Foto: Gargoyle/Wikipedia

Tidligere denne uka skrev Dagbladets Morten Pedersen om den relativt labre interessen rundt det norske kvinnelandslaget i fotball. I korthet var hans budskap, på sedvanlig vis nedfelt i kursiv, fet font og på egen linje, som om det sto innrisset i ei steintavle han nå hadde bragt med seg ned fra Sinai-fjellet: «Man får den oppmerksomheten man fortjener».

Svimlende innsiktsfullt, naturligvis, men etter å ha summet meg noen dager er det vanskelig ikke å være mer enn bare litt enig med Richard Jansen, nestleder i Serieforeningen for kvinner og sportlig leder i Stabæk, når han sier «Det han kommer med tilfører ikke debatten en dritt. Det er bare stusselig».

Selvsat er det stusselig. Ordentlig stusselig, faktisk. Ifølge Pedersen har kvinnefotball «fortsatt ikke livets rett som et selvstendig og selvgående produkt selv om mange av lederne mener det»

*Megetsigende linjeskift*

«Fordi (nesten) ingen bryr seg».

Det er rart med det. Så fort man diskuterer damefotball – og her er det bare å vise til kommentarfeltet under Pedersens kommentar, eller den relativt korte tråden på VGs diskusjonsforum viet det pågående EM i Sverige – blir majoriteten av debattantene plutselig knallharde BI-økonomistudenter som ikke klarer å se forbi størrelser som profitt og markedsverdi; de blir folk som utelukkende ser på fotball som en salgsvare som skal appellere til forbrukerne.

Og dette trenger ikke engang være Chelsea– eller Manchester City/United-fans, hvis bekymringer aldri så mye som toucher innom hvorvidt det fins penger i klubbkassa til å kjøpe Cristiano Ronaldo eller Gareth Bale for to milliarder. Pund. Neida, dette kan like gjerne være Mjøndalen-supportere eller folk som drar over til England tre-fire ganger i året for å se midstopperen på Yeovil eller Coventry måke kula i retning en ensom spiss.

Klubber som i deres øyne fortsatt representer «det ekte» i engelsk fotball. De siste bastioner, liksom. Dette er plutselig de samme folka som mener det norske damelandslaget «selger et dårlig produkt». Til disse vil jeg bare si: Mitt lag, Bodø/Glimt, spiller i Adecco-ligaen, og det de tilbyr meg hver søndag er kamper med omtrent så mye spenning og temperatur som en ullvask – og de topper tabellen.

Men damefotball, det er det helt greit å rakke ned på. «Ikke er det damer, og ikke er det fotball» – du har sikkert hørt den gamle regla, du også. Damene eier ikke teknikk, ballen spretter hit og dit, før ei klarering fra midtbanen spretter over keeperen og i mål, og hva skjer med alle innkastene, egentlig? For all del, det er flere innkast. Ballen går ikke like fort, og en del mål har det med å se ut som de burde ha vært mulig å avverge. Alt for ofte gjøres det enkle feil, både med og uten ball.

Men (bare for et øyeblikk å låne et av Morten Pedersens mest avholdte grep): Dette er ikke damene alene om. I enkelte kamper ser det ikke ut som om Bodø/Glimt gjør annet enn å lage unødvendige innkast nede ved eget cornerflagg.

Og: damefotballen er i utvikling.

Så mye at Norge har slitt med i det hele tatt å gå videre fra gruppespill i mesterskap. OL i London i fjor var ikke Norge engang kvalifisert for, og det 12 år etter at vi vant turneringen i Sydney.

Så, uten mer om og men: 10 grunner til å se på damefotball i 2013.

1. Nivået

Norge, en gang en selvskreven semifinalist i alle mesterskap, har etter hvert blitt akterutseilt, og kvinnefotball domineres i 2013 i stor grad av land utenfor Europa, med USA, Canada, Brasil og Japan i front. Samtidig som land som Spania, Nederland og Frankrike bare blir bedre og bedre.

2. Fintene til Caroline Graham Hansen

I EM har Norges kanskje største talent på damesiden for det meste blitt benyttet på kanten, ergo har vi kun sett små glimt av hun er i stand til. Men potensialet er der.

3. Ada Hegerberg

Det fins ikke noe mer ensomt enn en ensom spiss på Norge – bare spør John Carew, Tore Andre Flo eller Moa. Men Ada Hegerberg, hun løper og løper og løper enda litt mer, i 90 samfulle minutter. Mot Spania fikk hun til slutt betalt for alt blodslitet – og for en måte det kom på.

4. Fulle tribuner

De skal ha for det, svenskene: Når de bestemmer seg for noe, går de all in. I 2013 betyr det at kvinnefotball har blitt en kul grej. Klikk deg inn på Aftonbladet eller Expressens hjemmesider, og skjermen er tapetsert med stoff fra fotball-EM. Resultatet er at det ikke fins ledige seter til søndagens finale på Friends Arena – 50.000 billetter ble revet bort.

Og de er ikke engang med i den. Det samme gjelder Tyskland. Gårdagens treningskamp mellom Bayern München og Barcelona måtte flyttes fram to timer for å unngå tilskuertap, all den stund Tyskland skulle ut i semifinale mot Sverige.

5. Keeperne.

De har gjerne vært lagets svakeste ledd, keeperne, med utilstrekkelig rekkevidde og ikke spesielt overbevisende inngripener i feltet, følgelig har man lett hånlig kunnet referere til mål som en «typisk damescoring». Heldigvis er det litt sjeldnere mellom de største brølerne i dag.

Norges sisteskanse, Ingrid Hjelmseth, er eksempelvis en moderne keeper i arbeid: Bunnsolid både på strek og i felt, og med stor autoritet. Det sagt: helt kvitt problemet er man ikke, og fortsatt er det en del rart som humper inn i nettet, med unison hoderisting som resultat. Men da igjen: Noen skudd lar seg jo ikke stoppe.

6. England

Like dårlig som herrelandslaget. Men hei, de kan takke seg selv – forbudt som kvinnefotball var der borte i femti – 50! – år, mellom 1921 og 1971 – fordi
sporten truet med å bli mer populær enn herrenes kamper.

7. Danmark

Æsj, disse forbannede danskene. Kjepphøye, arrogante og utålelige når det kommer til fotball. Kaller seg Skandinavias latinamerikanere. Niklas Bendtner kunne jo ikke ha kommet fra et annet land. På tide å vise dem hvor skapet skal stå ikveld.

8. Norge

Om vi skal dra det evinnelige sammenlikningskortet, så OK. Kvinnelandslaget vinner fotballkamper, hvilket er mer enn hva man kan si om en viss annen gjeng. Laget har profiler som jobber for hverandre, hvilket er mer enn hva man kan si om en viss annen gjeng, og består heller ikke av spillere som drar på nachspiel til TV2-journalister for å høre på Jahn Teigens «Optimist». Og det, det er et udiskutabelt pluss uansett hvordan du ser på det.

9. Roger Finnjord, assistenttrener for Norge

Even Pelleruds høyre hånd, hvis eksentriske pauseintervjuer balanserer på en knivsegg mellom geniale og urovekkende.

10. På øret

Eli Landsem og Karl Petter Løken får ha oss unnskyldt – tidligere landslagsspiller Lise Klaveness bringer med seg en helt annen entusiasme og formidlingsvilje til sin sidekommentatorgjerning enn sine forgjengere.

Så, istedet for å mase om kvinnefotball som en sekunda vare som ikke kan selges til TV: Kan vi ikke gjøre som vi gjør med all annen sport her i landet: Følge den på dens egne premisser, veive med flagget og juble når vi vinner? Eller, for å sitere Jan Åge Fjørtoft på Twitter før mesterskapet startet: