Før vi starter: en obligatorisk, liten varseltrekant. Her blir det spolert overraskelser for folk som ennå ikke har sett de to første sesongene av «House of Cards», sammen med noen sporadiske små-spoilers om de første episodene av sesong tre. Så mens vi rydder rommet, her er litt politisk moro med Kevin Spacey, i forbindelse med den årlige korrespondentmiddagen i Det hvite hus:
Så ja, president Underwood. Smak litt på det. Etter to sesonger med sosiopatisk taskenspill har Frank Underwood (Kevin Spacey) endelig oppnådd sitt livs drøm. Han har kuppet den mektigste jobben på kloden, etter å ha stukket forgjengeren Garrett Walker i ryggen med et stort smil og en sang i hjertet. Sesong tre starter et halvår etter at Underwood ble sverget inn i Det hvite hus, og ting går ikke direkte strålende. Ifølge meningsmålinger føler åtte av ti amerikanere at Underwood mangler «effektivitet og lederegenskaper». Han har rekordlav oppslutning, og valget er om atten måneder.
Underwood prøver å få igjennom et jobbprogram kalt «America Works», som involverer brutale kutt i velferdsgodene og omlegging av trygdesystemet. Det ambisiøse målet er å skape ti millioner nye arbeidsplasser, og total sysselsetning. En dristig plan som skal omdefinere både den amerikanske drømmen og det demokratiske partiet. Selve nøkkelen til Underwoods eventuelle valgseier i 2016, og demokratenes eneste sjanse til å vinne tilbake flertallet i kongressen. Frank prøver å selge seg selv som en ny Roosevelt og «America Works»-satsningen som sin «New Deal».
Den demokratiske ledelsen anser derimot Underwood som i beste fall en ny Lyndon B. Johnson, og har enstemmig vedtatt at de ønsker en ny presidentkandidat til det kommende valget. Whups.
Fremfor å kjempe en tapende kamp både mot sitt eget parti og den republikanske presidentkandidaten Hector Mendoza (Benito Martinez), legger Underwood opp en ny strategi. Frank annonserer at han ikke vil stille i presidentvalget, og i stedet akter å vie resten av sin presidentperiode til drastiske reformer og policy drevet av total ærlighet. Deretter tar han av seg sikkerhetsbeltet, trer på slåsshanskene og gir slipp på alle hemninger – i et høyt spill som forhåpentligvis vil sikre ham både et kandidatur og en valgseier.
«House of Cards» er i en litt kinkig situasjon nå, siden Frank Underwood endelig har oppnådd målet sitt. Nå dreier ikke lengre historien seg om å klore seg til toppen, men å klamre seg til makten han allerede har – noe som unektelig skaper en ny dynamikk i hele serien. Litt av den syrlige humoren har forsvunnet, sammen med noe av seriens nerve, men de fire episodene vi har sett er fortsatt totalt engasjerende og fordømt elegant iscenesatt.
For dem som måtte være urolige over at Frank Underwood er nødt til å beherske sine verste impulser i Det ovale kontor: ingen fare. Han starter sesongen med å bokstavelig talt pisse på graven til faren sin, mens en bilkortesje og stort presseoppbud venter over åsen. Han besøker ikke kirkegården i hjemstaten frivillig, men det er jo sånne mediestunts man må gjøre som president. Så her er han, offisielt for å legge krans på graven til sin kjære pappa. «Makes me seem human. And you have to be a little human when you’re the president».
Senere i sesongen spytter Underwood foraktfullt på en Jesus-statue, som deretter deiser i bakken med et brak i den tomme kirken. Klar beskjed fra høyere makter. Frank har for lengst kjøpt seg enveisbillett til et veldig varmt sted.
Spoilerama: store deler av den første episoden vies til den tidligere stabssjefen Douglas Stamper (Michael Kelly), som viser seg å ha overlevd basketaket med Rachel Posner (Rachel Brosnahan) i forrige sesongfinale. Etter en livstid som prostituert offer fikk Rachel endelig nok, og kakket Doug hardt i hodet med en stein før hun forsvant sporløst ut i natten. Han våkner opp på sykehuset: hardt skadet, delvis lammet og ute av stand til å kommunisere med omgivelsene. Doug kommer seg gradvis til hektene med hjelp av noen måneders intens terapi, selv om han fortsatt sliter litt med humørsvingninger, impulskontroll og finmotorikk.
Han venter utålmodig på å komme tilbake til jobben i Det hvite hus, men Underwood foretrekker å holde Doug på avstand – i tilfelle noen av skjelettene hans kommer trillende ut av skapet. Vi får et mer nyansert bilde av akkurat hvor isolert, ensom, psykotisk og stakkarslig denne fyren egentlig er. Uten Frank Underwood og stillingen som stabssjef er han i ferd med å miste hele sin identitet. Etter å ha brukket armen under et fall i dusjen lapper han seg sammen med litt gaffa-tape, livredd for å komme for sent til sitt første møte med president Underwood. Og da Doug fortsatt ikke får tilbake sin gamle stilling begynner den tørrlagte alkoholikeren å drikke igjen, mens han pønsker på svikefulle planer. Nok en fyr det neppe kommer til å gå særlig bra med.
Frank Underwoods status som president skaper også friksjoner i ekteskapet, og hans Lady Macbeth Claire (Robin Wright) akter slett ikke å stå på sidelinjen som en pyntelig førstedame. Hun er fast bestemt på å bli USAs representant i FN, for å forsikre seg en politisk karriere i tilfelle ektemannens tid i Det hvite hus blir kortvarig.
Sprekkene i fasaden åpenbarer seg mens den russiske presidenten Petrov (en helt glimrende Putin-etterlikning av danske Lars Mikkelsen!) er på statsbesøk. Frank er ikke fremmed for tanken på å pimpe ut kona til den fraskilte hurragutten Petrov, i håp om å få i stand en diplomatisk avtale om militært nærvær i Midtøsten. Og da alt annet feiler er det opp til Claire å redde sitasjonen med mer diplomatiske metoder.
Den interne maktkampen mellom herr og fru Underwood virker en smule inspirert av Bill og Hillary Clinton, uten at vi dermed kan forutsi retningen «House of Cards» vil ta. Serien er som kjent basert på den britiske romantrilogien av Michael Dobbs, og på de tre påfølgende BBC-miniseriene. Noe som antyder at tredje sesong kan komme til å bli den siste, selv om denne amerikanske fritolkningen for lengst har skilt seg fra kildematerialet.
Sesong tre tar i enda sterke grad i bruk tidsaktuelle temaer; inklusive kontroversielle droneangrep på terrorister og den avskyelige behandlingen av homofile i Russland. «Pussy Riot»-medlemmene Nadezhda Tolokonnikova og Maria Alyokhina dukker opp i biroller som politiske aktivister, og de får sjansen til å fornærme den russiske statslederen på det groveste under en gallamiddag.
Så dette blir neppe Vladimir Putins favorittsesong, med mindre han er en stor fan av Stephen Colbert. Sistnevnte gjør også et gjestespill her, som understreker at «House of Cards» utspiller seg i en besnærende parallelldimensjon der «The Colbert Report» fortsatt er på lufta. Ymse politiske figurer og nyhetsfolk popper også opp i «House of Cards», noe som bare befester den høye statusen serien har fått i miljøet rundt Washington.
Egentlig litt merkelig, med tanke på hvor dønn kynisk og nådeløs hele det politiske miljøet behandles i serien. «House of Cards» føles mer enn noensinne som en sosiopatisk «The West Wing», der all blåøyd idealisme må vike for personlige vendettas, smålige maktkamper og Machiavelliske rampestreker. Kanskje derfor serien har blitt en sånn hit blant politikere.
Skuespillerne er fortsatt førsteklasses, selvfølgelig. Kevin Spacey fikk en velfortjent Golden Globe som beste mannlige skuespiller tidligere i år, mens Robin Wright fikk en statuett i fjor som beste kvinnelige skuespiller. Begge er på sitt beste i «House of Cards», selv om man kan argumentere for at serien kanskje ikke treffer zeitgeisten like hardt i denne tredje sesongen.
Intrigene føles litt mer anstrengte, og det er litt lengre mellom høydepunktene i de fire episodene Filter har sett – men ingen tvil om at sesongen bygger seg opp til noe stort. Det gjenstår å se om alt dette detonerer i en stor valgseier for president Underwood, et knusende Nixon-nederlag eller eventuelt en tragisk JFK-avslutning. Men hva som enn skjer kommer vi til å sitte klistret gjennom natten så fort
Alle 13 episodene ligger nå ute på Netflix.
