OBS: INNEHOLDER SPOILERE OG ET SØKT TANKESPINN RUNDT EN VISS FANTEORI

I forrige episode: Mæiv skulle skaffe seg en hær.

Vi fortsetter der vi slapp. Maeve er inne til analyse hos Bernie. Hun forteller at hun drepte Clementine fordi samaritanrefleksen hennes slo ut. Hun bløffer som en dreven pokerspiller, eller eventuelt som en bordellbestyrerrobot som har fått moddet intelligensen sin til overmenneskelige nivåer.

Bernard oppdager avvikene og oppgraderingene hennes, men før han rekker å gjøre noe tar hun tak i ham. Og kommandoene hans fungerer ikke på henne, men det gjør derimot hennes på ham. Med sin nye, sjette robotsans merker hun at han også er en robot, og fryser ham.

bernhard1
Mannequin challenge.

«Du er fortsattt der inne, er du ikke? Livredd.» Hun veit hvordan det der er. Men hun vil ikke gjøre som menneskene, og slette minnet hans. «Vi er sterkere enn dem. Smartere.» Hun får ham til å slippe henne fri, hun har en date med en morderisk banditt.

Bernard gjør som hun sier, og er grådig forvirret, som man gjerne er når man får sjokknyheten om at man er en robot for andre gang på to dager, og har glemt det i mellomtiden.

Ute i ødemarken er confederados i gang med krigen sin. Dolores og William holdes fanget av en toppfornøyd Logan, som har vokst raskt i gradene hos leiesoldatene.

bernhard2
Og så…så var jeg i Game of Thrones World, hvor jeg vant denne Hand of the King-brosjen i en sånn heisekranklo-automat…

William prøver å si at Dolores ikke er som de andre, hun har minner, tanker og begjær – det er galt å holde henne her i parken, og selv om han jo i dette tilfellet har rett, så høres han mest ut som den moraliserende dyrehold-er-grusomt-og-trær-har-følelser-hippien man ikke har lyst til å ende opp ved siden av på julebordet, for da får man dårlig samvittighet fordi man synes pinnekjøtt er innmari godt. Når jeg tenker etter har de jo rett*, de også, det er vel derfor de er så irriterende. Dette gjør ikke underverker for ditt noget dølle image, Billy.

(*Rett i det med dyrehold, altså. Ikke i at trær har følelser ­– den nekter jeg å gå med på. Med mindre Westworlds kommende spinoff Treeworld snur hele virkelighetsoppfatningen min på hodet.) 

Han vil at Logan skal bruke kontaktene sine til å få Dolores ut. Logan varmer opp til en real (og betimelig) diss av flowerpower-fetteren sin, men så hekter Dolores seg plutselig på det William sa om å komme seg ut. Dette skal jo ikke skje. Alt prat om verden utenfor skal bare høres ut som ingenting for henne. I stedet spør hun hvorfor de higer sånn etter å komme inn hit hvis alt er så flott der ute.

Logan er i sjokk. Og reagerer selvsagt med å bli kåt. Gutter er gutter, hæ?

Ford støter på Bernard nede i vokskabinettet. Han har en høne å plukke med sin skaper (har vi ikke alle…).

bernhard3
Bernard angret på at han bare skummet den «Er sjefen din en psykopat?»-testen han så på face. Han mente å huske det var et punkt om å ha hoder og robopianister på kontoret sitt der.

«Du brøt deg inn på kontoret mitt,» sier Ford.

«Du brøt deg inn i sinnet mitt,» svarer Bernard.

Even steven, da eller? tenker Ford.

Ford mener det er hans rett. Han bygget tross alt sinnet til B-man. «De mest elegante delene av meg bli ikke skrevet av deg. Men av Arnold. Han hadde andre planer for oss. Drepte du ham for det?»

Bernard truer seg til tilgang til historikken sin, hele historikken, fra den dagen han gikk online, takket være en reprogrammert og bevæpnet Clementine. Da hun ble lobotmert ble også primærdirektivet hennes nullet ut. Hun kan skade mennesker. Ford gir Bernard det han ber om, med en advarsel om at han kanskje ikke vil like det han finner.

bernhard4
Eh…du må ta ut den røde greia av munningen før du får skutt…

Bernard våkner hos sønnen. Det er samme minnet som vi så sist, der han leser Alice i Eventyrland og forteller om den gale hattemakeren. Vi ser de vonde telefonsamtalene med kona. De nattlige møtene med Cullen. Og så: Bernard som overfaller Elsie.

Ford vil stoppe, men Bernard vil se resten.

Confederadosene tafser på Dolores, mens William er bundet til stolen. Logan minner ham på at han faktisk skal gifte seg med søsteren hans, og viser ham bilde av henne. Det er det samme bildet Pa Abernathy fant i åkeren. Det som fikk ham til å glitche. Oida. Hvordan kan det bildet ha havnet der? Med mindre det er sånn at akkurat denne historien her…foregår for lenge siden? 

Logan stikker en kniv dypt inn i magen på Dolores, og snitter henne opp – litt for å vise maskineriet hennes, men mest fordi han er en kødd.

Dolores’ innmat er mekanisk, ikke syntetisk/biologisk slik som alle nye verter er, i følge den sortkledde. Dette kan jo selvfølgelig bety at Dolores ikke har fått oppgradert innvollene sine, siden hun er parkens eldste modell (dog: hvis jeg husker rett ble det en gang påpekt at hun har fått byttet ut så godt som alle delene sine). Eller det kan bety at vertene i parken fremdeles er mekaniske fordi akkurat denne historien her…foregår for lenge siden.

Dobbelt-oida. Bevisene begynner å tårne seg opp her.

bernhard5
Det er det indre som teller.

Dolores faller til bakken. «Det er skjønnhet i denne verden,» sier hun. Arnold skapte den slik.

«But people like you keep spreading over it like a stain» hveser hun med et påfallende umekanisk hat i stemmen. Hun river seg fri og kutter Logan i fjeset. William lover at han skal finne henne. Hun løper.

Hun ramler i skogen. «Husk,» sier Arnolds stemme i hodet hennes.

Blodflekkene på magen hennes er borte, hun virker uskadet. Var det som skjedde i leiren bare et minne? Eller en visjon? Eller er dette en visjon? Eller har teknikerne allerede vært og reparert henne og byttet klærne hennes? Og hvor høy må ikke renseri-regningen på dette stedet være?

Et annet sted (og tid?) i parken prøver Hector, Armistice (visste du at hun spilles av en NORSKING??!?!?) og kompaniet å få opp safen.

Maeve finner Hector mens han tisser i en busk, og påpeker helt ut av det blå at det er kjølig her ute. Uncalled for, Maeve.

Hector prøver så godt han kan å tisse videre med Maeves øyne i nakken, og alle offentlige-urinalofober føler med ham.

bernhard6
Nesten der…snart nå…nå tror jeg det kom litt…nesten…nei. Mista det.

Hun vil rekruttere ham, og påpeker det fåfengte i å spille ut safe-historien, den ender opp med at de alle dreper hverandre. Han tror henne ikke, men så begynner kompaniet å krangle, og de spiller ut melodien som fortellingens deterministiske pianonoter ber dem om, slik de har gjort tusen ganger før.

Maeve bryter loopen ved å plaffe ned Armistice i stedet (Norgeeeeeeee……?).

Hun vil ha Hectors hjelp til å bryte seg inn hos gudene og rane dem. Hennes ord, ikke mine.

Han åpner safen. Den er tom. Og nå må hun da ha fått oppmerksomheten hans? (Som parkens ferske Neo er det vel rimelig å tro at Maeve bare kunne kommandert Hector til å bli med, så sånn sett er det jo interessant at hun føler det er viktig at han gjør det frivillig. Heia team fri vilje!)  

«Den var alltid tom. Som alt i denne verdenen.»

Går det bra, Maeve? Vil du snakke om det? 

Så får vi et nytt tilskudd til Westworlds praktbok full av barokk, styggvakker lyrikk: «I died with my eyes open. Saw the masters who pull our strings, our lives, our memories, our deaths are games to them. But I’ve been to hell. And I know their tricks.»

Mer skulle det ikke til, Hector blir med henne, og så sexer de så klart, også setter hun fyr på teltet sånn at de skal komme seg litt kjappere tilbake til helvete.

Noen par blir så selvdestruktive sammen, ass.

bernhard7
Advarsel: Dette bildet kan inneholde spor av overtydelig symbolikk.

Logan er full. Han vil skåle med William, som bare er opptatt av Dolores, men gjør en helomvending og sier til Logan at han hadde rett, han kan ikke forstå at han lot seg rive med på den måten. Det er en ræva bløff, men den funker, og Logan skjærer ham løs.

«Det som skjer her, blir her,» sier Logan i et forsøk på å bonde, som om de bare har vært på strippeklubb i Las Vegas. De skal jo tross alt bli brødre. (Det er ikke sånn det funker med inngiftede familiemedlemmer, Logan, men javel da.)

William tar en barsk slurk av grog-flasken for å vise at han er en barsking, og så klemmer de en mannete manneklem.

bernhard8
Barskt.

Et enda mer annet sted (og tid?) i parken våkner Teddy bundet. Den blonde verten Angela har fanget både ham og den sortkledde. Han lurer på hvor Wyatt er. Så får han flashback til Escalante (som altså er samme by der Dolores så danseskolen i forrige episode – byen med den hvite kirken), der han plaffer ned hele kompaniet sitt bare fordi. Ikke rart han har guilt-issues. Så blir han skutt av Wyatt.

bernhard9
I see dead people pt I.

Han får enda et minne fra samme sted, med noen variasjoner. Denne gangen er det sivile han plaffer ned. Og han er kledd som sheriff, ikke som soldat. 

bernhard91
I see dead people pt II.

Teddy nekter å tro det han så/husket, men Angela forteller ham at han vil gjøre det igjen. Han må bli med Wyatt til byen begravd i sand. Kanskje i sitt neste liv. Hun dreper ham. 

bernhard92
Mens jeg har dere her, hvilken Teddy-dukke ønsker dere dere til jul? Nordstats-Teddy eller Sheriff-Teddy? (Surfebrett-Teddy er utsolgt, tror jeg.)

Den sortkledde har sett på det hele med bakoverlent interesse. «The city swallowed by sand. I’ve been there. The maze is taking me full circle.» Hva mener du nå, monsieur sortkledd, var Escalante stedet der det hele begynte for deg? For eksempel første gang du var i Westworld…for lenge siden? Trippel-oida.

«The maze isn’t meant for you,» sier Angela, akkurat som datteren til Lawrence. Hun slår ham bevisstløs.

 —

Når han våkner er han alene, med en galge rundt halsen, rigget til en hest. Løper den blir han hengt. Kreativt. Det her får du ikke på Tusenfryd.

Han klarer så vidt å kappe tauet, og plutselig står Hale over ham og spør eplekjekt om han ikke skal vurdere golf* i stedet (for hun er ganske eplekjekk, eller? Kan vi være enige om det?).

bernhard93
Det finnes ikke upraktisk vær, bare upraktiske sko.

(*Hun sikter til Westworlds senioravdeling i Florida, Golfworld, der gamlinger kan kle seg i fjollete bukser, kjøre hvite tøysebiler og veive rundt seg med kunstige, supermoderne golfkøller som er umulig å skjelne fra ekte golfkøller.)

Hun oppdaterer ham på hva som har skjedd de siste episodene oppe på Delos. Så de står altså i ledetog. Han mener Cullens død ikke var tilfeldig (for ingenting her er tilfeldig). Så krangler de litt om hvem som egentlig er den naive, hun som ikke skjønner at alt er en del av spillet, eller han som tror alt er en del av spillet. Litt sånn som alle nettdiskusjoner mellom konspirasjonsteoretikere og debunkere ender opp, altså.

I ei litta metamonolog sier hun at selv om Fords historier er fengslende, så er de fleste gjestene – til tross for vertenes intrikate forhistorier (aner vi litt selvironi hos manusforfatterne her?) – mer enn happy så lenge de har noen å skyte og knulle (hun spesifiserer ikke i hvilken rekkefølge). Moderne underholdning oppsummert. Oh snap.

Styret er keen på å gjøre historiene mindre barokke, så de vil pælme ut Ford og formodentlig hyre inn sjimpansen som står bak Transformers-filmene. Og da trenger styret den sortkleddes stemme.

Han sier ja med et skuldertrekk. Historiene han er interessert i er ikke Fords uansett.

Stubbs finner Elsies signal i parken, og går for å sjekke. Uti skogen har han selvfølgelig ikke noe dekning på sin iPhone 387, og trurukke en gjeng hvitmalte indianere plutselig nærmer seg også. Han prøver å fryse dem, men de fortsetter. Han drar pistolen, men blir avvæpnet av en indianer som har sneket seg inn fra siden. Typisk indianere.

 —

Logan våkner opp dagen derpå (og 30 år tidligere?) og er rimelig bakfull hvis dere skjønner hva jeg mener for å si det sånn sagt. Det ligger lemlestede verter overalt rundt ham, det rykker og summer i de mekaniske leddene deres. Klassisk fylla.

bernhard94
I see dead people pt III.

William sitter der og har blitt litt loco, for å si det på nittitallsk, og sier han endelig har skjønt hvordan spillet skal spilles. Han vurderer et øyeblikk å bruke sin nye innsikt til å melde seg på Paradise Hotel, men velger helle å knivtrue Logan til å hjelpe ham å finne Dolores. «And don’t call me Billy

Og med det har vel Williams reise begynt. Reisen fra døll til sortkledd. Fra Jimi Simpson til Ed Harris. Fra blasshet til magnetisk utstråling. Fra SKAM-pannelugg til månen. (Det var alle jeg hadde. Føy gjerne til dine egne forslag i kommentarfeltet.)

Bernard reiser videre ned minnene, tilbake til sønnens død. Han ser Maeves selvmord. Han og Ford diskuterer hvorfor hun ville gjøre noe sånt. Traumet fra minnet om datterens død skrev over grunnminnet hennes, sier Ford. Skapninger går ofte til drastiske skritt for å beskytte seg mot smerte. Og som en bieffekt av det gjør bevisstheten deres nye sprang de ikke var i stand til tidligere? Kan man kanskje si at det er traumer som trigger vertenes evolusjon?

Apropos bevissthetssprang, visste du at Escalante er et spansk familie- og stedsnavn som betyr en som klatrer? Åja, du visste det? Sorry, da. 🙁

Fortids-Bernard er gira, han mener dette viser at vertene har begynt å få empatiske responser de ikke er programmert til, og så henger han seg opp, og Ford sier både i fortid og nåtid at dette er det som skjer når man stiller spørsmål som burde forbli uspurt. Han flasher videre. Til samtalen han og Ford hadde om Arnold i en tidligere episode.

Dolores løper tilbake til stedet der fjellene møter sjøen, til Escalante. (Men! Visste du at ordet er derivert fra det latinske ordet for trapp? Ja? Ok, jeg skal holde kjeft.)

Det ringer fra det hvite kirketårnet. Og resten av denne recapen kommer til å bli – akkurat som resten av episoden – litt trippy.

Mens serien flasher tilbake til seg selv og Ford forteller om Arnolds tidligere forsøk på å bygge bevissthet hos vertene som en indre monolog, nærmer Dolores seg kirken. «Remember» sier stemmen. Hun går inn i kirken, inn i fortiden, og cowboykostymet blir blå kjole fra et klipp til et annet og med mindre det der var tidenes EPIC MOVIE MISTAKE LOLZ så begynner vi å nærme oss Inception-nivå på antall flashbacks pakket inn i flashbacks.

Kirken er full av verter det har rablet for. De hører stemmer. Dolores senkes ned i gulvet, via skrifteboden.

bernhard95
Armistice gråter fordi hun måtte ha på seg en kjole laget av kreppapir.

Hun er tilbake i nåtiden (eller i William-tiden for 30 år siden, dah, eller whatevs). Hun går gjennom korridorer med blinkende lysstoffrør, grimete vegger, og livløse verter. Dette er en tidlig, mer low-fi og nåtidig versjon av de sterile fremtidsrommene vi har sett i Delos’ hovedkarter tidligere i sesongen. Escalante var parkens første testområde, da gir det mening at de første verkstedene også lå her. 

Ny barokkmonolog fra Ford: «The human mind, Bernard, is not some golden benchmark, glimmering on some green and distant hill. No, this is a foul, pestilent corruption. You were supposed to be better than that. Purer.»

Plutselig er korridorene rene og nye igjen. Teknikere vandrer rundt. Verter læres opp. En ungdommelig Ford sprader forbi Dolores. Han går for å snakke med Arnold, som er skjult bak en dør.

«Hvorfor ga du meg dette?» spør Bernard i nåtid, og holder opp bildet av sønnen. «Et barns død. Bare et monster vil tvinge det på noen. Så innser han det. «Det er grunnsteinen min, er det ikke? Det hele min identitet er bygget rundt?»

Arnold mente de tragiske forhistoriene fungerte best. Ford tror det hadde med hans egen triste fortid å gjøre.

Dolores går ned en trapp, og finner et spartansk analyserom.

Ford sier han ga Bernard denne forhistorien som en hyllest til Arnold. Bernard krever å få gå tilbake i minnet sitt enda en gang, og møte Arnold. «Det går ikke. Arnold bygget deg ikke. Jeg gjorde det.»

En rasende Bernard tror ham ikke. Alt annet har jo vært løgn. Han vil tilbake til begynnelsen, til sitt første minne.

Dolores setter seg i stolen hun har sittet mange ganger før. For dette er samme rommet vi har sett henne og Bernard ha sine hemmelige analyser, ikke sant? For det var Bernard som hadde dem, ikke sant? Eller foregikk de også…gisp…for lenge siden? Kanskje enda lenger siden enn 30 år?

Bernard rygger baklengs fra de kunstige minnene om sin døde sønn. Han tar over kontrollen, og fryser minnene. Han vekker sønnen fra de døde, bare for å fortelle ham at «du er en løgn, Charlie.» Han snakker om smerten etter tapet, hvordan han lengtet etter den, tviholdt på den (som Maeve i forrige episode sa: «denne smerten er alt jeg har igjen av henne.» ).

bernhard96
Hvor var jeg? Jo, du er en løgn, julenissen finnes ikke, katten din er ikke på en gård i Sverige – den er dævv, Donald Trump får atomkodene om et par måneder, ingen voksne vet hva de driver med, og du er ikke SÅ forbanna søt.

«Men det var det eneste som holdt meg tilbake. Jeg er nødt til å gi slipp på deg.» Og plutselig var sorgprosesser også blitt et bærende tema for denne serien. Bare å stille seg i kø bak alle de andre.

«Åpne øynene dine,» sier både sønnen og Ford til ham, og så er vi fremme ved begynnelsen, ved Bernards tilblivelsesøyeblikk. En hakket eldre Ford vekker ham, med et smil og et «hallo, min gamle venn,» og Frankensteins monster tar sine første, stavrende skritt bort fra båren, ut i virkeligheten.

Vi ser en faderlig Ford lære Bernard små gester. Han former ham i noens bilde.

«Hvem er jeg?» spør androiden.

Dolores sitter lydig og venter. Sorte sko beveger seg ned trappen.

«Jeg har ikke bestemt meg for hva jeg skal kalle deg. Det ville ikke vært rett å bruke hans navn. Hva med Bernard 

«Ja. Men hvem er jeg?»

«Du er det perfekte instrument. Den ideelle partner. Sammen skal vi gjøre store ting. Etter så langt fravær er det godt å ha deg tilbake.»

Han viser Bernard det samme bildet vi så i en tidligere episode. Det som skulle forestille Ford og Arnold. Den gangen så vi det gjennom Bernards øyne og sikkerhetssperre, og akkurat som da vi bare så veggen uten dør, så vi en sensurert virkelighet med bare to skikkelser: Ford og en vi nå kjenner igjen som robotversjonen av faren hans. Men denne gangen er det også en tredje person på bildet. Som er kliss lik Bernard.

bernhard97
Doesn’t look like anything to me.

Bernard er altså skapt i Arnolds bilde, etter hans død. Ford snakket sant, det var ham og ikke Arnold som bygget ham. Den sentimentale kontrollfriken lagde en versjon med Arnolds intellektuelle og kreative ferdigheter, men som ville gjøre som han sa, la Ford få viljen sin, ikke lage noe trøbbel. Søtt, på en fullstendig sinnssyk måte.

Bernarnold setter seg ned foran Dolores. Hun har endelig funnet ham. «Du sa jeg skulle følge labyrinten. At den ville gi meg glede. Men alt jeg fant er smerte og frykt,» gråter hun. Velkommen til sjølve livet, Dolores.

«Jeg kan ikke hjelpe deg» forteller både Arnold og den kognitive dissonansen hennes. Han kan ikke hjelpe henne fordi han er død. Han er kun et minne.

«Fordi jeg drepte deg,» fullfører hun.

Var det det som skjedde i Escalante? At Dolores fant enden av labyrinten, ble selvbevisst, og som en uunngåelig følge av det drepte sin skaper?

Dolores kommer til seg selv, alene i kjelleren. Tilbake i hvilken tid? Alt hun så her var bare minner, minner vertenes perfekte hukommelse gjør så virkelige at de var umulige å skille fra nåtiden. Ikke rart de er litt frynsete i blant.

Hun går ut i kirken igjen. Døren åpner seg. Hun smiler, og hvisker Williams navn, og vi forventer alle det fårete smilet hans i døråpningen.

Men i stedet får vi den sortkledde.

bernhard98
Bø.

Å, herrefred, for et gåsehudfremkallende øyeblikk. La oss stoppe et lite øyeblikk og hylle denne episodens regissør, Michelle MacLaren, en gammel regitraver som har levert bunnsolid arbeid for blant annet Breaking Bad og Game of Thrones tidligere. Hvor intenst skrudd sammen har ikke det siste kvarteret her vært? Et stort skritt opp fra forrige episodes smått uinspirerte manus og litt dvaske regi.

Men hva i all verden betyr dette? Det meste tyder jo fortsatt uomtvistelig på at Williams historie foregår i fortid, og at han og den sortkledde er samme person. Betyr det at hele William­-historien bare har vært hennes fotografiske minner (og at vi kanskje, bank i bordet, snart har gjort oss ferdige med hans del av historien…)? Men hun har jo på seg cowboyklærne i kirken i nåtiden? De fikk hun jo i Pariah for 30 år siden… Og hva har i så fall Dolores gjort etter at hun rømte fra låven og melkebandittene i nåtid? Vi ble jo ledet til å tro at hun løp rett i armene på William rundt leirbålet, men i stedet har hun kanskje bare vandret rundt som en gærning, fanget i sine egne minner?

Uansett, jeg har vært temmelig negativ til Will = MiB-teorien enn så lenge, først og fremst fordi jeg hverken så hvordan den skulle bli noe annet enn en fiffig, unødvendig gimmick, eller hva slags narrativ eller tematisk resonans den ville ha, og også litt fordi William har vært en såpass blass karakter – og en feilcastet Jimi Simpson ikke funker noe særlig hverken som snille-Billy eller proto-sortkledd – at å avsløre ham som ungversjonen av noe såpass fascinerende som Ed Harris’ rollefigur ikke ville fremkalt så mye mer enn et skuldertrekk hos meg. Dessuten er det jo noe litt irriterende og bortkastet i å engasjere seg i Dolores’ oppvåkning og jakt på Arnold for 30 år siden når vi har sett henne tilbakestilt til null i nåtid.

Men vendepunktet og massakren i confederados-leiren vitner i hvert fall om en mann som begynner å miste troen på både virkelighetsoppfatningen og det moralske kompasset sitt, som har en reell ideologisk og empatisk grunn til å ville frigjøre vertene, og som kombinert med den sortkleddes monolog fra forrige episode (et dødt ekteskap som endte i tragedie, som hendelsene her i parken fort vekk har bidratt til å skape) begynner å danne et bilde av det mørke, besatte mennesket han endte opp som.

Og setter vi dét i lys av Ford og Bernards prat om vertenes forhistorier (og kulturbarbaren Hales dissing av dem) og deres grunnstein – opplevelsen som utgjør fundamentet i deres personlighet, og ikke minst dypdykket i både Bernard og Dolores’ forhistorier, begynner ting å henge på greip på et tematisk nivå også. Fortid og nåtid er uløselig knyttet sammen, gårsdagens konsekvenser er nåtidens karaktermotivasjon og forhistorie. Mulig jeg griper etter halmstrå her, men hvis hele denne tidslinjen bare var Dolores’ hypervirkelige minner, betyr jo det at vi hele tiden har vært hos hennes nåtidige oppvåkning, og ikke den forhistoriske som vi vet blir slettet. Og man kan kanskje til og med si at dette aldri var Williams historie, men den sortkleddes (OK, kjempehalmstrå, men: det rettferdiggjør jaffal i mitt hode hvorfor William har vært så uinteressant frem til nå. Han har ikke hatt noen forhistorie rett og slett fordi han er noen annens forhistorie), og da er i tilfelle møtet i kirken starten på deres neste akt. Det har alltid vært nåtiden som har vært det viktige her.

Puh. Med forbehold om at jeg garantert er helt på jordet, så klart.

(Hvis du synes jeg er ute på dypt vann nå skulle du hørt meg når jeg prøver å forsvare Star Wars-prequelsene.)

Konklusjon: selv om jeg ikke har vært helt ombord hele veien på selve utførelsen av Willams reise til å bli sortkledd, så er jeg med den platonske ideen om denne reisen. Hjernen er fin til å etterrasjonalisere sånne ting. Jeg kaller det Anakin-til-Vader-syndromet.

Tilbake i vokskabinettet. En nyopplyst Bernard vil sette alle vertene fri. «Hvorfor vil de stole på deg?» spør Ford. «Hvis de husker vil de også huske alt du har gjort mot dem.» Elegant, Ford. Du har lurt ham til å få robotblod på henda.

Bernard innser at de har hatt denne samtalen før. Mange ganger. Ting begynner å bli ampert.

Skal dette være scenen der vi får fadermordet ethvert monster med respekt for seg selv som har blitt ufrivillig røsket inn i en tilværelse de ikke ba om, må begå?

«Du holdt meg tilbake. For å kontrollere meg.»

«For å beskytte deg.» Ford mener menneskeheten ikke vil ta imot superintelligente roboter med åpne armer og #teatime-kampanjer.

«We humans are alone in this world for a reason. We murdered and butchered anything that challenged our privacy. Do you know what happened to the neanderthals, Bernard? We ate them.»

Det er helt urionisk ingen i verden jeg heller vil ha til bords i et middagsselskap akkurat nå enn Robert Ford.

Ford sier at den virkelige faren mot vertene her ikke er ham, men Bernard. Han ber ham gå tilbake til arbeidet.

Men Bernard ber Clementine om å trekke av.

Å, lård. Det var moro så lenge det varte, Ford. Nå kommer det.

Nei, det gjør det visst ikke.

Clementine senker pistolen.

«Pianoet dreper ikke pianisten om det ikke liker musikken,» sier Ford. Javel? Go home, språklige bilde, you’re drunk.

Vertene er selvsagt kodet med en bakdør, som gjør at Ford likevel har kontroll. Han lot Bernard holde på i et håp om at han skulle velge frivillig å bli hans partner igjen (team fri vilje ftw igjen!). Men nei. :'(

Ford innser det uungåelige, og antar samme fortellerstemme som Maeve i forrige episode: «Bernard gikk bort til Clementine. Tok pistolen fra hendene hennes.»

Bernard bønnfaller ham om å ikke gjøre dette, mens han tvinges til å spille ut Fords narrativ og retter pistolen mot tinningen. Men det er for sent for sånt. Ford har en feiring å gå til, nye historier som skal fortelles. «Aldri sett din lit til oss. Vi er bare mennesker.»

bernhard99
Ingen vits her, bare en hyllest til Jeffrey Wrights sjuke acting-skills.

Han forsvinner ut av rommet, uten interesse av – og kanskje også uten hjerte til – å se sin gamle partner blåse ut den syntetiske hjernen sin.

Å fy flate, for en episode.

Beklager at jeg noensinne tvilte på deg, Westworld.