«On Valentines Day, it´s time to get som real action», sa en av de flotteste reklamene under årets Super Bowl.
Vi snakker om teaseren for «A Good Day To Die Hard», den femte serien i actioneposet om John McClane. I år er det 25 – tjuefem! – år siden den første «Die Hard»-filmen kom på kino, og vi feirer med å rangere de fire første kapitlene i denne legendariske serien.
4. Live Free Or Die Hard (2007)
Den foreløpig siste filmen før «A Good Day To Die Hard» var en overraskende underholdende film, spesielt med tanke på at det var 12 år siden forrige runde John McClane-action. Avslutningsscenen med helikopterdramaet er fengende, Bruce Willis er “voksen” og solid, men det skurrer med silkeglatte Justin Long og et plot som åpenbart prøver å fange moderne datakrim og sånt.
Scenene med Kevin Smith er isolert sett ganske morsomme, men føles noe malplassert. Megabonus for å ha med Timothy Olyphant som Thomas Gabriel, lenge før han ble favorittskuespiller i “Justified”.
Høydepunkt: Alle scenene med Timothy Olyphant, som «Officer McClane, I need you to…behave».
3. Die Hard: Die Harder (1990)
I denne andre utgaven av «Die Hard» har finnen Renny Harlin, som på et tidspunkt var Hollywoods mest ettertraktede actionregissør, overtatt styringen etter John McTiernan, som gjorde den første filmen (og etter hvert den tredje også). Det merkes på at actionscenene er blåst opp, oneliners er overtydelige, og fokuset på teknologi er større.
«Die Hard: Die Harder» er likevel en heseblesende actionfilm, med en Bruce Willis som er coolere og mer selvsikker enn noen gang i sin karriere. Bonus for Andy Sipowitz fra NYPD Blue som politimann inni der.
Høydepunkt: Den evige drittslengingen mellom John McClane og Carmine Lorenzo, for eksempel «Hey, Carmine, let me ask you something. What sets off the metal detectors first? The lead in your ass or the shit in your brains?».
2. «Die Hard With A Vengeance» (1995)
Året etter at Samuel L. Jackson er blitt Hollywoods hotteste skuespiller via «Pulp Fiction», blir han satt ved siden av den ufrivillige actionhelten John McClane i den tredje filmen i «Die Hard»-serien. Jackson og Willis er sammen på lerretet for første gang (de var aldri samtidig i «Pulp Fiction») og kjemien og timingen dem imellom gjør «Die Hard With A Vengeance» til en berg- og dalbane av en underholdende actionfilm.
Til og med Jeremy Irons som Simon Gruber (broren til Hans, som McClane knertet i første filmen) blir spilt ut på sidelinjen av Jackson/Willis. Ekstra bonus for lekker bruk av New York som kulisse, her er det så mange ikoniske New York-scener at man kunne brukt filmen som en turistguide.
Høydepunkt: Det må være den klamme, kjipe scenen da John McClane tvinges til å gå rundt med skiltet «I hate niggers» i Harlem, eller tidenes flotteste bruk av Lovin Spoonfuls utspilte hit «Summer In The City». New York har ofte blitt portrettert som en varm by, men aldri så effektivt som her.
1. Die Hard (1988)
Med unntak av «Gudfaren»-serien og kanskje «Home Alone»-franchisen, er det få serier hvor oppfølgere overgår den første. Slik sett er «Die Hard» en tradisjonell serie, for dette første møtet med John McClane definerer alt som har med 80-tallsaction å gjøre. Tom Cruise hadde kanskje det råeste kjøre-motorsykkel-og-jagerfly-mens-man-hører-på-Highway-To-The-Dangerzone øyeblikket i «Top Gun», og Eddie Murphy var kongen av actionkomedie i «Beverly Hills Cop», men den reneste og feteste kombinasjonen av adrenalin, eksplosjoner, action og one-liners, er Bruce Willis udødelig som NYPD-politimannen John McClane første gang vi møter ham i «Die Hard».
Bonus for å legge actionfilm til den vanligvis så fredfylte juletiden, jeg velger å tro at det påvirket allerede nevnte «Home Alone», som jo debuterte som juleserie to år senere.
Høydepunkt: Bortsett fra det første møtet med «Yippee-ki-yay, motherfucker» og Hans Gruber som siterer Alexander den Store, må det være når McClane prøver å tilkalle politiet, som svarer at den frekvensen er reservert emergency calls, og han svarer «No fucking shit, lady. Does it sound like I’m ordering a pizza?»
