- Lei «Win Win» her
Med «Win Win» topper filmskaperen Tom McCarthy en nedtonet, hjertevarm, men aldri ufarlig trilogihyllest til amerikanske hverdagsmennesker.
Hvis man bare har sett trailerne til Tom McCarthys tre spillefilmer – «The Station Agent» (2003), «The Visitor» (2008) og «Win Win» (2011) – fremstår de som temmelig ubetydelige dramakomedier: alle handler om ensomme mennesker, nye tilfeldige vennskap, moralske dilemmaer og betydningen av familieaktige bånd.
Temaene er så klassiske, tonen så alminnelig og den filmatiske stilen så konvensjonell at man lett kan bli lurt til å tro at her står man overfor forutsigbare, milde fjernsynsfilmer, med nøye kalkulerte punkter for hvor man skal le og når man skal felle en tåre eller to.
Heldigvis er førsteinntrykk sjeldent presise. McCarthys filmer er riktignok koselige, men de er aldri harmløse. Og absolutt ikke forutsigbare.
Fordi filmene tilsynelatende trår i gjengse fotspor (den velmenende dramakomedien med en lykkelig slutt), blir man som publikummer ofte forledet til å tro at man skjønner hvor det bærer (brikker som faller på plass). McCarthys kunst er at han aldri gir deg helt rett, men i stedet leder filmen i noen ganger subtile, andre ganger dramatiske andre retninger.
McCarthy er opprinnelig skuespiller og hans filmatiske metode er fundert i menneskene foran kamera. Plottet i seg selv er sjeldent det viktige. Rollefigurene derimot står i fokus, og det er det usedvanlige og tilfeldige møtet mellom dem som skaper dramaet.
Ta debuten «Station Agent»:
Historien er så enkel at den lett kan formuleres i en setning: en ensom og toginteressert dverg arver et gammelt stasjonsbygg på landet og blir venner med en kunstner og en kaffeselger. Mer er det ikke som skjer. Men McCarthy lar oss bli kjent med de tre i et naturlig tempo og gjennom møter som virker realistiske.
Å se en film av Tom McCarthy er litt som å få nye venner: baske seg i gleden av å observere nye mennesker, bli kjent med deres forser og tilkortkommenheter, bli overrasket over dem, bli glad i dem.
Dette høres kanskje hyggelig ut. Og kos er absolutt en del av nytelsen ved en McCarthy-film. Men her er også livets mer brutale og usminkete realiteter.
«The Station Agent» er en usedvanlig fullendt beskrivelse av å være utenfor, selv om man i prinsippet er innenfor (blikkene, hviskingen, latteren).
«The Visitor» er på sin side en brutalt nøktern fremstilling av det umenneskelige ved å føle seg innenfor, selv om man rent juridisk er utenfor (etter å ha vokst opp i USA, arresteres syreren Tarek og risikerer å bli kastet ut på grunn av manglende papirer).
I «Win Win» vinner en akutt økonomisk krise over hovedpersonen Mikes (Paul Giamatti) tilsynelatende plettfrie moral.
Vennskap og familiesurrogater er limet i fortellingene. Men de fremstilles ikke som en magisk løsning som leder frem til en lykkelig slutt. De tre vennene i «The Station Agent» kan lette på trykket for hverandre, tilby en skulder å gråte på, men først og fremst er de en måte å akseptere sine feil – ikke nødvendigvis fjerne dem. Og selv om den velstående økonomiprofessoren Walter (Richard Jenkins) i «The Visitor» forsøker å hjelpe sin nye syriske venn med å hyre en immigrasjonsadvokat, er det besøkene hans til interneringsleiren som er den mest formålstjenlige støtten.
I «Win Win» blir den forsømte tenåringsgutten Kyle adoptert av Mikes kjernefamilie. Men selv om Mikes familie tilbyr Kyle en trygg ramme, er det ikke helt åpenbart hvem som hjelper hvem. Kyle er en ener i bryting og er følgelig en lenge etterlengtet stjerne på brytelaget som Mike trener. Han er atleten som Mike alltid drømte om å bli, men som han av åpenbare fysiske grunner aldri ble. Ville brytertreneren tatt like entusiastisk i mot en svekling uten åpenbare talenter?
Tom McCarthy opererer i et landskap som balanserer mellom det gjenkjennelige og det overraskende, det vennlige og det brutale. Han er ikke redd for gjenbruk av rollefigurers egenskaper, så lenge de representerer noe universelt og ikke noe formulaisk. Her finnes alltid en pratsom og lystig ekstrovert; en bitter, skuffet og mutt introvert; og en moderlig, tålmodig kvinneskikkelse.
Med sin forkjærlighet for hvermannsen og hans daglige utfordringer, hans evner, hans mangler og hans unike kvaliteter, kan Tom McCarthy kalles en Frank Capra for vår tid. Men der Capra fant bunnløs godhet i en kamp mot korrupt ondskap i sine depresjonstidsdramaer, har McCarthy en mer kynisk, realistisk og sannhetssøkende holdning, a la Mike Leigh. I en økonomisk tid hvor hverdagslivets utfordringer igjen setter dagsorden, kan McCarthy fort bli en enda mer sentral amerikansk filmskaper enn han har vært hittil. Til nå har filmene hans blitt lansert på våren i USA for å slippe konkurransen fra de mange prisvinnerkandidatene på høsten. Med «Win Win» viser McCarthy at han er moden for å ta steget opp i eliteserien. Det bør derfor ikke komme som noen overraskelse om hans neste film blir en av de store Oscar-sankerne. Da kommer nok McCarthy på kino i Norge igjen også.
Å ikke sette «Win Win» opp på norske kinoer er en av årets merkeligste distribusjonsavgjørelser.
- Lei «Win Win» her
