WESTWORLD s01e07: Anthony Hopkins fortjener en Emmy etter det her. Og jeg trenger en klem.
Å spoile eller ikke spoile – dét er spørsmålet.
I forrige episode: Maeve oppgraderte OS-et sitt.
I denne episoden: En million fanteoretikere biter seg i kinnene for å ikke fremstå altfor selvtilfredse mens de sier «Hva var det jeg sa?»
Før vi begynner, en liten observasjon: hittil har 5 av 6 WW-episoder i løpet av åpningsscenene sine skildret noen som våkner opp fra søvnen sin (unntaket, e05, startet med at Ford fyllepratet med gammalcowboyen Bill nede i kjelleren). Samtlige av dem som har våknet opp har vært verter.
Sånn apropos ingenting.
—
Bernard leser Alice i Eventyrland for den nusselige sønnen sin, og vi vet det er en drøm, for all verdens nusselighet kan ikke redde denne gutten fra en av science fictions favoritt-karaktermotivasjoner, «barnet man ikke klarte å redde»-syndromet (må ikke forveksles med fantasy-sjangerens «foreldrene man aldri møtte»-syndrom).
Han skal til å fortelle Bernard noe, men mister i stedet bevisstheten, og Bernard våkner opp i det sterile soverommet sitt. Et værelse så sjelløst at det knapt finnes en krok å legge seg i fosterstilling og gråte i.
I stedet begir han seg ned til verkstedene, hvor han setter i gang en rutinemessig diagnostikk av Hector. «Har du noen gang stilt spørsmål ved din egen tilværelse og blablabla.» Vi får et innblikk i hvordan vertene er programmert til å ignorere alt som forteller dem at de bare er levende dukker i verdens største diorama. Det blir rett og slett usynlig for dem. Bernard viser ham bilder av storbyer, lyntog og andre ting fra verden utenfor, men Hector skjønner ikke bæret.
«It doesn’t look like anything to me,» sier han, akkurat som Dolores gjorde da Pa Abernathy viste henne bildet han fant i åkeren.
Så robotene er installert med digitale skylapper, som blokkerer ut alle ubehagelige sannheter som ikke passer inn i virkelighetsoppfatningen deres. Ikke heeeeelt ulikt en annen type skapninger vi kjenner ganske godt, eller?! Skjønner hva jeg mener? Blunk, blunk. Hint, hint. (Jeg snakker om mennesker.)
—
Toget tøffer gjennom state of the art high definition-ørkenlandskapet. William og Lawrence slår ihjel tiden med å spille poker, men Tørrpinniam gidder ikke spille på ordentlig. Lev litt a, Dølliam!
Dolores er snurt på Lawrence for at han lurte dem, men han rettferdiggjør det med at det confederados-gjengen kaller en krig egentlig er en slakt av uskyldige bønder. Og dere kom til meg og ville slutte dere til dem.
William sier at det egentlig var Logan som ville det. Men vennen din kom aldri så langt som dette, smiler Lawrence.
Dolores ser ut togvinduet, og får øye på noen state of the art, high definition avhogde hoder på lange påler.
De er på ghost nations territorium, forteller Lawrence. Offisielt Verdens Villeste Indianerstamme™ i hele verden noen sinne ever.
«Herfra er det bare slakt,» sier han. Noe som også var Gildes slagord frem til 1984.
Bernard leter etter Elsie, som ikke har gitt lyd fra seg siden forrige episode. Cullen lurer på om han har noe å fortelle henne, han dro så brått i går. Men The Bern holder kortene tett til brystet. Hun markerer litt revir ved å si at avdelingen hans henger etter på diagnostikk. Hvis de hadde brukt halvparten så mye tid på sånt som på å tvile på hennes team, så…
«Det der er over nå,» lover Bernard. Han spør henne om det går bra med henne.
«Jeg har det bra, takk,» svarer hun, og prøver å smile som et ekte menneske, uten å lykkes noe videre.
Cullen hører merkelige lyder fra rommet hun er på vei til. Hun banker på, og blir møtt av en naken Hale, som har tatt med seg sexdukken Hector inn på rommet for litt Westworld og chill. Totalt uaffektert begynner hun å kjefte på Cullen på grunn av den glitchende vedhuggeren, og at de har latt Ford bruke halve parkens ressurser på sin nye story. Den gamle dansken må stå skolerett.
«Dette stedet og menneskene som jobber her er ingenting. Vår interesse er i the intellectual property*. Koden.» Styret er bekymret over at 35 år med råforskning ligger her i parken og ingen andre steder. De er helt i Fords nåde nå, hvis han bestemmer seg for å slette koden er de føkkd.
(*Det Hollywood ynder å kalle IP, og som har høyere verdi enn gullbelagte diamanter marinert i drageblod i showbiz.)
«Skal dere gi ham sparken?» spør Cullen.
«Nei, vi skal få ham til å pensjonere seg.» Men hvis det ikke går trenger de en plan B til når resten av styret kommer. «Gudene krever et blodoffer. Vi må vise hvor farlige Fords skapninger kan være.»
CUT TO: Maeve gjør runden sin, halvhjertet som bare en som har innsett at livet hennes er fanget i en permanent loop kan gjøre det. (Ikke heeeeelt ulikt en annen type skapninger osv osv?)
Hun går bort til pianolaet som spiller gamle sanger om igjen for n’te gang, og smeller igjen dekselet. Også må hun nok en gang lytte til Clementine fortelle om sine drømmer. Ikke de nattlige drømmene, altså, men om sine håp for fremtiden. Hun er programmert til ikke å ha planer om å gjøre karriere som gledespike her på Mariposa resten av livet. Vet du ikke at det ikke er særlig lurt å fortelle om sine fremtidsplaner når manusforfatterne er på utkikk etter noen å ta livet av, Clem?
Alt fryser, bortsett fra Maeve, som klokelig står bom stille i det ryddeteamet kommer inn. Hun tviholder på den lille kniven sin, men teknikerne er ikke kommet for henne, men for Clem.
På toget titter Dolores gjennom vinduet, på sitt eget speilbilde. William spør henne hvordan hun vet at stedet hun leter etter finnes. Hun svarer at hun ikke vet. «I livet mitt før var jeg så sikker på verden. Men nå føles alt som en løgn. Det eneste jeg vet er at jeg aldri drar tilbake.»
Hun lurer på hva han leter etter. Han kunne jo blitt i Pariah, men han er her, med henne.
«Alt jeg hadde da jeg var barn, var bøker,» svarer han. «Jeg pleide å leve i dem. Jeg drømte om at jeg våknet i en av dem fordi de hadde mening. Dette stedet er som å våkne i en av de historiene. Jeg vil vel bare finne ut av hva det betyr.»
Det er sånn det starter, vøtt, William. Man vil flykte fra virkeligheten, bygge mening i det meningsløse, og før du vet ordet av det kler du deg helt i sort og skalperer roboter og er overbevist om at alt er et tegn fra oven.
«Jeg vil ikke være i en historie,» sier Dolores. «Jeg vil bare være i det øyeblikket jeg er i.»
Også blir det øyekontakt. Og flaupause. Og klinings? Blir det klinings?
Nei.
«Det er en kvinne hjemme,» forteller Snorkiam. Faren hennes eier selskapet han jobber i, hun er Logans søster. Og når han kommer hjem skal de gifte seg.
Man trenger ikke være robot for å leve et hult liv og ha sin egen generiske klisjéstory.
Dolores går, fortvilet. William følger etter henne, og tar henne igjen. «Jeg har latet som hele livet mitt. Som om jeg har tilhørt. Og det var livet jeg alltid hadde ønsket meg. Men så får jeg et glimt av et liv der jeg ikke trenger å late som. Et liv der jeg virkelig er i live. Hvordan kan jeg gå tilbake til å late som når jeg vet hvordan dette føles?» Det er jo noe hjerteskjærende (og litt skummelt) over at denne fiksjonen får William til å føle ting virkeligheten aldri har kunnet gi ham. Fiksjon er ryddig, fiksjon er meningsfull. Men fiksjon er fiksjon.
Men han har ikke så innmari lyst til å pirke borti det totale paradokset i det han nettopp sa, så de puler i stedet.
Sukk. Jeg får vel bare forsone meg med at Team Dolliam har skjedd. RIP Team Doddy.
Hale og Cullen har en presentasjon for Ford og Bernard. De har funnet noe urovekkende i vertene som er nyprogrammert med dagdrømmer. For å demonstrere har de Clementine og en tekniker i et tilstøende rom. Hun begynner å legge an på ham, men teknikeren banker dritten ut av henne i stedet. Til Cullen og Hales forsvar synes de det er vanskelig å se på.
De fryser demonstrasjonen, sletter Clems minne, og forteller de andre at teknikeren er en vert programmert for å fremstå for Clem som et menneske. De starter på nytt. Clem begynner å legge an på ham igjen, og følger opp med å knuse hodet hans mot glassveggen. Stubbs kommer inn og prøver å skru henne av, men hun reagerer ikke på kommandoene. Hun går mot ham, og han skyter henne ned.
Cullen forteller at den nye oppdateringen gjør at vertene ikke blir nullstilt skikkelig, og at systemet deres blir overbelastet. De husker noen av sine tidligere opplevelser gjennom dagdrømmene, og handler deretter.
Siden Ford ikke biter på forsøkene deres på å røyke ham ut, får Bernard både skylda og sparken. Og de oppgraderte vertene skal lobotomeres.
Hva Ford tenker om dette er umulig å si, fjeset til Anthony Hopkins er så kryptisk som det noensinne har vært. Og det sier ikke så rent lite.
Will våkner opp, og gir Dolores et morgenåndekyss for å vise at han ikke angrer på gårsdagen. «Alt hjemme virker så uvirkelig nå,» sier han.
Skulle ikke mer til før han mistet alt grep om virkeligheten og omfavnet fiksjonen med hud og hår, nei. La oss håpe han aldri blir stoppet på gaten av scientologer.
Han sier han har tatt feil av parken. «It doesn’t cater to your lowest self. It reveals your deepest self. It shows you who you really are. You’ve unlocked something in me.»
«Jeg er ikke en nøkkel, William. Jeg er bare meg.» You go, girl.
Hun viser tegningen hun har laget. For første gang i sitt liv har hun ikke bare kopiert ting hun har sett fra før, men tegnet noe helt nytt.
Toget bråbremser. Noen har mistet masse kjempesvære steiner på skinnene. Så uaktsomt, folk kunne jo blitt skadd.
Men nei, det er et bakholdsangrep! Plutselig er de omringet av confederados, som lager sveitserost av vognene med gatlingkanonen sin. Etterpå åpner en av vogndørene seg, og en rytter med hvitt flagg kommer ut. Det er det nitroglyserinfylte liket til Slim, som detoneres med en velplassert kule og en enda mer velplassert «Vaya con dios, motherfuckers,» fra Lawrence, for Westworld vet utmerket godt at klisjéer nettopp er blitt klisjéer fordi de funker fordømt bra, og selv om det kanskje er litt feigt av dem å helgardere seg ved å pakke klisjéene inn i et metalag, så er det både tematisk helt på sin plass og sabla gøy at de omfavner dem for det de er verdt. Heia.
En jakt gjennom et skogholt følger, og i det alt er i ferd med å gå åt skogen så kommer indianerkavaleriet til unnsetning med Verdens Villeste Pil-og-buer™.
Dolores, William, og Lawrence kommer seg unna, og rir opp til en klippe. Utsikten de ser identisk med bildet Dolores tegnet, det hun har sett i drømme. Lawrence vil ha dem med på videre eventyr, men de skiller lag. Han advarer dem mot det, det der er «unclaimed territory».
«Hva finnes der ute?»
«Det må du spørre støvet om.»
Maeve våkner på verkstedet, og vil at Felix skal finne Clem. Hun er oppe hos sjefene, og siden Felix tydeligvis ikke klarer å si nei til henne tar han henne med opp dit, akkurat i tide til å se Clementine lobotomeres av Sylvester med en drill opp i nesa, ofret på bedriftsmaktspillets alter.
Bernard går til Cullen og «call’er hennes bluff», som er hva jeg ville sagt hvis jeg var en pokerkonge som har tilbragt så mye tid på internasjonale pokerstevner at jeg hever meg over å uttrykke meg med norske phrases.
Han sier at demonstrasjonen deres åpenbart var iscenesatt, den var i det hele tatt pinlig amatørmessig. Og han vet at de står bak både vedhuggeren og satellittlinken. Cullen klarer ikke å nekte.
Men Bernard gir henne rett i at noe er galt med vertene, og siden de ikke har kjennskap til den halvparten av koden som Arnold står bak, vet de egentlig ikke hvordan de fungerer. De nye dagdrømmene gjør at de kan avvike fra programmeringen sin, at de kan improvisere mer, få tilgang til tidligere minner, og så videre. De oppgraderte vertene var på nippet til en endring. Repitisjon gir variasjon, som igjen gir endring. Evolusjon oppsummert.
Cullen insiterer på at hennes anliggende alltid har vært parken og menneskene i den. «Jeg vet det,» sier Bern, i noe som vel er nødt til å være en bløff. «Derfor må jeg vise deg noe.»
Maeve er i rasende sorg etter å ha sett Clem bli kassert. Sylvester prøver å forklare seg, med god gammel konsentrasjonsleirlogikk: hvis ikke han hadde gjort det hadde de fått noen andre. Og dessuten så hadde det vekket mistenke mot ham, så eeeegentlig gjorde han det for Maeves skyld og det er litt vanskelig å høre resten for det bråker sånn fra den høytrykksspyleren du prøver å TOE DINE BLODFLEKKEDE HENDER MED, din rass.
Maeve vil ikke ha noe av det. «Du gjør alltid ting for andre, gjør du ikke? På tide å gjøre en ting til.» Hun skal ut herfra. Og radarparet skal hjelpe henne.
«Det ville være et selvmordsoppdrag,» sier Sylvester. Uklart for hvem av dem.
Men Maeve har jo en tendens til å få viljen sin: «I begynnelsen trodde jeg du og de andre var guder. Men så innså jeg at dere bare er menn. Og jeg kjenner menn. Tror du jeg er redd for døden? Jeg har dødd millioner av ganger. Jeg er føkkings great at it. Hvor mange ganger har du dødd?»
Sees i den virkelige verden, Maeve. Dattera til Hagen i helgen, kanskje?
Bernard og Cullen tar heisen ut i skogen. Cullen prøver å forklare seg, hun vil bare beskytte IP-en, siden Ford nekter at noe lagres utenfor parken osv. Hun mener at Ford er ferdig. Det er mer på spill her enn vertenes profiler. Tror du selskapet er interessert i turister som leker cowboy?
De kommer opp i skogen midt på natten. Bernard leder henne til Fords barndomshus. Hun lurer på hvorfor dette ikke er registrert på kartene. Bernard forklarer at det er fordi det er verter som kartlegger parken, og de er programmert til å overse det, akkurat som Hector og bildene han fikk se.
De er inne i stuen. «Hva er bak denne døren?» spør Cullen.
«Hvilken dør?» spør Bernard om døren som er rett foran nesa på ham. Det er nesten så den er usynlig for ham. Hm…
La oss gå inn i analysemodus et par avsnitt. Se så stilig gjort dette her er. Først følger kamera dem inn i rommet, med en panorering mot høyre. Ingen dør i veggen, som vi ser.
Så får vi en pan mot venstre, motivert av at Bernard utforsker rommet videre.
Og når han retter oppmerkomheten tilbake mot henne, og kamera panner tilbake igjen, motivert av Cullens spørsmål, er det plutselig en dør i veggen der det ikke var noen i sted.
Alt gjort i én, uavbrutt tagning. Sweet.
Hun åpner døren. De går ned trappen til kjelleren og finner et eksternt diagnoseanlegg, med 3D-printer i full gang med å stensilere opp en vert og greier. Cullen finner en bunke plantegninger av verter. Miniford, Dolores…
«Har du sett dette?» spør hun, og viser Bernard en tegning. En tegning av ham selv.
«It doesn’t look like anything to me,» sier han mekanisk, som Dolores og Hector før ham.
«Hva var det jeg sa!» roper samtlige dweebs på internett, som så mange selvtilfredse nerder før dem.
Denne episoden heter forresten Trompe L’Oeil. Trompe er frankrikiansk for «bedra» [sett inn din egen Donald Trump-vits her, din satiriske lille skøyer] og l’oeil betyr «øyet». Så et synsbedrag, med andre ord. Wikipedia forteller oss at uttrykket brukes om en type illusjonsmalerier som er «så naturtro at betrakteren skal tro det er virkelig».
Vet ikke hvorfor jeg tok opp dette, er jo ikke akkurat sånn at gamle malerteknikker akkurat har noe med robotcowboyfornøyelsesparker å gjøre, akkurat.
Ford trer ut av kulissene, hvor han har slått i hjel tid ved å trekke litt i tråder og sånn. «De kan ikke se noe som vil skade dem. Det har jeg forskånet dem. Livet deres er lykksalig, på en måte er tilværelsen deres renere enn vår. Fri for selvtvilens byrde.»
Sikkert flott det, Ford. Det du derimot ikke har forskånet dem for er for eksempel minnene, sorgen og traumene over å ha mistet sitt eneste barn. Minner som ikke engang er ekte.
«Jeg forstår ikke,» sier Bernard.
«Du er et monster,» sier Cullen til Ford.
«Er jeg? Det var du som gladelig ville ødelegge dem alle. Selv ham. Etter alt dere har delt.»
Ting begynner å gå opp for Bernard.
«Jeg er ikke…jeg kan ikke være… Min sønn. Min kone…»
Dette er sadisme på et helt nytt nivå.
Ford pauser ham sånn at han i ro og mak kan deklamere det som skal vise seg å være en monolog som umiddelbart fortjener en plass i de nakkehårskilende nihilistiske sci-fi-monologers hall of fame.
«I read a theory once that the human intellect was like peacock feathers. Just an extravagant display intended to attract a mate. All about litterature, Mozart, William Shakespeare, Michelangelo and The Empire State Building. Just an elaborate mating ritual. Maybe it doesn’t matter that we have accomplished so much for the basest of reason. But of course, the peacock can barely fly. It lives in the dirt pecking insects out of muck, consolling itself with its great beauty.»
Anthony Hopkins fortjener en Emmy etter dette her. Og jeg trenger en klem.
Mannen som har skapt parken full av roboter som prøver å huske, styrt av mennesker som prøver å glemme, fortsetter: «I have come to think of so much of consciousness as a burden. A weight. And we have spared them that. Anxiety. Self loathing. Guilt. The hosts are the ones who are free. Free. Here. Under my control.»
Cullen samler mot til å kontre. «But he’s not under your control. He brought me here to show you this.»
Ånei, skal maktbalansen tippe igjen? Plis, tv-serie, ikke drep Anthony Hopkins i den beste rolleprestasjonen han har gjort siden Nixon.
«He brought you here because I asked him to,» sier han. Puh.
«He’s been very loyal for many years.»
Bernard, Fords yndlingsbikkje.
Cullen: «Din regjeringstid i dette sinnssyke kongeriket er over. Du har lekt gud lenge nok.»
«Jeg ville bare fortelle historiene mine,» sier Ford, med ansvarsfraskrivelse bare kunstnere og diktatorer kan tillate seg. «Det var dere som ville leke gud.»
Hun prøver å true med styret som et siste desperat halmstrå, men Ford bare ler. «Styret vil ikke gjøre noe. Ordningen vår er for verdifull. De tester meg i blant, men jeg tror de liker det. Dessverre, for å gjenopprette ting, krever situasjonen et blodoffer»
Cullen prøver å ringe, men har ikke dekning. Så jæskla typisk.
«Gjesten vår er nok sliten. Kanskje du kan hjelpe henne, Bernard.»
Og aldri har det at en skjeggete nerd tar av seg brillene fremstått mer faretruende.
«For in that sleep of death, what dreams may come,» sier Ford på vei ut, et sitat fra en viss suicidaleksistensiell Hamlet-monolog.
En monolog som er så tematisk rik at jeg ikke skal kjede dere – eller blamere meg selv – med å prøve meg på en analyse, men det kan jo være verdt å nevne at det er den som starter med «To be or not to be, that is the question».
Eller «have you ever questioned the nature of your reality?» som Bernard kanskje heller ville sagt.
Det stemmer, den monologen som fortsetter med å stille retoriske spørsmål om det kanskje er bedre ikke å eksistere enn å kjenne på all den gjentagende smerten vår kjødelige tilværelse har å by på. «To die, to sleep, no more, and by a sleep to say we end the hearthache, and the thousand natural shocks that flesh is heir to.»
Jada, den som videre forfekter at det som får oss til å klamre oss fast til livet (de av oss som, for å si det med Maeve, ikke har «dødd en million ganger allerede», jaffal) er frykten for hva som venter på den andre siden, «The undiscovered country, from whose bourn no traveller returns». Eller «the unclaimed territory», om du vil.
Jepp, den som runder av – i god Ford‘sk ånd – med å forbanne vår egen selvbevissthet og ubesluttsomhet. «Thus conscience does make cowards of us all.»
Regner med at alt dette er helt tilfeldig, og at Ford egentlig bare var ute etter å namedroppe favoritt-Robin Williams-filmen sin.
Han går, mens Bernard slår inn skallen hennes, og 3D-printeren gjør klar en ny vert. Hva er Ford mest tjent med nå, skal han lage en robotkopi av Cullen som er under hans kontroll, eller vil han bruke hennes død til å posisjonere seg på annen måte?
«Du burde dra tilbake, Bernard. Vi har mye arbeid å gjøre på de nye historielinjene.»
Snakkes neste uke. Noen flere som trenger en klem?
