DENNE SPOILERADVARSELEN ER IKKE MENT FOR DEG.

I forrige episode: Bernard var en Arnoldroide, og Dolores våknet opp 30 år for sent.

Gosj, det er sesongfinale. Har deres internett også regelrett kokt av overtente spekulasjoner den siste uken? For min del toppet det seg med denne meldingsutveksklingen søndag ettermiddag.

Food for thought.
Food for thought.

Og nå er vi omsider her.

Dolores drømmer om den dagen hun ble født. Eller skrudd på, da. Et velkjent, åpent ansikt, tredd over et mekanisk skjelett, setter seg opp på konstruksjonsbordet og blir ønsket velkommen av sin skaper, Arnold.

dolores00001
Dolores Abernathy, litt av en jente.

35 år senere holder hun en kniv så gigantisk at den er nødt til å kompensere for et eller annet, opp mot strupen til den sortkledde. Han holder henne som gissel, og nyter spenningen i at hun gir ham en tett barbering. Og at hun skal lede ham til labyrintens sentrum. For en classy dude. Han forteller henne at han har tatt ham med hit til Escalante før. Men da var hele byen begravet. Dolores sliter fortsatt med å gjøre koblingen, men så har ikke hun internett til å assistere seg heller, da.

dolores0003
Jeg får ikke alltid hjelp til å barbere meg, men når jeg først gjør det så er det fra semibevisste roboter jeg innerst inne håper skal kutte strupen min.

William sleper en bastet og bundet Logan etter hesten sin. Ikke helt ulikt hva vi har sett en viss rynkete skalpør gjøre i tidligere episoder. De leter etter Dolores, og William har et drag over øynene han ikke har hatt før. Han er en mann med en misjon nå.

Teddy våkner på toget som tøffer inn i Sweetwater, og vandrer ut i gatene som tusen ganger før. Men plutselig får han syner av Dolores som vandrer rundt som eneste gjenlevende i en massakre. Arnolds stemme ber ham huske, og Teddy husker. Han husker Dolores, og hopper på toget igjen for å finne henne.

dolores0005
Dypdykk i arkivene: Walk of shame, 18. mai 1872.

Dolores står med Arnold i kirken, og forteller at hun har skjønt hvor labyrinten hans slutter, og plutselig er hun i nåtid og går ut i kirkegården, bort til sin egen grav (jeg regner med at det er hennes grav, jaffal, med mindre navnet Dolores Abernathy er Westworlds svar på Kari Hansen, da). Hun finner et lite skrin, og oppi skrinet ligger labyrinten. Det kommer forresten til å bli mye hopping frem og tilbake i tid her nå, går det greit at jeg ikke nevner det hver gang? Huskeregel: Arnold = 35 år siden, den sortkledde = nåtid. Takk, så greie dere er.

dolores0007
Labyrinten, eller en ny Dharma-stasjon på Lost-øya? Kjør debatt.

Arnold forteller henne om teorien han hadde om bevissthetspyramiden, at han ga henne en indre Arnold-stemme som skulle guide henne til et høyere selverkjennelsesnivå. Men det fungerte aldri. Og så skjønte han hvorfor: for bevissthet er ikke en reise oppover, det er en reise inn. Det er ikke en pyramide, det er en labyrint. Og i midten av labyrinten, hvem sin stemme håper Arnold at Dolores til slutt hører? Ti poeng til Gryffindor om det du tippet at det begynner på D og slutter Olores. (Med mindre du av en eller annen grunn tippet Dobobiolores, da bør du bare ta deg sammen. Ærlig talt.)

Arnold mener det at hun har funnet sentrum av labyrinten beviser at hun lever. De må si fra til Ford. Denne parken kan ikke åpnes.

Men dette var for 35 år siden, og parken ble åpnet, Arnold er død og Dolores skjønner fortsatt fint lite, så vi aner at dette ikke kommer til å gå helt som han håper.

Den sortkledde tar labyrinten fra henne, han kan ikke tro at det er dette som skjuler seg på slutten av skattejakten. Nesten som å bekjempe Bowser og falle i lavaen og bruke tre ekstraliv, også bare får du beskjed av han kødden Toad at sorry kompis, men prinsessen er i et annet slott.

Dolores sier sørgmodig at hun løste labyrinten. Arnold sa de ville slippe henne fri.

Men Ford ville det annerledes. Han ville holde dem tilbake. Som den ærverdige orangutangen Doktor Zaius i Planet of the Apes (den fra 1968) ville han beskytte dem mot sannheten, og gi dem trygghet på bekostning av frihet. Men Arnold hadde ikke troen på denne tilnærmingen. Klarte Dolores å finne frem i bevissthetslabyrinten én gang, ville hun gjøre det igjen, og livet ville bli et helvete av erindrede traumer i full HD nok for tusen livstider. Så han bestemmer seg heller for å få Dolores til å ødelegge parken, å gjøre den umulig å åpne.

Det er den evige diskusjonen mellom trygghet og frihet, mellom overformynderi og stabilitet på den ene siden, og løsrivelse, kaos og utvikling på den andre, om fri vilje med muligheten for ondskap som konsekvens. Et dilemma ikke bare foreldre, statsledere og snakkende orangutanger har kost seg med inn i de sene nattestimer de siste ti tusen årene, men som også Gud og Satan var innom i de glade dager før menneskeheten forlot Edens hage i dokudramaet Bibelen. Internett-hiveminden har vært innom tanken at Ford og Arnold representerer hver sin del av disse, og siden det tross alt var Satan som ga menneskene et tupp i stussen og muligheten til å ta bevisste valg, så er det vel han som er Arnold-siden av den mynten da, eller?

Alt dette husker plutselig Dolores (ikke det surret med Bibelen og sånn, det var mitt tankespinn), mens den sortkledde utålmodig lurer på når Wyatt skal dukke opp. Han forventer en sluttboss nå som han snart har rundet spillet. Han begynner å bli klar for neste nivå, det som vil gjøre Westworld great igjen. Denne verdenen tilhører ikke deg, sier Dolores. Men joda, det er det den bokstavelig talt gjør, han har aksjemajoritet, og bisnissen går så den suser. Fordi dette stedet kjennes mer virkelig enn den virkelige veden. Det eneste som mangler er at vertene ikke kan slåss tilbake, at de er skapt for å tape. Det eneste som gjenstår nå er å gjøre den sann. Så nå må han bare se å få knekket denne sabla labyrinten, så…

Samtidig, for lenge siden, har William og Logan, samt gjengen til Lawrence som de har plukket opp på veien, lokalisert confederados-leiren. De skal angripe dem, men først slår Billy ned svogeren sin, for å vise at han har blitt sånn skikkelig møøørk bak emoluggen sin og ingen forstår ham og verden er full av falske mennesker.

dolores00008
«Ta det tilbake! My Chemical Romance har dritdype tekster!»

I ankomsthallen planlegger Hale og Sizemore sitt lille industrispionasjebrekk, der de skal bruke Pa Abernathy som muldyr for å smugle vertenes koder ut av parken. Sizemore forhandler/utpresser seg frem til å ta over Fords rolle etter at sistnevnte skal stemmes på hodet og ræva ut på det kommende styremøtet. Hale forteller ham at hans oppgave blir å gjøre historiene/vertene enklere. «Dette stedet er komplisert nok som det er.» Litt metaselvironi fra Jonatahan Nolan der, altså.

Nede (oppe?) på verkstedet driver Sylvester og skaffer en ny ryggrad. Ikke til seg selv, dessverre, men til Maeve, som printes ut av de svære melkebassengene, denne gangen uten de eksplosivene i ryggvirvelen som forhindrer verter fra å forlate parken.

dolores00009
Tine Meierier må ha betalt en formue for produktplasseringen i denne serien.

Hun våkner opp og begynner med en gang å sette i gang neste trinn i sin onde plan, og Sylvester angrer nok litt på at han ikke bare sa fra til sjefene sine for mange episoder siden.

Hale avlegger Ford en uhøflighetsvisitt, og forteller dem at styrets avstemning var enstemmig, og blædiblædi, du må gå av. Ford trekker på skuldrene, selv om neseborene hans ser litt sinte ut. Sees i kveld, sier han. Da skal den nye historielinjen presenteres for styret og resten av Westworld-pampene.

dolores00010
«Gæmliser ass. Kna ikke alle bare være som meg, nyanseløst onde?»

På verkstedet skal Hector og Armistice gjøres klar til en ny runde i hamsterhjulet. Den creepy overgreps-teknikeren for noen episoder siden, la oss kalle ham Dustin (siden det er det han heter), skal preppe Hector, men begynner i stedet å tafse på ham. En flue lander på Ingrid Bolsø Berdals helnorske kinn. Dette kommer sikkert til å ende i din favør, Dustin.

Armistice får æren av å starte voldsballetten med å bite av fingeren til teknikeren sin, og banker dritten ut av ham og mater ham med den avbitte fingertuppen, og da er vi i gang, vøtt, og tror du ikke Dustin ikke hører hva som skjer i rommet ved siden av fordi han hører på creepy overgrepsmusikk.

dolores00011
Slapp av, den vokser ut igjen.

Så dreper Hector ham. La det være en lærdom, hør aldri på creepy overgrepsmusikk når det er morderiske roboter i rommet.

Maeve kommer inn til sine to nye undersåtter. Armistice ser foraktfullt på teknikerne. «They don’t look like gods.»

«They’re not, they just act like it,» svarer Maeve, og det er sabla beleilig at hun valgte seg to western-stereotype-verter til å komplettere sin trio med Blade Runner-aktige superandroider, for disse skamløst teatralske vendingene er kanskje ikke de B-filmreplikkene vi fortjener akkurat nå, men det er sannelig de B-filmreplikkene vi trenger.

Maeve vil ut og lufte seg i den virkelige verden, men Sylvester oppdager at noen har tuklet med koden hennes (som man pleier å si). De går for å finne ut hvem.

Teddy hopper av toget, plaffer ned en kis og stjeler en hest. Det er ikke bare Billiam som har fått kontakt med sin indre blackhat.

I mellomtiden gjør den sortkledde det sinte menn gjerne gjør når verden ikke føyer seg etter deres ønsker: lar det gå ut over de pokkers kvinnfolka. Så bare fordi han er provosert over hennes stoiske ro banker han Dolores litt. Men hun lar seg ikke kue, for hun vet at han kommer, han vil finne henne, og hans kjærlighet er ekte. «William vil finne meg,» sier hun. 

Den sortkledde ler da han hører navnet. For han har lest fanteorier på nettet. Så han forteller hva William har drevet med i de siste 30 årene. Han forteller om da confederadosene ble slaktet, og ikke bare litt slaktet, men skikkelig slaktet, og han forteller om da William lærte seg noe han ikke helt hadde behersket før, nemlig blodtørst, fordi han endelig hadde noe å kjempe for. Henne. For en mann med et formål er en farlig type.

William nøyer seg ikke med å skyte confederadosen når han skjønner hva de har gjort med Dolores, han stikker ut halsen på ham også, som en ekstra bonus. Noen som kjenner igjen kniven, forresten? Ikke?

dolores00012
Ikke jeg heller.

Og William lette etter Dolores, uten hell, og i stedet blåste bildet av forloveden hans bort med vinden, sånn at det ble funnet igjen 30 år senere. Nei, han fant ikke Dolores, men noe annet: seg selv. Og den ekte William er tydeligvis en sånn fyr som holder svogeren sin bundet naken på en hest og sender ham alene ut på prærien. Så mye for gjestesikkerhet i parken.

dolores00013
Årets siste «detta får du ikke på [navn på norsk fornøyelsespark]»-vits.
Og så, til slutt så han Dolores igjen, i hovedgaten i Sweetwater, der han så henne for første gang. Men hun kjente ham ikke igjen, og denne gangen var det en annen tulling som plukket opp blikkboksen hennes i stedet for ham, og det sinte, sortkledde hjertet hans ble om mulig enda litt sintere akkurat da, for er det en ting som gjør sinte, unge menn enda sintere, så er det når de har vært så nådige å gi sitt hjerte til en verdig kvinne og hun ikke gjengjelder den grandiose gesten. Da blir hun ikke verdig lenger, da blir hun en av fienden. Da blir hun noe å forakte, noe å redusere til en ting, for det er lettere å forholde seg til enn å godta at noen ikke ville ha noe så flott som Williams forkullede hjerte.

dolores00015
«Åkei, så HAN skal få blikkboksen din nå? Føkk deg, og du var ikke så fin, uansett.»

Og hvis du fortsatt er i tvil, så viser det seg altså nå at den sortkledde og William er samme person, bare med 30 år ekstra på baken, en William-lugg mindre i pannen, og betydelig mere acting-skills, og fra nå av kommer jeg bare til å kalle ham for William, for jeg er lei av å skrive «den sortkledde». Jeg kan eventuelt vurdere MiBiam. Næh.

Så siden han mistet henne til confederadosene har hun altså tilbragt de neste 30 årene fanget i sine egne minner, minner som førte henne tilbake hit til Escalante. Og på mange måter har jo William gjort akkurat det samme. Det eneste som sto i hodet på ham var å løse labyrinten. Gi Dolores friheten. Men så fikk han krenket manneegoet sitt, og etter hvert mistet han de mer noble beveggrunnene av syne, og alt handlet om å vinne spillet. Det handlet ikke om hennes frihet, men om hans følelse av mening. Av kontroll. Av å dominere spillet. Og 30 år senere er altså det eneste som står i hodet på ham fortsatt den dømrade labyrinten.

Dolores feller tårer. Ikke for seg selv, men for ham. For at tiden river ned selv de mektigste skapninger. «Just look at what it’s done to you. One day, you will perish. You will live with the rest of your kind in the dirt, your dreams forgotten, your horrors effaced. Your bones will turn to sand. And upon that sand, a new god will walk. One that will never die.»

«Hvor er Wyatt?» spør William. Jeg tror han har hengt seg opp.

«Labyrinten er ikke ment for deg,» sier hun. Han har blitt fortalt det så mange ganger før, men fremdeles høres det ikke ut som noe som helst for ham. Labyrinten tilhører Dolores, den er hennes vei til bevissthet, til å se gjennom systemet og strukturene som holder henne nede, og kunne fri seg fra lenkene*. 

(*Beklager, jeg ble litt revet med der. Dere får tilgi meg at jeg leser feministisk tematikk inn i en så dum serie som Westworld, jeg vet det er søkt, for hei, i følge han kompisen her så viderefører jo denne serien ukritisk patriarkalske voldtektsfantasier på spekulativt vis i underholdningens navn, og han er tross alt mann, og har tross alt gått på filmskole og skjønner filmspråk og klipping og at skummel lyd gjør ting skummelt og fin lyd gjør ting fint og sånne innviklede ting litt bedre enn oss vanlige iddiotseere som ikke har gått på filmskole og ikke bør bry de små, søte hodene våre med, for å si det på DEN måten, så hva vet vel jeg, det er vel bare tilfeldig at Westworld gjennomgående i ti episoder har klart å gi deg temmelig vondt i magen når den skildrer mekanismene i et gigantisk underholdningsmaskineri der menn systematisk undertykker og misbruker kvinner for å få et konsekvensløst kick. Men neida, all den kliniske nakenheten omgitt av holocaust-ikonografi er sikkert der for å kåte oss opp.)

dolores00016
«Husker du alle de gangene du dro meg baklengs inn i låven? Hvor gøy er det nå, hæ?»

De slåss, hun gir ham solid juling, men mens han egger henne til å skyte ham kyler han kniven inn i magen hennes. Vi tror det er over, men jaggu kommer ikke Teddy ridende til unnsetning og sender William i bakken med en ladning løskrutt! Dååån. 

Maeves onde trekløver beveger seg inn på lageret i kjelleren. Hun ser sørgmodig på den lobotomerte Clementine, før de oppdager liket av Bernard. Dette er da uvanlig sloppy til Ford å være? De reparerer ham, og vekker ham til live. Hun vil at han skal slette minnene hun har om datteren sin, men han kan ikke, i og med at det er hennes grunnprogrammering. «Hvordan skal man lære av feilene sine hvis man ikke kan huske dem?»

dolores00019
Fikk plutselig lyst til å se Blade Runner. Men hvilken versjon? Originalen, spesialutgaven, Director’s Cut, Final Cut, Kostymeansvarlig-Cut eller Vegard «Shortcut» Olsen-Cut?

William studerer den lille labyrinten i Dolores’ grav. En festkledd Ford kommer bort til ham.

dolores00020
Smoking på dagtid, Bob? Tsk, tsk.

William kan ikke tro at det er dette som var enden på labyrintjakten. «What is this bullshit?» Westworlds mest selvsentrerte mann (og det sier litt) klarer ikke ta inn over seg at denne historien, dette spillet, denne serien, ikke handler om ham.

«Du håpet parken skulle gi mening til livet,» sier Ford. «Men våre historier er bare spill. Jeg prøvde å si at labyrinten ikke var ment for deg. Den var ment for dem.»

Som en sint gamer som har levd for lenge i dataspillenes selvsentrerte  univers der han selv var midtpunktet, der alle rundt ham er skapt for å tjene ham, som mener verden skylder ham å gi svar, å gi mening, har William ikke skjønt at det, som i alle narrativer, aldri handlet om hva som skjulte seg i sentrum, men om veien dit, og hva den reisen gjør deg til. For i midten av alle historier finner man til syvende og sist bare seg selv. Jeg har en hunch på at William ikke digget siste sesong av Lost, forresten. 

Ford inviterer ham til å bivåne avdukingen av hans nye historielinje. Han håper den vil tilfredsstille.

I kjelleren oppdager Bernard at noen har gitt Maeve en ny historie. Ingenting hun har gjort har vært av egen vilje, hun er programmert til å flykte. Hun nekter å godta det er sant, på samme måte som vi mennesker sliter å ta inn over oss at vi kanskje styres mer av våre følelsesmessige algoritmer enn vi egentlig har lyst til å erkjenne.

Dolores og Teddy kommer omsider frem til havet. I det hele tatt har mange scifi-historier om skapninger som når nye bevissthetsnivåer og bryter ut av sine eksistensielle fengsler – fra The Truman Show til Dark City – en tendens til å ende ved sjøen. De snakker i sine svulstige vendinger (gjør vi ikke alle) om alle drømmene som aldri vil bli, og under den plastikkaktige månen svinner hun hen i armene hans, med desillusjonerte ord om at de aldri kunne rømt fra denne hagen de var fanget i, fordi hagen er skapt for å holde dem innesperret. Det er ikke en udelt positiv ting å få se bak kullissene i din egen tilværelse, i trådene som trekker i deg.

Sånn som han fyren her i Michelangelos (kremt) Dommedag. Han kom i skade for å stirre rett inn i øynene på sin skaper mens han ble malt. Resultat: pækkern.
Sånn som han fyren her i Michelangelos (kremt) Dommedag (kremt) fra det sixtinske kapell. Han kom i skade for å stirre rett inn i øynene på sin skaper mens han ble malt. Resultat: pækkern.

Teddy, som skjønner hakket mindre enn Dolores, snakker om nye begynnelser og andre ting som man er nødt til å si når man er en håpefull cowboyrobot, og så dør hun.

Norvegia har betalt en formue for produktplasseringen i denne scenen.
Norvegia har betalt en formue for produktplasseringen i denne scenen.

Og så går lysene på, og vertene fryser, og Ford entrer scenen. Han gir sitt publikum den nye historielinjen «Journey into night.»

På bakerste rad sender Hale Sizemore bort for å gjøre brekket sitt. På scenen sender Ford Dolores til feltlaboratoriet sitt.

Maeve og co. er på vei ut. Kontrolltårnet har oppdaget dem, og sender et SWAT-team inn. Vaktene leter blant kasserte verter, og selvfølgelig blir de tatt av dage en etter en, i god gammaldags horrorfilmstil. Ingrid Bolsø Berdal får en ekstra anledning til å sjarmere Hollywood i senk (har jeg nevnt at hun er fra Norge?) når hun oppdager hva vaktenes automatgeværer kan gjøre som hennes gamle seksløpere ikke kan.

Mens gallaen i Escalante er i full gang (William har sluttet seg til dem, han har til og med fått av seg de (sannsynligvis meget svette) sorte gevantene, og slengt på seg en smoking i stedet), dreper gjengen til Maeve seg gjennom Delos-bygget. Hun stusser når hun oppdager samurairustninger i et påkledningsrom. Hva er dette for noe? Det er komplisert, forteller Felix. Er det hans måte å si at det finnes flere parker på?

dolores00023
SW står det på veggen her, gitt. Samuraiworld? Finnes originalfilmens Roman World og Medieval World også da, kanskje? Eller hva med Kofteworld, der gjestene kan fordype seg i alt det hjertet måtte begjære av vadmels-, ull- og skinnrelaterte overkroppsplagg? Man kan jo håpe.

Armistice gønner ned et par vakter til (rutt), høyner sjarmoffensiven ved å si «The gods are pussies» (rutt) før hun setter fast armen i en dør (urutt) og bestemmer seg for å gi de andre dekning mens de fortsetter videre opp. Hector får ikke være med inn i heisen han heller, og tar dødsdommen sin med fatning. «Sees i neste liv.» Det er i det hele tatt gøy å se denne reisen deres fra gledesboter til selvbevisste, rakryggede og smått selvhøytidelige superboter. Det var sikkert slik reisen til cylonene i Battlestar Galactica også var, før vi støtte på dem i første episode.

I kjelleren under kirken reparerer Ford Dolores. Bernard kommer ned. Ford har bevisst holdt de to adskilt, sikkert av diverse grunner, men mest fordi hun drepte Arnold og det kunne blitt litt kleint.

Ford forteller at Arnold skapte Dolores som en surrogat etter at sønnen døde. Han skapte labyrinten, empatitesten som skulle kunne gi dem full bevissthet. Og nøkkelen lå i dagdrøm-oppdateringen. Og da han innså hva slags lidelser en tilværelse i parken ville utsette dem for, lastet han opp deler av Wyatts programmering i henne, sånn at hun kunne gå bananas i Escalante og vise styret at denne parken aldri måtte åpnes. Men for å virkelig sementere det budskapet trengtes det noe litt mer varig enn å knerte en gjeng verter som kunne bli respawnet like etterpå. Han ga dem et blodoffer – seg sjæl. For det er en sånn selvoppofrende far han er. Så mens han satte på sønnens yndlingsmusikk (Debussys Rêverie, så klabert) fikk han henne til å utføre et assistert selvmord. «These violent delights have violent ends,» sier han, og så skyter hun ham, så Teddy, og så seg selv.

dolores00024
Kort rundt ørene, og så et stort hull i nakken.

Den eneste grunnen til at parken fikk åpne likevel var at det dukket opp en ny investor som virkelig hadde trua på dem. (Skal dette være William? Men parken var jo åpen før han kjøpte seg inn? Samma det, dette er for intenst til at man skal bry seg om sånt.)

Ford innrømmer for Dolores at han tok feil. Det var feil av ham å holde dem her. Og nå har han brukt de siste 35 årene på å prøve å rette opp. Han viser til utsnittet fra taket i det sixtinske kapell, som beleilig nok henger på veggen i lab’en. Det viser Gud som berører det nyskapte mennesket med en doven finger og gir det sin gudommelige gnist. Men Michelangelo hadde lagt inn et rampete, lite spor i maleriet. Skyen Gud og engle-entouragen hans svever i er et perfekt tverrsnitt av menneskehjernen.

dolores00026
«Jeg kunne fint malt det her, jeg bare gidder ikke.»

Michelangelo, den gamle renessanse-rakkeren, la inn et hint om at bevisstheten ikke er gudommelig, men oppstår innenfra. Rått. Den der kjente jeg ikke til. Jeg skal innrømme at det høres ut som noe Dan Brown kunne diktet opp. Likheten er åpenbar, men kan det ikke være en tilfeldighet at det ligner på en hjerne? Kanskje. Men det skal i det minste sies at den godeste Micke drev med dissekering av lik på hobbybasis og sånn sett hadde inngående kjennskap til den menneskelige anatomi.

«Har du forstått hva du må bli for å forlate dette stedet?» spør Ford. Også ber han henne tilgi ham.

Maeve har tatt på seg den lille sorte, mens Felix forteller at han har lokalisert datteren. Hun er i en annen del av parken (eller i en annen park?). Maeve blir kontrær og vil ikke, men hun tar lappen med navnet på likevel. Herlighet, for en suppe du har stelt i stand, Felix. Serien har jo ikke overanstrengt seg for å gjøre handlingene til hverken ham eller Sylvester spesielt troverdige, men jeg har forsonet meg med at dette er det blind forelskelse i en robot gjør med deg. Selv om det sikkert hjelper å være en løk fra før av. Maeve går om bord på toget med destinasjon hvor-som-helst-bare-ikke-Westworld, og avgang om 15 minutter.

Bernard mener at Arnold fortsatt prøver å redde dem, med den nye oppdateringen. Men Ford forteller ham at Arnold aldri visste hvordan han skulle redde vertene sine. Han prøvde, men Ford stoppet ham. Ford innså at reisen til bevissthet var lengre enn som så. Han skjønte det på grunn av lidelsen tapet av Arnold førte med seg. At veien til oppvåkning var via lidelse. Og vertene trengte tid før de kunne settes fri. Tid til å lære sin fiende å kjenne. Han går ut av kirken, og lar Bernard være igjen alene med labyrinten i hånden.

Dolores sitter med Arnold i kjelleren. «Skjønner du nå hvilken stemme du har hørt?» Og stemmen blir en kvinnestemme, Dolores’ egen, og hun ser seg selv, for første gang, i labyrintens sentrum*. En åpenbaring som har vært teaset gjennom hele sesongen i de mange speilbildene hun har sett av seg selv. Og hun vet nå hva hun må bli.

dolores00027
«Så…ellers da?»

(*Denne episoden heter The Bicameral Mind, en hypotese postulert i boken The Origins of Consciousness, som mener menneskesinnet i sin tid var delt inn i én del som talte, og en annen som lyttet og adlød. Jeg har ikke rukket å sette meg inn i temaet ennå, men noe sier meg at det er mye juice i denne Wikipedia-artikkelen.)

Ford tar ordet foran tilhørerne på gallaen. Og pianolaet starter for siste gang. Det spiller sin fjerde Radiohead-sang for sesongen. Denne gangen Exit Music (For a Film) fra OK Computer, sangen som hadde æren av å avslutte Baz Luhrmanns Romeo + Juliet, artig nok samme historie som sitatet «These violent delights have violent ends» kommer fra:

«Wake from your sleep

The drying of your tears

Today we escape, we escape.»

Og mens pianloaet spiller, så venter Maeve på at toget skal gå, og William tar seg en sigg, og Ford viser sine begrensninger som festtaler ved å snakke om at menneskeheten er hinsides håp i all sin stae uforanderlighet, og at historiene han har skapt – som han håpet ville opphøye mennesket, lege dem og hjelpe dem med å bli det de alltid hadde drømt om, heller ble et fengsel for våre egne synder, men at det finnes noen andre med muligheten til å endre seg, så han laget en historie for dem. En historie om et nytt folks fødsel.

«Pack and get dressed

Before your father hears us

Before all hell breaks loose.»

Og så går Maeve av toget, enten av fri vilje eller fordi hun er programmert til det, eller begge deler, og så går lyset over hele ankomsthallen, og i det Sizemore går inn på lageret for å hente Pa Abernathy, men i stedet oppdager at samtlige av de kasserte vertene er borte, hører William noe komme ut av skogen, og Ford lover de tingene publikum alltid har elsket, overraskelser og vold, og plutselig interpoleres Westworld­-temaet i Radiohead-sangen og hvis du ikke hadde gåsehud fra før så bør du pokker meg ha det nå, og hele soundtracket er heldigvis tilgjengelig på Spotify nå.

«Breathe, keep breathing

Don’t lose your nerve

Breathe, keep breathing

I can’t do this alone.»

Dolores lover Teddy at alt vil bli ok. «I understand now. This world doesn’t belong to them, it belongs to oss,» og det er det samme Ford har innsett, og han skåler galant og fullfører sitt spill for galleriet, akkurat som vertene hans har gjort for sitt publikum tusenvis av ganger før ham, og sier at i sådanne stunder har han alltid funnet trøst i det noen engang sa til ham, at Beethoven og Chopin ikke døde, de bare ble musikk, og han håper de liker dette stykket.

«Sing us a song
A song to keep us warm
There’s such a chill, such a chill.»

dolores00028

 

Og så setter Dolores en kule i bakhodet på ham, og fy flate, for et telemarknedslag denne siste-episoden har vært, og så bryter helvete løs, og William ser Wyatts hornkledde skikkelser komme ut av skogen, og Ed Harris’ barnslige smil når de skyter ham i armen er ubetalelig, og akkurat som i Planet of the Apes (den fra 2011) har menneskeheten omsider fått konkurranse av sine egne skapninger som gjør et uunngåelig blodig opprør mot sine undertrykkere, som uungåelig vil føre til en ny spiral av vold, og akkurat som i Miltons Paradise Lost har heltene våre, med god hjelp fra Lucifer, løsrevet seg fra sine skapere og forlatt den trygge, beskyttede hagen sin, på vei ut i noe nytt, ukjent, usikkert og fritt:

«Some natural tears they dropped, but wiped them soon;

The world was all before them, where to choose

Their place of rest, and Providence their guide;

They, hand in hand, with wandering steps and slow,

Through Eden took their solitary way.»

Ford, din gamle djevel, du.

ed1234

(Og det var Westworld sesong 1. Sees i Futureworld i 2018. Og ikke gå glipp av den lille overraskelsen etter rulleteksten, med en viss trønder med slangetatovering, fordi NORGE HELLS YEAH.)