvil om at rivaliseringen også stod sterkt, og at det toppet seg i 1976-sesongen da McLaren og Ferrari flere ganger var i åpen konflikt.

Sant eller usant: Sant, med noen modifikasjoner

2. James Hunt var en vill rundbrenner

Hunt presenteres i filmen som en sjarmerende jævel, som ikke har noen problemer med å få kvinnelige fans til sengs.

Det stemmer godt. Ifølge en 2010-artikkel fra Daily Mail nedla Hunt drøyt 5000 kvinner i løpet av sin levetid. Som oppladning til det avgjørende racet i Japan lå han med 33 flyvertinner i løpet av en toukersperiode.

I filmen hevdes det at Hunts kone Suzy Miller stakk av med Richard Burton, og dette stemmer også.

Hunt var også, igjen ifølge Daily Mail, strålende fornøyd med å bli kvitt Miller, og også med at Burton tilbød seg å betale Hunts skilsmisseoppgjør på én million dollar.

Sant eller usant: Sant

3.  Niki Lauda døde nesten i Nürburgring

Ulykken i Nürburgring var fæl. I filmen hevdes det at Lauda ønsker å avlyse racet på grunn av det dårlige været, og det stemmer. I virkeligheten tapte han imidlertid voteringen med svært knapp margin, og ikke så overveldende som i filmen.

Her er en video fra ulykken:

Selv om han kunne stå umiddelbart etter krasjen, kollapset han siden og gikk i koma. Det var de giftige gassene og røyken som Lauda inhalerte som var hovedproblemet, og at livet hans stod i fare er ingen stor overdrivelse.

I filmen vises det hvordan en prest blir kalt inn og gir ham den siste olje, og det skjedde også i virkeligheten (riktignok mens han fremdeles lå i koma, og Lauda ba ham aldri om å «fucke off»). Da Laudas kone Marlene omsider fikk se skadene mannen hadde pådratt seg besvimte hun, men dette tok de – fornuftig nok – vekk i filmen.

Sant eller usant: Sant

4. Forholdet mellom Hunt og Lauda ble bedre etter ulykken

Selv om Niki Lauda og James Hunt har en anstrengt tone gjennom store deler av filmen, skjer det noe med respekten Hunt har for Lauda etter ulykken i Nürburgring.

Dette vises i filmen blant annet ved at Hunt banker opp en reporter som spør Lauda om han tror ekteskapet kommer til å overleve siden ansiktet hans er så preget av brannskadene (i virkeligheten ble Lauda stilt dette spørsmålet, men at Hunt julte opp noen er en kreativ frihet filmskaperne har unnet seg).

Én av de verste kranglene Hunt og Lauda hadde den sesongen er imidlertid utelatt, og den skjedde etter ulykken – da Hunt ble fratatt seieren i British GP på grunn av en bitteliten, teknisk feil som Ferrari hadde klaget på.

Lauda var strålende fornøyd med avgjørelsen, noe som gjorde at Hunt skjelte ham ut i et radiointervju.

Sant eller usant: Delvis usant

5. Formel 1 på 70-tallet var en ren dødsfelle

I filmen siteres Niki Lauda på at det er 20 prosent sjanse for dødsfall hver gang han satte seg i bilen, og det låter jo dramatisk.

Litt i overkant, ifølge BBC, som har gått i dybden for å utforske spørsmålet. De har fått en statistiker til å undersøke saken, og han konkluderer med at risikoen for dødsfall i løpet av et enkelt race lå på 0,35 prosent. Men sjansen for å dø øker dramatisk jo flere løp en sjåfør er med på, og fullfører han alle race i løpet av en femårsperiode begynner man å snuse på 20-tallet.

Totalt døde 29 Formel 1-utøvere på 60-tallet og 18 i 70-åra (men flere av dem i andre motorsportrelaterte ulykker). Det var en tid med lite fokus på sikkerhet – bilbelte ble for eksempel ikke obligatorisk før i 1972.

Det siste dødsfallet i Formel 1 skjedde i 1994 da brasilianske Ayrton Senna omkom – og dokumentaren om ham fra et par år tilbake anbefales også på det varmeste:

Sant eller usant: Sant

Konklusjon: Til Hollywood-film å være virker «Rush» å holde seg langt innenfor grensen, og kan med rette si at den er basert på en sann historie.

Også Niki Lauda har i flere intervjuer erklært seg fornøyd med hvordan filmen forholder seg til de faktiske hendelsene.

Kanskje du, hvis du – i motsetning til meg – har peiling på motorsport, plukket opp flere feil?