«Out On the wiley, windy moors
We’d roll and fall in green
You had a temper, like my jealousy
Too hot, too greedy
How could you leave me
When I needed to possess you?
I hated you, I loved you too»

Kate Bush«Wuthering Heights» har jeg nok hørt tusen ganger, bare mellom jeg var 16 og 18. Og selv om det er lett å vitse om Bush’ kastratstemme, er sangen fortsatt på min topp ti kjærlighetssanger skrevet av kvinner, kanskje selv om jeg inkluderer mennene også.

Derfor var jeg særdeles positivt innstilt til å se Andrea Arnolds («Fish Tank», «Red Road») filmversjon av denne klassiske romanen.

Utover Bush’ tekst hadde jeg lite forkunnskaper, jeg har aldri lest Emily Brontës «Wuthering Heights», det holdt å lese søsterens «Jane Eyre».

Men jeg setter alltid pris på filmadapsjoner av litterære klassikere, av rent pragmatiske årsaker. Siden jeg aldri kommer til å lese «The Great Gatsby», «Pride and Prejudice», «A Room with a View», «Doctor Zhivago» osv., men gjerne vil ha en liten anelse om hva de dreier seg om får slike filmer en viss nytteverdi selv om de skulle være elendige. Og, ved å ikke ha lest boka først, slipper jeg å bli skuffa.

Og «Wuthering Heights» begynner veldig lovende. En forslått, afrikansk mann i stilig 1800-talls dress stanger hodet sitt inn i en vegg der det er risset inn tegninger samt navnene Heathcliff og Catherine. Hvis jeg hadde lest boken ville jeg kanskje ha blitt mer overrasket, for Heathcliff er ikke afrikaner i den, snarere av uklar tyrkisk, arabisk eller sigøyneropprinnelse. Men scenen er uansett god, kameraet virrer rundt, det visualiserer hans egen fortumlethet, og skaper en umiddelbar stemning av sorg og fortvilelse.

Deretter hopper vi tilbake i tid, til den stormfulle kvelden hvor Mr. Earnshaw kommer tilbake fra Liverpool med den foreldreløse gutten som ikke snakker engelsk.

De døper ham Heathcliff, og mens Mr. Earnshaw, og ikke minst Catherine, utvikler nære bånd til Heathcliff, blir hans stebror, Hindley, sjalu og hatsk.

Etter noen år dør faren i huset, Hindley kommer tilbake etter endte studier, blir husets nye herre og behandler Heathcliff som en trell. Distansen mellom ham og Catherine blir større, og når det blir klart at hun skal gifte seg med den rike sønnen på nabogården forlater Heathcliff Yorkshire i hemmelighet.

Tre år etter er han tilbake, som en voksen, velstående mann, kroppsliggjort av en ny skuespiller, James Howson. Catherine, som nå spilles av Kaya Scodelario, er gift og gravid, men følelsene for Heathcliff er fortsatt intakte og tragediene lar ikke vente på seg.

Det er en utpreget fortung film Arnold har laget, barndommen deres på Wuthering Heights blir tillagt mest vekt, og de unge skuespillerne gjør gode rolletolkninger. Særlig lyser Shannon Beers livlige og elskverdige Catherine opp i det ellers regntunge landskapet. Solomon Glave er også uttrykksfull som barne-Heathcliff, men hans ordknapphet blir etter hvert noe enerverende. «Wuthering Heights» er i det hele tatt en veldig stille film, hvilket er litt rart siden den er bygget på tekst, men i første halvdel aksepterer jeg det fordi landskapenes stumme tilstedeværelse er med som en person i seg selv, og nerven i intrigen, og forholdet mellom de to, er så sterkt.

I andre del derimot, går jeg lei. Catherine og Heathcliff har vokst fra all sin sjarm, og handlingen blir rotete og ufokusert.

Det er en fin linje mellom mørk og mystisk og mørk og evneveik i denne filmen, og Howsons Heathcliff lander beklageligvis for det meste på feil side av den.

Han er ingen engel i boka heller, men når to kvinner faller så kraftig for ham burde han utstråle noe annet enn psykopatisk apati.

Det ofte håndholdte kameraet, som i starten ga filmen et moderne uttrykk, og fikk meg til å føle at jeg løp over heiene sammen med skuespillerne, har på dette punktet blitt en enerverende berg- og dalbane jeg ser ytterst frem til å komme meg av, og etter to timer inntreffer endelig det øyeblikket.

Men filmens mange originale valg og uklare tråder inspirerte meg i det minste til å slå opp i boka og lese noen avsnitt, og jeg er temmelig sikker på at boka er langt bedre enn denne filmatiseringen.

Men selv om jeg skulle lese hele tror jeg uansett at Kate Bush fortsatt vil trone på toppen av min liste over beste Wuthering Heights-relaterte verk.