Det går nesten ikke an å se på en tv-serie eller en film uten først å akseptere endel premisser. Det klassiske eksempelet er krimserien «Mord og mysterier», der hele byen burde vært en kirkegård og mordraten ville vært en verdenssensasjon om byen hadde eksistert i virkeligheten.

Om man ikke først aksepterer at det er en status quo-verden der alt går tilbake til utgangspunktet etter hver episode, så virker serien komplett idiotisk.

Disse premissene kan variere. Av og til er det småting som ikke virker helt logiske, men som vi bare må akseptere – som for eksempel alle detaljene i «The Dark Knight Rises». Andre ganger må vi akseptere hele verdener som er helt ulike vår egen og som har helt andre naturlover. Det hadde ikke gått an å se på fantasyfilmer uten å være inneforstått med at ting henger sammen på andre måter. I «Harry Potter»-filmene blir vi tvunget til å akseptere at en nervøs trollmannstudent med monobrow er den mest populære på skolen.

Vi kan gå med på de mest vanvittige premissene, så lenge de forklares på en akseptabel måte. Når en tv- eller filmskaper glemmer dette, mister vi fort tilliten og begynner å tenke at filmen eller serien er idiotisk. Under følger tre eksempel på det jeg mener er klare dealbreakers:

     Sons of Anarchy

Medlemmene i motorsykkelgjengen Samcro selger våpen, sprenger en bunkers med nynazister uten å vurdere hvorvidt det er kvinner og barn der, dreper politimenn og andre konkurrenter, skamslår folk som rører motorsyklene deres og mobber en stakkarslig onanist som bare vil være med i gjengen. Alt dette kan skje uten at en samlet amerikansk innsatsstyrke kommer og sparker inn dørene deres.

Det er ok. Vi aksepterer det.

Disse handlingene er likevel noe vanlige mennesker hadde blitt dårlige av å utøve. Eller hvorfor begrense oss til vanlige mennesker? Saken er at selv virkelige kriminelle blir dårlige av sine handlinger. Såpass dårlige at de prøver å glemme dem, ofte ved hyppig bruk av sentralstimulerende dop som speed eller kokain.

Blant yrkeskriminelle er dette som oftest mer en regel enn et unntak. De bruker dop for å holde seg våkne, for å bli følelsesmessig avstumpet i forkant av voldsbruk og for å slippe å tenke på all skiten.

Dette er dog ikke gjeldende for gjengen i «Sons of Anarchy». Brorparten av dem er mer fungerende enn din omgangskrets, selv når problemene og voldsbruken tårner seg opp. Kun én person viser tegn til vaklende mental helse, og det først etter at han skutt kona til en av de andre i gjengen i hodet. Bruker han dop av den grunn? Knapt nok.

Han røyker kanskje en joint eller drikker noen øl. Noe som kanskje kan få en til å glemme ubetalte regninger, men neppe at du har skutt i hjel en uskyldig kvinne.

     Dexter

I det alternative Miami som Dexter Morgan glir rundt i blir man massemorder dersom man blir vitne til at ens egen mor blir myrdet. Det er helt i orden.  Det er også helt i orden at omtrent annenhver forbryter som politiet er på jakt etter forsvinner sporløst. De har sikkert bare flyttet til Cuba eller noe.

At ingen reagerer på at alle disse har blitt søkt opp i politiregisteret – rett i forkant av forsvinningen, av en viss blodsportekniker, kjøper vi også.

Siden vi alle elsket «Miami Vice», vet vi fra gammelt av at politibetjenter i Miami har råd til luksusleiligheter på stranda, kule biler og flotte skjærgårdsjeeper. Premissene er satt, og om du ikke aksepterer dem står du fritt til å se på hvilket som helst gameshow på TV4 i stedet.

Men det er noe annet som har blir mer påtagelig for hver sesong. Noe som er ekstremt hverdagslig. Dexter er nemlig veldig mye borte fra jobben. Ikke nok med det, når han først er der så bruker han mesteparten av tiden på å rote rundt i politiregisteret eller bruke arbeidsgiverens utstyr til å undersøke sine egne greier.

Om det stilles spørsmål ved hans enorme fravær så er det kun for et handlingsdrivende poeng, som at han søster er fornærmet for at han ikke opplyste henne om at han skulle reise bort en tur. Eller så jobber han rett og slett deltid. Stopp en halv, er det slik at han bare jobber deltid?

     Fringe

I periferien av vår bevissthet finnes det en annen verden, en verden som Pacey fra «Dawsons Creek», hans far og en kvinnelig FBI-agent beveger seg i for å løse uforklarlige lovbrudd. Med andre ord må vi akseptere et overnaturlig miljø der hele seriens poeng er at all mulig slags skit kan skje. Telekinese, klarsynthet, telepati, teleportering, forutanelser, enhjørninger og bra housemusikk. Alt er mulig!

Utenom grunnleggende minnefunksjon hos levende organismer, ser det ut til. I første episode bruker de en form for hjernebølgesynkronisering for å hente ut informasjon fra hodet på en død person. Men da de i tredje episode er på jakt etter informasjon om en terroristcelle, og folk blir drept eller tar livet av seg selv før de rekker å forhøre dem, da er denne hjernebølgesynkroniseringsteknikken glemt.

Hm. Det minner om andre serier og filmer som er lagt til overnaturlige miljø, der en del såkalte plotdevices blir glemt siden de er for kraftfulle og ville ødelagt for spenningen dersom de var tilgjengelige til enhver tid. I «Harry Potter og fangen fra Azkaban» bruker Harry et halsbånd som gjør at han kan reise i tid. Etter utført oppdrag snakkes det aldri mer om dette halsbåndet.

Her kan du for øvrig lese om hvordan datamaskiner teknologi ser ut til å ha magiske evner i amerikanske krimserier.