Da manusforfatterne var konger i Hollywood – historien om «Basic Instinct», to bitre rivaler og en smart agent

For ganske nøyaktig 25 år siden begynte en av de lengste streikene i Hollywoods historie. Forhandlingene mellom studioene og Writers Guild of America (WGA) brøt sammen i mars 1988. I de fem månedene uenigheten varte stoppet all kontakt mellom filmprodusenter og filmbyens manusforfattere.

Konflikten dreide seg i første rekke om de skrivendes kompensasjonskrav ved reprisevisninger av tv-serier. Men streiken skulle vise seg å drive opp inntektene til manusforfattere på en helt annen og fullstendig utilsiktet måte.

For da arbeidskonflikten var over, sto studioene tilbake omtrent uten utviklede filmprosjekter. Streiken hadde skapt et enormt manko på manus. Nå måtte det handles. Konfliktens slutt markerte slik starten på en tiårig pengegalopp for prisen på ferdig skrevne originalmanus – såkalte specs – som mangler sidestykke både før og særlig siden. For første og siste gang – var filmmanusforfatterne Hollywoods majesteter. Og solkongene het Joe Eszterhas og Shane Black.

En høstmorgen i 1989 satte Eszterhas kaffen i halsen. På forsiden av Los Angeles Times sto nyheten om salget av tidenes dyreste spec-manus: Shane Black – jyplingen som solgte «Lethal Weapon» som 23-åring for 250 000 dollar i 1984 – hadde nå solgt sitt nyeste verk «The Last Boy Scout» for vanvittige 1,75 millioner til Warner.

– Artikkelen gjorde meg ikke akkurat glad, skriver Eszterhas i sin fornøyelige memoarbok «Hollywood Animal».

– Jeg hadde hatt rekorden for manushonorarer siden 1980 da jeg solgte «City Hall» for 500 000 dollar. I 1986 hadde jeg strukket rekorden helt til 1,25 millioner for «Big Shots». Jeg hadde ikke problemer med at andre manusforfattere tjente mye penger. Jeg ville at alle manusforfattere skulle tjene mye penger. Men jeg var kompetitiv. Veldig kompetitiv.

Ifølge egne noe selvskrytende memoarer satte han seg derfor umiddelbart fore å vinne tilbake distinksjonen som «den best betalte manusforfatteren i Hollywood». Omtrent alle hans filmer («Jagged Edge», «Betrayed» og «Music Box») hadde handlet om menn som manipulerer kvinnene som elsker dem.

Nå ville han snu situasjonen opp ned, og skrive en noir om en mann som blir manipulert av kvinnen han er forelsket i: En kvinnelig hovedperson som er smart, polyamorøs og ond.

– Filmen skrev seg selv, hevder Eszterhas i «Hollywood Animal». Noen få uker etter han fikk kaffen i halsen, var manuset ferdig, og ble sendt til agenten Guy McElwaine. Nå var det opp til han å selge «Basic Instinct» til rekordpris.

Og rekord ble det. Carolco kjøpte skribleriene for uhørte tre millioner dollar.

– Eszterhas pleide å vekke meg opp midt på natten for å si at han hadde solgt et manus for mer enn meg, uttalte nylig Shane Black i Vanity Fair-artikkelen «When the Spec Script Was King», før han fortsatte:

– Jeg sa bare til ham «Joe, hvem bryr seg?».

Hvordan klarte Eszterhas’ og Blacks agenter å få slike absurde summer for manusene deres? Vel var manustørken stor etter streiken i 1988, men mankoen kan da ikke ha vart til langt ut på 90-tallet?

Ifølge den nevnte artikkelen i Vanity Fair skyldtes den tiltagende manusmanien i denne perioden én mann: Alan Gasmer fra William Morris Agency. Før streiken var det vanlig at manusauksjoner var åpne i tid. Det vil si at studioene kunne ta seg god tid til å lese, vurdere og eventuelt komme med et tilbud.

Gasmer innførte tidsfrist. Kort tidsfrist. Han innarbeidet en praksis der manusene ble tilbudt studioene på mandag og auksjonen avsluttet på fredag. En slik deadline skapte langt mer desperat etterspørsel. Det kan for øvrig virke som om norske eiendomsmeglere har rappet en side fra Gasmers manual.

Eszterhas kunne ikke sole seg mer enn fire år i glansen, før Shane Black hentet rekorden tilbake. Da hans nye manus «The Long Kiss Goodnight» ble lagt ut for salg, hadde auksjonstaktikken nådd helt nye høyder. Nå ble ikke manuset lenger sendt ut til studioene. De måtte selv ta turen til kontoret til Blacks agent og lese sidene der.

Etter en intens budrunde, trakk New Line Cinema det lengste strået. Fire millioner dollar fattigere, og et ikke spesielt vellykket manus rikere (Geena Davis/Renny Harlin-filmen ble langt fra en suksess).

Rekorden sto i ti år. Da kjøpte Jerry Bruckheimer manuset til «Déjà Vu» for fem millioner dollar.

Den rekorden står ennå.