IKKE FOR Å SKRYTE, MEN DET ER IKKE AKKURAT FÅ SPOILERE I DENNE RECAPEN HER.
I forrige episode: Maeve bestemte seg for å ta en prat med Felix, den fugleprogrammerende teknikeren.
Maeve våkner, og titter ut på Sweetwater gjennom det duse gardinsløret som enn så lenge henger mellom henne og tilværelsen utenfor.
Hun går gjennom gatene med et harmonisk blikk, mens verter plaffer hverandre ned i bakgrunnen. Og på lydsporet? Jo, de trillende pianola-tonene av Radioheads kanskje aller såreste sang (og det sier ikke så rent lite): «Fake Plastic Trees».
«Her green plastic watering can / For her fake Chinese rubber plant / In the fake plastic earth / That she bought from a rubber man / In a town full og rubber plans / To get rid of itself»
Hun og Clementine sjekker ut nykommerne i saloonen. En av dem ser brutal ut. Maeve sier at hun skal ta seg av ham, og drar ham med opp på rommet.
«She looks like the real thing / She tastes like the real thing / My fake plastic love»
Der inne på egger hun ham på vei, gjør narr av både maskuliniteten og manndommen hans, og til slutt fører hun hånden hans opp mot halsen sin uten å fortrekke en mine. Noe sier meg at hun er interessert i å møte sin skaper igjen.
Og siden vi tross alt er i Westworld – stedet man drar for å få en liten pause fra hverdagens mas og kjas og anstendighetskrav, og finne seg sjæl – så kveler gjesten henne til døde mens han knuller henne. Selvrealisering ftw.
«But I can’t help the feeling / I could blow through the ceiling / If I just turn and run»
Maeve våkner opp på verkstedet hos Felix. «Hvor var vi?» spør hun. Gift deg med meg, «Westworld».
Elsie snakker med Bernard om satellittlinken hun fant. Hun mistenkte først ham, men «you’ve been here forever,» sier hun, sikkert mest for å få samtlige fanteoretikere på nettet til å sette Urge’n sin i halsen.
De konkluderer at vertene våre ikke har glitchet i det siste, de har vært utsatt for industrispionasje. Og siden verten de fant linken i var en gammel modell, går det an å finne ut hvem den sendte info til.
Bernie tar heisen ned til kjelleretasje 82 (det meste av basen til Delos – altså firmaet som eier Westworld – ligger tilsynelatende under jorden) for å sjekke den gamle terminalen, som selvfølgelig ligger i det skumle lommelykt-nivået av videospillet Westworld.
Han oppdager avviket han leter etter, men finner dessuten fem til. Uregistrerte verter, inne i Westworld! Bernard bestemmer seg for å få kastet dem ut, bygget en mur, og få Mexicoworld til å betale. På tide å gjøre Westworld great again.
Den sortkledde og Teddy rir. Teddy får øye på skalpen hengende fra den sortkleddes side, den med labyrinten i. «Betyr denne noe for deg?» spør han Teddy.
Teddy kan fortelle at det er en myte hos de innfødte. Denne labyrinten er summen av en manns liv. Valgene han har tatt, hva han har trodd på.
La oss håpe den sortkledde finner noe annet enn seg selv og de narsissismens vindmøller som han kjemper mot, da. Det ville jo vært fryktelig synd om all meningen han ilegger denne labyrinten bare var i hans eget hode.
Og i sentrum av labyrinten er en legende, fortsetter Teddy. En mann som skal ha blitt drept et utall ganger, men som alltid klamret seg fast til livet. Og siste gang han kom tilbake bygget han et hus med en labyrint rundt. Hm, denne Arnold begynner å høres mer og mer ut som Jacob i «Lost». Noen som husker «Lost»? Den serien var skikkelig bra. I blant minner «Westworld» ganske mye om den.
De oppdager at veien videre er stengt, det er visst noe trøbbel i gjære i Pariah. Kan det være William og Dolores? I så fall foregår jeg-historien deres i nåtid og da er ikke William den sortkledde likevel. Ta den, ditt mangehodete internett-fanteori-hydramonster.
Den sortkledde og Teddy tar en avstikker. Gjennom en kirkegård, natürlich, for det er altfor lenge siden vi har fått noe skikkelig dødsikonografi i denne episoden.
Felix gir Maeve en analog oppdatering på hva i all verden som foregår i den fiksjonen hun en gang kalte livet sitt. Du er en syntetisk robot, alle minnene dine er falske, dette er en fornøyelsespark, og yadayadayada du blir voldtatt og drept hver kveld også sletter vi minnet ditt.
«Jeg derimot, er et menneske, akkurat som gjestene her.»
«Hvordan vet du det?» spør Maeve, forbausende uanfektet over det hele.
«Jeg vet,» svarer han med tvil i stemmen.
Til tross for at hennes prosessor er langt sterkere og har større kapasitet enn en menneskehjerne, er hun under deres kontroll. Felix kan ikke engang skjønne hvordan hun kan huske dette her fra loop til loop. Han viser henne hvordan hun bare kan operere og improvisere innenfor noen gitte rammer, og først nå begynner ting å synke inn hos bordellandroiden.
Hun henger seg opp på grunn av overoppheting i prosessoren, litt som laptop-en min når jeg prøver å foreta en ordtelling på disse recapene.
Bernard er inne hos Cullen på det blodrøde kontoret hennes. Hun forteller ham at Ford vet om dem, og at forholdet de har hatt vil så tvil om hennes objektivitet. Han tjente sitt formål for henne, og nå kastes han som en bruksgjenstand, eller en utgått vert. Hun dumper ham summarisk, iskaldt, robotaktig. Det er vel bare logisk.
Felix prøver desperat å fikse Maeve, og omsider får han rebootet henne (ctrl+alt+del funker alltid). «Oh my God, are you ok?» spør han, og det er uklart om han er mest engstelig for sitt eget skinn eller hennes.
Som enhver skapning som akkurat har fått dratt teppet under sitt eget eksistensgrunnlag, og attpåtil har fått vite at hele himmelrik befinner seg i etasjene over henne, insisterer hun på at han skal ta henne med opp trappen. Han nekter, men hun tar hånden hans. Hun er programmert til å være forførerisk, og programmererne har gjort en fordømt god jobb.
Maeve har fått på seg kjolen sin, og følges av Felix gjennom etasjene, til nok en Radiohead-låt. «Motion Picture Soundtrack» fra «Kid A» denne gangen.
Hun ledes forbi glassburene med blodige robotlik som spyles og preppes for en ny runde på verdenshjulet.
Hun går gjennom konstruksjonsrommene som fyller de kritthvite marmorstatuene med rød, livgivende essens. Bak glassvegger og sterile verkstedslokaler får hun se hele skaperverket hun er en del av. Mer og mer ferdige vertsmodeller. Hun går fra monteringshallene, til betatesting av adferdsmønstre, til kostymeringsrommene. Det er som å bli ledet gjennom syv sirkler av himmel og helvete samtidig.
Til slutt når de toppen, selve designavdelingen. Her ser hun en promovideo for parken, som blant annet viser hennes forrige historielinje fra da hun hadde en datter ute i et hus på prærien. Live without limits er slagordet.
Tilbake på verkstedet igjen.
«Hvordan hadde du drømmene mine?» spør hun.
Før Felix rekker å svare kommer hans knallsympatiske kollega Sylvester inn. Sjokket over å se hva Felix har gjort med Maeve vekker også rasisten i grunnprogrammeringen hans.
«What the fuck, ding-dong? You dress her up now? Has this become like a hentai thing, now?»
Det er nesten så man lurer på om serieskaperne prøver å få oss til å mislike ham.
Han går for å rapportere Felix, men før han rekker det tar Maeve en skalpell til halsen hans og hevder at Felix har fjernet ikke-angrepssperren hennes. Mulig hun bløffer, men Sylvester velger å ikke ta sjansen. Flink gutt.
Plutselig er vi et sted vi ikke har vært før – et råflott spaområde på toppen av Delos-mesaet. Det er visst hit folk kommer for å dune noen dager etter parkopplevelsene. Kan jo kanskje være greit å akklimatisere seg litt før man returnerer til den virkelige verden igjen etter å ha funnet sin indre voldtektsmann og hobbytorturist.
Her støter Cullen på Sizemore, som er på sykeperm. Han er utbrent etter å ha måttet tette alle manushullene som har dukket opp etter at Ford begynte å bygge sin nye, enorme storyline.
Som selvrettferdig manusforfatter selv er det smertefullt for meg å se hvor mye han oppfører seg som en selvrettferdig manusforfatter.
«Vet du hvor mye av min sjelsom har gått inn i dette?» spør han Cullen/luften/hvem enn som har lyst til å høre på. Hvor mye sannhet? Min sannhet, formaner han selvmedlidende, i det en servitørvert bytter ut den tomme drinken hans med en ny. Cullen ber ham stramme seg opp.
Den sortkledde og Teddy (Team Tedkledd? Den sort-teddyete?) får øye på soldater som vokter bakdøren inn til Pariah. De overfaller noen ryttere, stjeler uniformene deres og spaserer uhindret inn i militærleiren. Det ligger strødd både lik og lemlestede soldater. Wyatts arbeid.
En soldat gjenkjenner Teddy, og anklager ham for å stå i ledtog med Wyatt. De prøver å plaffe seg ut av det hele, men overmannes.
I poolbaren skrur Sizemore på manusforfatter-«sjarmen» sin og sikter den inn mot altfor høflige Charlotte. Han fyrer løs med cheesy, dobbeltbunnede replikker om at det er hans jobb å både gjenkjenne menneskers begjær – og så tilfredsstille dem. Blunk, blunk. Ugh. Replikkene hans er akkurat like banale og preprogrammerte som vertenes. Kanskje ikke så rart, det er jo han som har skrevet dem.
Jeg tipper manusforfatterne har hatt det gøy da de snekret sammen dette her.
Charlotte virker overraskende nysgjerrig og mottagelig for flosklene hans, og Sizemore er selvfølgelig så sprutings at han utleverer altfor mye, og akkurat nå så roper denne scenen her HEMMELIG AGENT som pumper Sizemore for info. Men det er vel akkurat det «Westworld» vil at vi skal tro.
Elsie og The Bern er på sporet av avvikene. Elsie er full av skadefryd og ser for seg frynsegodene dette vil skaffe henne. Kanskje hun kan få Cullens rom, hennes hode er jo det første som vil rulle. Den nydumpede Bernard prøver halvhjertet å ta henne i forsvar.
Han får info om at ingen, hverken verter, gjester eller teknikere har vært i området de uregistrerte vertene skal være. Han drar for å sjekke selv, via en av parkens mange gøyale, små telefonkioskheiser (til mine unge lesere: en telefonkiosk er en slags kjempestor, stasjonær mobiltelefon fra forrige århundre.)
Han finner et lite murhus langt inni skogen, og ser en gammel mann ta inn ved. Arnold! tenker internettfanteori-hivemind’en, men før de rekker å kaste seg over Twitter med sine geniale konklusjoner følger Bernard ham inn, og får se en stue der Miniford sitter og leser. «Er du Arnold,» spør han mannen, men i stedet for svar går den sinte, gamle iren rett i strupen på ham, og nekter å skru seg av.
Ford dukker opp og stopper det hele før iren rekker å gå helt IRA på ham (slå det opp, unger).
«Hvem er de?» spør Bernard. «Spøkelser, nå. Overlevende fra tidens skipsvrak.» Han får Miniford til å åpne fjeset sitt.
Dette er de siste originalmodellene Arnold laget. Basert på Fords eneste lykkelige barndomsminner. Også har Ford justert dem litt for realismen. Gitt dem litt irsk gemytt og sånn.
Bernard går, mens Ford blir igjen og ber Miniford fortelle ham om dagen sin. Snufs.
I kontrollrommet mener Stubbs de bør holde ekstra fokus på Pariah i kveld, kapasiteten der er sprengt. Men plutselig begynner det å regne ned på hologrammodellen av parken. Det er Sizemore som bokstavelig talt har bestemt seg for å lire av seg mer piss. «Fuck Ford and his new fucking narrative!»
Cullen kommer og prøver igjen å stramme ham opp. Hun introduserer ham for Charlotte Hale, dama Sizemore prøvde seg på i poolbaren. Hun kommer fra Delos, og jobben hennes er å sørge for at en del «overganger» i administrasjonen går knirkefritt. En naturlig start er kanskje mannen som insisterte på å lage gult regn over hele Westworld, men det kan se ut til at Cullen har et større byttedyr i tankene, og derfor trenger Sizemore for å få has på Ford.
Den sortkledde og Teddy er bastet og bundet i militærleiren. Den sortkledde prøver å kjøpslå. «Jeg forstår ryggmargsreflekstilfredsstillelsen ved hevn bedre enn de fleste…» (som ikke er en rar ting å si i det hele tatt…) smisker han, men før han kommer så langt skal soldatene brennmerke Teddy. Med et motiv av labyrinten, så klabert.
Teddy flasher tilbake til Wyatts massakre i Escalante. Og som ved et trylleslag våkner villdyret i ham. «Du har rett, jeg er en morder,» sier han, også dreper han alle soldatene med den gigantiske gatlingkanonen som beleilig nok står oppå en av vognene. Denne serien er sååååå videospill.
Den sortkledde er imponert.
I mellomtiden har Elsie identifisert satellitten. Den er fra Delos. Hun går for å sjekke et forlatt teater som fungerer som relé for signalet.
Ford er ute i skogen igjen. Miniford lurer på om han har gått seg vill. Han forteller at hunden hans er død.
Elsie sjekker ut det forfalne teateret midt på natten, med lommelykt, så klart. For er det én ting «X-Files» har lært oss, så er det at hvis man først alene skal sjekke ut steder med skumle masker, lange skygger og mannekengfigurer, så er det beste tidspunktet for sånt når det er så mørkt som mulig.
Hun finner en luke i gulvet, og logger seg inn på datamaskinen som ligger der. Hun sjekker hvem som brukte den sist…
Cullen virker å sigge enda mer enn vanlig om dagen. Bern banker på. Han ber henne se bort fra deres personlige historie, og forteller henne om avvikene. Elsie prøver å ringe, men han screener henne. Neineinei. Ikke gjør sånt, B.
Han lurer på om det er grunn til å bekymre seg for Ford. Elsie ringer igjen, og denne gangen tar han den. Bra, B! Hun forteller at det er Cullen som har sendt data ut av parken! Men det er noe større som foregår også –
Bern sier han ringer henne opp igjen, og legger på. For en kødd.
På verkstedet går Maeve gjennom karakterspesifikasjonene sine (eller «statsa», som man sier på nørdsk). Hun vil justere på dem. Hacke sin egen digitale DNA. Sylvester går med på det etter at hun truer med å oute at han driver utleie av verter i dvalemodus til ensomme ansatte ved Delos.
Bernard har kommet seg bort fra Cullen (puh) og ringer opp Elsie igjen. Det er flere enn Cullen som har brukt dette systemet til å modifisere førstegenerasjonsvertene, forteller hun. De er satt tilbake til grunnprogrammeringen sin. Og det ser ut til at det er Arnold som har gjort det…
Ford ber Miniford fortelle hva som skjedde med hunden.
«Den så en kanin, og så fant jeg den sånn.»
«Analysemodus. Lyver du for meg?»
«Ja. Jeg drepte den. Noen ba meg få slutt på lidelsen dens. En stemme. Arnolds. Hunden var skapt som en morder, men det var ikke dens skyld at den var skapt sånn. Jeg kunne hjelpe den. Hvis den var død kunne den ikke skade noen mer.»
Så du kvittet deg med én morder ved å skape en ny morder (og løgner)? Så fryktelig gammeltestamentlig av deg, Arnold. Men hvis man først skal leke gud er det vel noe med å være litt selvmotsigende og melodramatisk av seg.
I teateret hører Elsie lyder. SELVFØLGELIG gjør hun det. Har de ikke tv-serieklisjéer i fremtiden, eller? Noen griper henne bakfra. Selvfølgelig.
Maeve sitter på verkstedet og får modde sine egne stats (nørdsk for «håndplukke sine egne egenskaper»). Hun vil ha mindre smertefølelse. Mindre lojalitet. Gjør henne smartere. Felix og Sylvester oppdager at noen allerede har vært inne og justert på henne. Sylvester vil trekke seg, men hun presser ham videre. De skrur opp intelligensen hennes, hele veien til elleve.
«She looks like the real thing / She tastes like the real thing / My fake plastic love / But I can’t help the feeling / I could blow through the ceiling / If I just turn and run»
En bølge av innsikt skyller inn over henne. Hun ser opp på dem.
«If I could be who you wanted / If I could be who you wanted / All the time…»
«Dear boys. We’re going to have some fun, aren’t we?»
Jo, Maeve. Det tror jeg vi skal.
