«Friends»-skaperen Marta Kauffmans første TV-serie siden hun vinket farvel til våre Venner for livet byr på endel overraskelser.

Fremfor å være en bred situasjonskomedie med Lily Tomlin og Jane Fonda som friske pantertanter, er Netflix-produksjonen «Grace and Frankie» noe litt sårere, mer seriøst og ukonvensjonelt. Mer opptatt av virkelige følelser enn lettvinte poenger, og dermed mye mer severdig enn fryktet.

Trolig den eneste sjansen til å se 77-åringe Jane Fonda bli tatt hardt på et kjøkkenbord under et jordskjelv, håndtere problemer med tørr skjede (beklager!) og gå bananas på peyote. Men først over til noe helt annet.

Et av Netflixs fremste våpen i kampen om tittetiden vår er den såkalte «Netflix-algoritmen», som gjør det mulig for selskapet å forutsi våre tv-vaner, preferanser og interesser med foruroligende høy treffsikkerhet. Stort sett alt vi gjør på Netflix blir overvåket, analysert, kartlagt og loggført i selskapets informasjonsbank, som igjen brukes til å gi oss mer av akkurat det vi vil ha.

Denne matematiske tilnærmingen til serieproduksjon er langt fra like totalitær og 1984-esque som den kanskje høres ut. Eller kanskje ikke. Men poenget er at den fungerer.

Fremfor å la karrierebevisste forretningsfolk i dress gjette seg frem til hva som kan slå an under konstant frykt for å miste jobbene sine, satser Netflix på kalde fakta – og deres prognoser har jo hittil gitt oss blant annet «House of Cards», «Bloodline» og «Daredevil». Netflix vet mye om hva vi vil se, men etter at de premissene er fastsatt tilbyr selskapet større kreativ frihet enn noen av de andre aktørene på markedet.

En suksessformel, etter de fleste målestokker.

Jo, jeg kommer forresten snart tilbake til «Grace and Frankie», og har et slags poeng med alt dette her. Så bear with me.

I fjor gjorde avisen The Atlantic en interessant analyse av Netflix-databasen, og kom frem til de ti mest populære nøkkelordene på amerikanske Netflix. Den listen ble toppet av «ekteskap», etterfulgt av bl.a. «foreldrerolle», «vennskap», og «parforhold» (andre populære temaer inkluderer «kongefamilie», samt «hunder og katter», så se frem til en dataanimert situasjonskomedie om corgiene til dronning Elizabeth i nær fremtid!).

Veldig generelle saker, som understreker at jeg virkelig ikke er på nett med den kollektive bevisstheten i USA.

Uansett, endelig tilbake til «Grace and Frankie»: som ved første øyekast ikke ser ut til å passe særlig godt inn i noen som helst suksessformel. En gråhåret skillsmisse-dramkomedie der hovedrolleinnehavernes snittalder ligger i midten av syttiårene.

Serien krysser allikevel av mange favoritt-temaer til den jevne Netflix-bruker, og appellerer dessuten ekstra til en stor målgruppe som sjeldent får oppmerksomhet på streaming-markedet: pensjonister. Ikke at alder spiller noen avgjørende rolle i underholdningsverdien her, egentlig.

Og som vanlig vet Netflix hva de driver med, for dette er faktisk en fin serie.

«Grace and Frankie» gjenforener «Nine to Five»-venninnene Lily Tomlin og Jane Fonda for første gang på 35 år (mens Dolly Parton trolig må vente til neste sesong). Dette er den første serien produsert og utviklet av Marta Kauffman siden «Friends», noe som sikkert vil skape høye forventninger blant mange.

Men la oss umiddelbar jekke ned de forventningene litt: hennes medprodusent er Howard J. Morris, som blant annet har skapt den flaue komiserien «According to Jim». Selve symbolet på forferdelige familie-sitcoms, med selve symbolet på forferdelige komikere: Jim Belushi.

For en kødd.

«Grace and Frankie» er en markant forandring fra noe annet du finner på Netflix, og de fleste andre steder. Utgangspunktet minner om en blanding av «The Golden Girls» og «The First Wives Club», men dette er mer drama enn komedie.

Syttiåringene Grace (Jane Fonda) og Frankie (Lily Tomlin) har mislikt hverandre hele livet, men er ufrivillig bundet sammen av ektemenn som er forretningspartnere i et advokatfirma som spesialiserer seg i skilsmissesaker.

Nå har Grace og Frankie troppet opp for en middagsavtale, og damene går ut ifra at ektemennene endelig skal annonsere at de planlegger å pensjonere seg.

Det viser seg at Robert (Martin Sheen) og Sol (Sam Waterston) har noe helt annet å fortelle. De har hatt et hemmelig forhold i tjue år, elsker hverandre og vil skilles fra sine respektive koner for å tilbringe livets høst sammen i full åpenhet som homofile ektefeller.

«Vi kan gjøre det nå», påpeker Robert hjelpsomt. Grace og Frankie er på hvert sitt vis i sjokk; knust, forvirret, livredde for å ende opp alene. Det faktum at de begge er i syttiårene gjør bare alt enda mer vanskelig.

Begge flytter inn i sommerhuset ekteparene delte i bedre tider. Først for å få være i fred med sorgen, men også fordi de innerst inne trenger hverandre nå. Damene oppdager at de var for opptatte av sine egne liv til å ferske faresignalene.

Robert hadde dekorert hjemmekontoret sitt med homoerotisk kunst, mens «Sol once asked me to wear a dildo».

I beste «Odd Cople»-stil kunne de to damene ikke ha vært mer forskjellige. Grace er det distanserte, lettere arrogante A-mennesket som er fryktelig opptatt av å opprettholde fasaden (til å være snart 78 år ser Jane Fonda helt uforskammet bra ut, det må virkelig sies). Mens Frankie er en frikete New Age-hippie ikledd Ramones-t-skjorter og flagrende gevanter, som underviser rehabiliterte fanger i kunstmaling, røyker pot så ofte sjansen byr seg og mediterer høylytt med mye røkelse.

Allerede i pilotepisoden ender de opp med å ta peyote på stranden utenfor sommerhuset (noe Tomlin og Fonda angivelig også gjorde i virkeligheten. Håper virkelig det øyeblikket dukker opp i en innspillingsdokumentar før eller senere!).

«You should probably brace yourself for some light vomiting, followed by life altering hallucinations».

Grace takler skilsmissen med forknytt bitterhet og fortvilelse over at det perfekte livet hennes er rystet til grunnvollene, mens Frankie er bare hjerteknust og såret: «I lost my best friend. You don’t even like Robert».

Alt dette kunne lett ha blitt en gjøglete, overflatisk sitcom med død skaplatter og billige poenger, noe som er trolig også forklarer hvorfor denne serien har endt opp på Netflix og ikke på for eksempel CBS-kanalen. Kauffman er mye mer interessert i å utforske hva som faktisk skjer i kjølvannet av en opprivende skilsmisse, og dialogen er til tider overraskende skarp.

I en scene forteller Grace ektemannen rolig at alt dette ville ha vært mye enklere hvis han hadde dødd, og ingen tvil om at hun mener det.

Det er sånt som understreker at dette er en serie som er skapt, spilt og skrevet av folk som selv har noen opprivende samlivsbrudd bak seg. Ting går ikke helt på skinner for Robert og Sol, heller. De er beruset av tanken på å for første gang i livet leve åpent som homser (deres første handling som par er å kjøpe en Ryan Gosling-stol sammen), men det er en prosess som aldri kommer til å være over – og de har grovt undervurdert skaden de påfører sine nærmeste.

Ingen er spesielt fordomsfulle, men de sosiale konsekvensene blir større enn forutsett. Det samme er utfordringene med å starte et nytt liv sammen i pensjonsalder, uten konene som har vært der de siste ført årene.

De har også voksne barn som sliter med å tilpasse seg nyheten; Grace og Roberts to døtre Brianna (June Diane Raphael) og Mallory (Brooklyn Decker) må plutselig forholde seg til en ny familiedynamikk. Det samme må Frankie og Sols adoptivsønn Nwabudike (Baron Vaughn) og biologiske sønn Coyote (Ethan Embry), som akkurat er ute i friluft etter et opphold på rusklinikk.

De påfølgende episodene (Filter hadde tilgang til seks av totalt tretten) utforsker skilsmisseforhandlingene, hvordan konene og ektemennene på hvert sitt hvis blir sosialt utstøtt, og hvor vanskelig det er å starte på nytt så sent i livet.

Pluss alt fra nettdating (med gjestespill fra aldrende hønker som Corbin Bernsen, Brian Benben og Barry Bostwick), samt Jane Fondas tidligere nevnte problemer med tørr vagina. Beklager igjen.

For all del, «Grace and Frankie» er fortsatt drevet av humor, men mer nedpå og realistisk enn utgangspunktet tilsier. Serien gir også disse skuespillerne mer saftige, nyanserte roller enn de har fått på mange år, og alle er helt glimrende her.

Vel, med et mulig unntak av Martin Sheen. Som staut, gudfryktig katolikk er han i overkant forknytt og stiv i de første episodene til å overbevise som åpen homse – men han blir mer avslappet etter hvert, og har et oppriktig rørende sammenbrudd et stykke ut i serien.

Undertegnede er ikke akkurat i målgruppen, men etter å nylig ha vært igjennom et bedritent samlivsbrudd og reboot av hele livet er det umulig å ikke kjenne igjen en del ting her – helt uavhengig av alder, kjønn og livsstil. Så serien treffer absolutt noen universelle, såre sannheter.

Hvis «Grace and Frankie» lider av serieskapernes bakgrunn, så er det i måten historien rulles ut. Episodene er høvelig avsluttende, ting går sakte fremover og strukturen følger mer den gamle TV-formelen enn Netflix-modellen. En av episodene er viet til en lang fantasisekvens som ikke fungerer særlig bra i det hele tatt, og det gjenstår å se om serien har nok på hjertet til å legitimere en levetid hinsides denne første sesongen.

Det er heller ikke til å komme bort ifra at dette er en serie om håpløst privilegerte mennesker som lever i en boble med overdådige sommerhus, personlige formuer og luksusproblemer.

Én av episodene er viet til problemene som oppstår etter at damene får kredittkortene sine kansellert. Skulle likte å se Jane Fonda og Lily Tomlin opprettholde livsstilene sine som norske minstepensjonister, men uansett.

Helt solid serie, absolutt.