- Dette innlegget ble først publisert på Britas nye blogg. Sjekk den ut her!
Jeg zapper med jevne mellomrom innom «Nattpatruljen», denne velproduserte dokusåpen om norsk politis hverdag som sendes på machokanalen Max, og fylles med en blanding av trygghet og uro hver eneste gang.
Vi møter et relativt vennlig og høflig politikorps, som selv humrer når de forteller om den skikkelsen de møter oftest – «Den overstadig berusede nordmannen på helgegrøftefyllefest» – en skikkelse som etter tålmodig, men autoritær veiledning til slutt forstår at det er best å gå hjem nå.
Men vi ser dem også i mer alvorlige situasjoner hvor de jager, stanser og tar med seg kranglefanter, bråkebøtter, pøbler, slåsskjemper, fyllekjørere, tyver, narkolangere og andre som er til fare for andre (og seg selv).
– Du blir med oss, sier som regel politimennene da. Ikke noe mer.
I en episode brølte politimannen til en riktig vrang og full person:
– Du har å svare på alt jeg spør om! Du spør ikke meg om noe!
Og så satte de personen i politibilen og kjørte til stasjonen, hvor neste klipp var den tunge ståldøren til en fengselscelle som ble slamret igjen.
– Hei! ropte jeg til fjernsynsapparatet mitt. – Hva med Miranda-rettighetene hans?!
Har vi ikke noe lignende i Norge?
Må vi faktisk svare på alt? Kan vi la være å si noe? Får vi ringe en advokat? Hvis vi ikke har råd til en advokat, får vi en oppnevnt likevel? Og vil vi virkelig ha en tilfeldig oppnevnt advokat? Min ryggmargsrefleks, etter å ha sett amerikanske serier hvor de ressurssvake får utslitte og livstrette public defenders, er jo «nei, jeg vil ha en kjendisforsvarer! Hvor får jeg en sånn en?».
Men jeg aner ikke.
Så jeg ringer Politidirektoratet – de må jo vite hva som er rutinene for å arrestere folk her hjemme. Har vi noe system tilsvarende amerikanernes Miranda-varsel?
Politidirektoratet vet ikke helt, og ber meg ringe Oslo politidistrikt, for der jobber det jo folk som faktisk arresterer folk.
Kommunikasjonsavdelingen til Oslo politidistrikt blir også i stuss når jeg spør dem om det samme.
De skal sjekke og ringe tilbake, sier de.
Mens vi venter på at Oslo politidistrikt skal ringe tilbake, kan vi jo leke litt.
Snu deg mot den du er i rommet sammen med og be vedkommende si hva amerikanske politifolk er pålagt å opplyse om når de arresterer noen.
Det er stor sannsynlighet for at vedkommende vil svare «Miranda-rights!», og faktisk kunne noen – om ikke alle – utenat.
De skal høres mer eller mindre ut som dette:
1. You have the right to remain silent when questioned.
2. Anything you say or do may be used against you in a court of law.
3. You have the right to consult an attorney before speaking to the police and to have an attorney present during questioning now or in the future.
4. If you cannot afford an attorney, one will be appointed for you before any questioning, if you wish.
5. If you decide to answer any questions now, without an attorney present, you will still have the right to stop answering at any time until you talk to an attorney.
6. Knowing and understanding your rights as I have explained them to you, are you willing to answer my questions without an attorney present?
Spør så personen du er i rommet med om hvilke rettigheter/krav hun eller han har om de skulle bli arrestert i Norge, og det er stor sannsynlighet for at vedkommende vil svare «øøøh – jeg er faktisk ikke sikker…?».
Det er ikke godt å si om det er betryggende eller skremmende at de færreste av oss ikke aner hvilke protokoller som skal følges om man blir arrestert for noe her hjemme. Vi kan si betryggende, og tenke at det speiler det faktum at svært få av oss noensinne vil bli arrestert for noe, eller vi kan si skremmende, fordi vi uansett arrestasjonssannsynlighet, burde ha den samme basiskunnskapen om dette som vi har om amerikanske pågripelsessrutiner.
Tenk også på på alt det andre vi kan basert på populærkulturell informasjon fra amerikanske serier og filmer, men som kanskje er helt meningsløst å kunne når man skal orientere seg i Norge.
I plead the Fifth, for eksempel, fordi hvis vi svarer på akkurat det spørsmålet vil vi avsløre at vi er direkte innblandet i noe annet kriminelt. Som Susan Sarandon råder guttungen til å gjøre i The Client.
Double jeopardy – dere kan ikke tiltale oss for et lovbrudd vi allerede har blitt dømt for og har sonet for. I hvert fall i følge Ashley Judd i nettopp «Double Jeopardy».
Spousal privilege! Dere kan ikke tvinge oss til å vitne mot ektefellene våre!
Men det siste er jo ikke helt sant i amerikanske serier, heller – noe Adriana bittert fikk erfare i The Sopranos. Etter at hun ble tvunget av FBI til å tyste på Christopher og resten av «familien», gikk hun til en advokat for å høre om hun kunne slippe å vitne mot Christopher hvis de giftet seg.
Ja, svarte advokaten, men alt hun hadde sett og hørt før giftemålet var ikke beskyttet av spousal privilege.
Som vi husker endte det ikke godt for Adriana, på noe vis.
Telefonen ringer. Det er Kai Spurkeland, jurist ved Oslo politidistrikt, som kan fortelle at vi ikke har det samme opplesningsritualet som Miranda, men at ved en pågripelse (man sier pågripelse, ikke arrestasjon) vil den pågrepne få opplyst om hvilket lovbruddet man er mistenkt for og hvorfor.
De andre rettighetene – som å informere pårørende, skaffe en forsvarer (enten en man har, eller de som måtte stå på vaktlisten til enhver tid) – følger så etterhvert i en formell juridisk prossess, som også inneholder opplysningen om at man under et avhør ikke behøver å forklare seg.
I tillegg skilles det mellom pågripelse og det å bli innbragt, og det er forsåvidt det siste vi ser mest av i «Nattpatruljen». Å bli innbragt kan bety noen timer i fyllearresten, for eksempel, til man er nykter nok til å bli forklart hvorfor man ble innbragt i utgangspunktet, hvorpå man kan bli sluppet løs med en advarsel eller bot, for å fremstille det veldig forenklet.
Siden jeg har fått en ekte politijurist på tråden benytter jeg anledningen til å spørre om the Fifth og spousal privilege bare finnes i USA, og blir overrasket over at her hjemme kan man ikke engang tvinge foreldre, barn, søsken eller svigerfamilie til å vitne mot foreldre, barn, søsken eller svigerfamilie. Kjekt å vite – i hvert fall i visse tilfeller.
Og at man som vitne også har en slags the Fifth-rettighet: hvis en venn er tiltalt for å rane en bank, men jeg vet at han ikke kan ha ranet den banken, for på det tidspunktet var han sammen med meg i ferd med å smugle inn massive mengder sprit fra Sverige, så behøver jeg ikke si noe. Puh.
Så vi har det samme vernet som våre fiktive (og virkelige) amerikanske venner, men ikke så gjennomformalisert som i en konkret opplesning av Miranda-rettigheter med det samme håndjernene kommer frem. Men man får en offentlig oppnevnt forsvarer hvis man ikke har en og man må ikke si noe i avhør.
Det kan bli litt mindre angstfullt å se «Nattpatruljen» nå.
- Dette innlegget ble først publisert på Britas nye blogg. Sjekk den ut her!
