Woody Harrelson er kanskje ikke den mest korrupte snuten vi har sett på film i «Rampart» – men han er ikke langt unna
Woody Harrelson har deltatt i alt for mange tøysefilmer til å få den respekten han fortjener – men gi fyren en kompleks hovedrolle, så gir han deg en skikkelig kraftprestasjon tilbake. Woody imponerer som den korrupte politimannen David Brown, men han gjør det i en film som ikke imponerer i like sterk grad.
Dave er langt fra den mest korrupte snuten vi har sett på film, selv om «Rampart»-posteren feilaktig hevder at han nettopp er «The most corrupt cop you’ve ever seen on screen». Ikke på noe tidspunkt onanerer Dave for eksempel inn i et bilvindu foran to tenåringsjenter, eller truer med å drepe minstepensjonister sånn som Harvey Keitel og Nicolas Cage gjorde i hver sin versjon av «Bad Lieutenant». Men Dave er en like selvdestruktiv skikkelse, med minst like mange indre demoner.
«Rampart» er med andre ord ingen intens politithriller, men et tragisk portrett av en mann som mister alt på veien ned i avgrunnen. Filmen har tatt sin tittel fra korrupsjonsskandalen som rystet LAPDs Rampart-stasjon under siste halvdel av 1990-tallet, og senere inspirerte alt fra «Training Day» til tv-serien «The Shield».
Handlingen er imidlertid fiktiv, og berører bare disse skandalene på en indirekte måte. Dave Brown har jobbet som politimann i englenes by de siste 24 årene; en korrupt mann i en korrupt by, som ikke klarer å forandre seg i takt med tidsalderen. Innad i etaten er han kjent under kallenavnet «Date Rape Dave», angivelig fordi han myrdet en serievoldtektsmann på åttitallet. Dave vil hverken bekrefte eller benekte drapet, men har null problemer med å bruke hendelsaen for å sjekke opp damer på byen.
«I think you were a dirty cop from day one. You were a dirty cop with a dirty mind, and you dirtied all of us up by default!»
Privatlivet til Dave er hva man diplomatisk kan kalle dysfunksjonelt. Han bor vegg i vegg med de to ekskonene Catherine (Anne Heche) og Barbara (Cynthia Nixon), som tilfeldigvis også er søstre. De spiser jevnlig middag sammen, mens Dave prøver å overtale først den ene og så den andre ekskona til å ha sex med ham – rett foran de to døtrene sine. Dave skrur på sjarmen, og gjør sitt beste for å spille rollen som familiefar, men det er en rolle som kler ham dårlig. Forholdet til den utagerende eldstedatteren Helen (Brie Larson) blir stadig verre, og den troskyldige yngste datteren Margaret begynner også å bli bevisst på farens dårlige rykte. Dave har prøvd å holde familielivet helt adskilt fra jobben, men alt det onde han har jevnlig gjør som politimann er nå i ferd med å forgifte hans nærmeste.
På jobb i LAPD oppfører Dave seg som om han er i krig, dypt preget av sin tid som soldat under Vietnam-krigen. Han banker vitnemål ut av arrestanter, terroriserer innvandrere for moro skyld, og er veltalende nok til å snakke seg unna represalier.
Problemene starter å tårne seg opp for alvor etter at Dave grisebanker en mann som kjørte rett inn i politibilen hans (hvorvidt kollisjonen var en ulykke eller et drapsforsøk får vi aldri noe svar på). Uten å ane at det brutale overfallet blir fanget opp av et videokamera, i verste Rodney King-stil. Dårlig timing for Dave, siden etaten står mitt oppe i en medieskandale som har gjort Rampart-stasjonen til et synonym for politivold og korrupsjon. Dave nekter å la seg permittere eller gå med på en førtidspensjon, men føler seg hardt presset. Forholdet til familien blir stadig mer anstrengt. Dietten hans ser ut til å bestå av sprit, piller og sigaretter. Det går raskt utfor.
«You’re a dinosaur, Date Rape. You’re a classic racist, a bigot, a sexist, a womanizer, a chauvinist, a misanthrope. Homophobic clearly, or maybe you don’t like yourself.»
Mens sparepengene spises opp av advokatregninger tyr Dave til kriminalitet for å holde seg flytende, og neppe for første gang. Et av kuppene går veldig galt, og graver ham enda dypere ned i dritten. Han truer seg til reseptbelagte legemidler, sjangler rundt på sexklubber – og bli stadig mer uberegnelig. Dave begynner å innbille seg selv at han er utsatt for en storstilt konspirasjon, med en paranoia som sklir over i vrangforestillinger.
Woody Harrelson er foruroligende utmagret her, og fikk angivelig råd fra Christian Bale om hvordan han skulle gå ned mest mulig i vekt på kortest mulig tid (Bale slanket seg ned til konsentrasjonsleirvekt for «The Machinist» og «Rescue Dawn»). Harrelson ser skikkelig usunn ut mot slutten, men den fysiske forvandlingen er langt fra like imponerende som den psykologiske. Vi er vitne til et totalt sammenbrudd her, som er ubehagelig uansett hvor rett igjennom råtten Dave er.
Filmen har en mangel på fokus som er helt i tråd med hovedpersonens ustabile sinnstilstand, men som samtidig gjør «Rampart» til en mindre gripende opplevelse enn den burde være. Filmen er dessuten så fullspekket av gjestestjerner at det er på grensen til distraherende. Se, der er Sigourney Weaver noen minutter som statsbyråkrat! Se, her er Steve Buscemi noen raske sekunder som slesk distriktsadvokat! Veteranen Ned Beatty dukker opp som pensjonert politimann med kriminell forbindelser, Robin Wright er en kjølig advokat Dave boller med, Ice Cube en intern etterforsker, mens sjefsprodusent Ben Foster spiller en narkoman uteligger i rullestol. De fleste rulles ut noen minutter, før de forsvinner kjapt ut av handlingen igjen.
«Bear in mind that I am not a racist. Fact is, I hate all people equally».
Dette er også en av disse frustrerende filmene som ender med et stort spørsmålstegn, og ikke et punktum. Undertegnede har ikke den helt store tålmodigheten med åpne slutter, som aldri føles særlig tilfredsstillende – og ofte antyder at regissøren ikke har tenkt igjennom filmen sin tilstrekkelig. Sånt senker helhetsinntrykket, selv om det ikke er særlig vanskelig å forestille seg hva som skjer med Dave etter at vi forlater ham. «Rampart» er basert på et manus av den legendariske krimforfatteren James Ellroy, som ble drastisk skrevet om av regissøren Oren Moverman. Mens Ellroys originalhistorie var til dels selvbiografisk og skrekkelig ambisiøs, har Moverman dratt alt ned på et veldig intimt plan.
Hele «Rampart» har et Robert Altman-vibe over seg, med improviserte scener, overlappende dialog og et avslappet forhold til straight historiefortelling. Ifølge regissøren forandret filmen seg stadig under innspillingen, og det merkes. Woody Harrelsons forrige samarbeid med Moverman var «The Messenger» (2009), som sanket ham en Oscar-nominasjon som beste mannlige birolle. Den ble heller ikke satt opp på kino her hjemme. Woody leverer nok en intens prestasjon av Oscar-kaliber i «Rampart», som egenhendig gjør denne ujevne filmen verdt å få med seg. Han er i fokus hvert eneste minutt av spilletiden, og holder interessen hele veien. Synd filmen rundt ham er frustrerende vag og for ufokusert til å fungere like bra.
Her kan du se de første fem minuttene av filmen:
