Ute etter spoilere? Da er du kommet til rett sted, compadre.

For første gang starter vi ikke på Dolores i en eller annen grad av oppvåkning, men på den sørgmodige dukkemakeren Ford, som sitter nede på lageret og slår av en prat med sin gamle, kasserte robotvenn Bill.

Bill følger manus og spør om samtalepartneren har noen historier. «Suppose I do,» svarer Ford. Det er liksom det han driver med.

«Ikke at jeg håper Trump vinner altså, men det hadde jo nesten vært litt rått, bare for å se hva som skjer, liksom.»
«Ikke at jeg håper Trump vinner altså, men det hadde jo nesten vært litt rått, bare for å se hva som skjer, liksom.»

Ford lurer på om Bill vet hva en greyhound er, og Bill svarer med et preprogrammert malapropos som minner mest av alt om primitive dataspillfigurer som svarer på autopilot innenfor et meget begrenset vokabular. Det virker som om Ford tenker samme tanken, men i mangel av andre alternativer velger han likevel å holde praten i gang.

Det må være ensomt å være gud. Du ser tvers gjennom alle dine skapninger.

Han forteller om noe han opplevde som gutt, om en greyhound som omsider fikk anledning til å jage en katt. Ford
hadde aldri sett noe så vakkert som da jakten sto på. Men da hunden fanget katten og rev den i fillebiter, visste den ikke hva den skulle gjøre med den. Den hadde brukt hele livet sitt på å vente på dette øyeblikket, og da det omsider var over hadde den ikke noe formål lenger. Du vet å velge solskinnshistoriene, Ford.

Bill har ikke stort annet å svare med enn å foreslå at de skåler for damen med de hvite skoene. Ja, hvorfor ikke.
Dolores hører stemmer i ødemarken. Hun ser seg selv på en kirkegård. «Find me,» sier stemmen. «Show me how,» svarer hun. Hun, William og Logan har omsider ankommet den lovløse byen Pariah, med gisselet Slim, som skal føre dem til bonusoppdraget og den sagnomsuste bandittkongen El Lazo. William lurer på om alt er ok. Det hørtes ut som du snakket med noen. Det må ha vært vinden, foreslår hun. Hun blir dyktigere til å lyve for hver dag som går.

De rir inn i Pariah, et nytt nivå av parken som i følge Logan tilbyr større historier, og hvor man kan leve ut flere og enda mer forskrudde fantasier (så klart). Noe som også har vært en jæskla stor utgiftspost for parken, og som – hvis jeg forsto Logan riktig – bedriften de jobber for vurderer å overta.

Master Chef – Topless Edition. Kommer på TV3 til våren.
Master Chef – Topless Edition. Kommer på TV3 til våren.

I en annen, tilstøtende ødemark, har den sortkledde tatt med seg den halvdøde Teddy på slep. Nå har han både en plaget og torturert eks-kavalerist og en dødsdømt banditt med galge rundt halsen å drasse på. Fin gjeng.

Teddy er i usedvanlig dårlig form. Han har mistet mye blod. Men den sortkledde vil likevel at han skal føre ham til Wyatt.

#nofilter #iwokeuplikethis
#nofilter #iwokeuplikethis

Mens han og Lawrence diskuterer hvordan de kan holde liv i den døende verten, dukker plutselig den britiske guttungen fra episode to opp (han jeg er temmelig overbevist om er en robotversjon av Ford som ung, og som derfor henceforth for all fremtid skal omtales som Lilleford). Med et diskré lite blikk stappfullt av ondskap som bare Ed Harris kan formidle det, skjønner vi at den sortkledde har fått en idé.

Han sender Lilleford for å hente vann, mens han heller ut sine egne vannsekker. Så kapper han strupen på Lawrence, og henger ham opp i et tre som en annen nyfelt hjort, så han kan blø i hjel oppi vannsekkene.

Som en gammel venn av den sortkledde alltid har pleid å si: «there’s a path for everyone». Lawrences mening med livet var tydeligvis å bli bloddonor for Teddy. Vel, vel, han har i det minste anstendighet nok til å si sorry.

På verkstedet har de småfjollete mekanikerne Felix og Sylvester en liten konkurranse om å bli først ferdig med å fikse bulkene og kulehullene til Maeve. De stusser ved knivsåret i buken fra forrige episode. Det er nesten så det er gjort med overlegg – som om hun lette etter noe. Men de gidder ikke stusse mer enn at de tar lunsj. Sylvester skal dessuten unne seg et besøk inne hos en ny rødtopp-vert, som trenger «opplæring». Smooth type.

Teddy våkner til live igjen. Han har nok hatt bedre dager enn dette. «Det er ikke min skyld at du lider,» sier den sortkledde. «Du pleide å være vakker. Jeg åpnet en av dere en gang, da besto dere av millioner av vidunderlige biter.» Så søtt sagt, Ed. «Men så bestemte noen at dere skulle lages av kjøtt og blod. Angivelig for å forbedre ‘parkopplevelsen’, men det var egentlig fordi det var billigere. Menneskeligheten din er kostnadseffektiv, Teddy.» Ouch, akkurat som om han trengte flere slag i trynet i dag. Teddy vil ikke være med å finne Wyatt, men som den dyktige gameren han er vet den sortkledde å finne triggerordet hans: Dolores.

De rir avgårde i det Lilleford kommer tilbake med vannet og oppdager den nylig halal-slaktede Lawrence dinglende fra treet. Sånt skjedde aldri da jeg var på Hunderfossen.

Dolores får glimt av den gamle, hvite kirken, mens hun og William trasker rundt i Pariah nattestid. Hun har begynt å lure på om det ikke er som hun alltid har sagt – at det ikke bare er én vei for oss, men mange. At verden er full av valg, og hvis man ser dem kan man forandre livet sitt. William tenker høyt om at det er her i Westworld man kan finne ut hvem man virkelig er, fordi ingen der ute i den virkelige verden vil noensinne få vite hva som skjer her. Dolores stusser, og William stusser over stussingen. Er de ikke programmert til ikke å reagere på at man snakker om sånne ting? Logan kan fortelle at de har fått audiens hos selveste El Lazo i morgen.

Menneskeligheten din er kostnadseffektiv, Teddy.» Ouch, akkurat som om han trengte flere slag i trynet i dag. Teddy vil ikke være med å finne Wyatt, men som den dyktige gameren han er vet den sortkledde å finne triggerordet hans: Dolores.De rir avgårde, i det Lilleford kommer tilbake med vannet og oppdager den nylig halal-slaktede Lawrence dinglende fra treet. Sånt skjedde aldri da jeg var på Hunderfossen. ---Dolores får glimt av den gamle, hvite kirken, mens hun og William trasker rundt i Pariah nattestid. Hun har begynt å lure på om det ikke er som hun alltid har sagt – at det ikke bare er én vei for oss, men mange. At verden er full av valg, og hvis man ser dem kan man forandre livet sitt. William tenker høyt om at det er her i Westworld man kan finne ut hvem man virkelig er, fordi ingen der ute i den virkelige verden vil noensinne få vite hva som skjer her. Dolores stusser, og William stusser over stussingen. Er de ikke programmert til ikke å reagere på at man snakker om sånne ting? Logan kan fortelle at de har fått audiens hos selveste El Lazo i morgen. Sånn flaks at My Chemical Romance-paraden var i byen akkurat samtidig med oss, da dere!
Sånn flaks at My Chemical Romance-paraden var i byen akkurat samtidig med oss, da dere!

Dolores forsvinner inn i Dia de Muertos-paraden. Hun er omgitt av sminkede dødninghoder. Og så besvimer hun…

…og er tilbake i verkstedet. Men denne gangen er det Ford som snakker med henne. Verdt å merke seg at Ford har henne naken her inne, mens Bernard ikke hadde det. Ford er langt mer opptatt av å holde vertene dehumanisert – han har sett på nært hold hvordan det går hvis man menneskeliggjør dem for mye. Pluss at han synes nakne damer er digge.

Han fritter henne ut om hun husker ham fra gamle dager, og om hun husker Arnold. Et sted, bak alle oppdateringene skal han fortsatt ligge der. I analysemodus forteller Dolores ham at sist Arnold snakket til henne var for 34 år siden. Dagen han døde. Det siste han sa til henne var at hun skulle hjelpe ham i å utslette dette stedet. «Men hvis du hadde tatt denne rollen,» spør Ford retorisk, «hadde du vært helten, eller skurken?»

Akkurat som den sortkledde beklager Ford at han er nødt til å utsette henne for disse tingene. Men det er ingen andre igjen lenger som husker Arnold.

«Er vi veldig gamle venner?» spør hun naivt.

«Nei, jeg vil ikke si venner. Ikke i det hele tatt,» svarer Ford like iskaldt som da Big Brother-Trond reiste seg og sa «Kjære venner, ingen av dere er mine venner,» til resten av BB-gjengen.

Ford går, og Dolores snakker ut i luften: «He doesn’t know. I didn’t tell him anything.» Yikes. Geppettos lille trefigur har begynt å lyve for ham, men her er det intet voksende nesegrev som avslører løgnene. Det er sånn robopokalypsen starter, folkens. Garantert.

Felix sitter og programmerer på en mekanisk liten spurv i det Sylvester kommer tilbake fra den romantiske daten sin. Han reagerer med sjokk og vantro på at Felix har stjålet parkens eiendeler for å øve seg på koding. Hadde det enda vært for å ligge med den. Og siden vi allerede har fått etablert i denne episoden av Sylvester er en real gentleman fortsetter han å håne Felix.

«Prøver du å få en forfremmelse? Du er en slakter, og det er alt du vil bli.»

Også anklager ham han for å misbruke bedriftens eiendeler, som gjør at vi kan legge til «null selvinnsikt» og «glad i å kaste stein i glasshus» til den etter hvert så sjarmerende listen over Sylvesters personlighetstrekk.

Logan er på vei inn til å møte El Lazo. Som er ingen ringere enn Lawrence! Betyr det at han var der hele tiden den sortkledde slepte ham rundt, eller har han blitt reparert etter strupekuttingen og fått ny bakhistorie? Eller er dette rett og slett et tydelig tegn på at William og Logans historie faktisk foregår i en annen tid?

Etter litt typisk dataspill-dialog og en uppercut i tygga på Logan, som ser ut som den gjør langt mer vondt enn løskruttet de har blitt beskutt med enn så lenge, foreslår El Lazo at de andre skal hjelpe ham med å stjele et vognlass med nitroglyserin fra hæren, som de så skal selge til en gjeng sørstatsdesertører kalt Confederados. Til og med Dolores skal være med, så fremt hun får på seg noe litt mer passende enn den blå kjolen. Han gir henne en cowboyhatt, hverken sort eller hvit, men grå. For som vi husker undret Ford seg på om hun ville vært helten eller skurken i Arnolds historie.

Apropos ingenting, er det innafor å bli forelsket i en robot, som attpåtil er en tv-figur? Spør for en venn.

Sukk. <3
Sukk. <3

De raner nitroglyserinvognen, og til tross for William og Dolores‘ anmodninger om å ikke skade noen, går Logan selvfølgelig løs på soldatene. Som trigger at de gjør motstand. Hardere motstand enn det de er vant til, og William ser seg nødt til å skyte dem for å hjelpe en overvunnet Logan. Logan jubler over Williams ferd over to the dark side, uten å ta inn over seg at de ikke engang hadde havnet i denne situasjonen hvis de bare hadde ranet vognen på mer fredelig, mindre sadistisk vis. Klassisk Logan, læringskurven er fremdeles flat som en pannekake.

De rir inn i Pariah igjen. Lazo er fornøyd, Confederados-bossen er fornøyd, Logan er fornøyd. Så da er det gjenstår det vel bare å feste litt med horer malt i gull, fordi hvorfor ikke. Som i så mange mannlige fantasier i underholdningsbransjen er også her sex premien for gjennomført oppdrag.

Samtidig (eller 30 år senere?) stikker Elsie innom en tur hos en mekaniker, og viser ham overvåkningsvideo av at han bænger løs på en vert i hvilemodus på en benk. For et vidunderlig knippe ansatte de har funnet her, julebordene deres må være en sympatisk affære. Men hun sier ikke fra fordi de faktisk har for vane å ta folk for dette her, nei, Elsie vil bare ha tilgang på verten som knuste hodet sitt i forrige episode og som straks skal kasseres. Hun undersøker ham, og oppdager noe inni hånden hans. En bitteliten HAL 9000.

Hun tar det med til Bernard. Det er en satellittlink. Noen har brukt dette til å smugle data ut av parken. Men hvem? Hvem er muldvarpen her inne, Westworlds svar på Jurassic Parks «Newman fra Seinfeld»-Nedry?

Samtidig er en leken Eyes Wide Shut-orgie i god gang i Pariah. Den hedonistiske stemningen og lite western-aktige estetikken får dette til å minne mer om Roman World fra den originale Westworld-filmen (der hadde parken tre avdelinger, vesten og den romerske, pluss Medieval World). Folk kjører på opp etter vegger og tak, mens William og Dolores sitter som kristenruss på fest.

Bare en Fanta til meg, takk.
Bare en Fanta til meg, takk.

Logan vil fortsette denne historielinjen og bli med inn i krigen mot noen opprørere. William vil ikke, han trives rett og slett ikke så bra her. All umoralen gir ham sikkert eksem.

De har en moralfilosofisk krangel som man så ofte har etter et par skumpokaler, og til slutt får Logan nok av sin pripne svoger. «Don’t you get it yet? There’s no such thing as heroes or villains.» Jeg har fått deg dit du er fordi du aldri vil være en trussel mot noen. Sikkert samme grunnen til at søsteren min valgte deg.

 «Jeg har kommet dit jeg har ved å fortjene det.»

 «Ja, et liv med å følge reglene.»

 William dytter ham opp mot veggen, og under skolegårdsslåssingen har Dolores forsvunnet. Hun har sneket seg ned i kjelleren, hvor hele rekvisittlageret til Game of Thrones befinner seg.

 I enden av gangen møter hun en spåkvinne som gir henne et kort. Det viser den etter hvert så velkjente labyrinten.

Oooh. Du trakk «labyrinten». Et meget mektig kort. Det betyr at du vil bruke resten av livet ditt på å spekulere i meningsløse fan-teorier som om øya i Lost egentlig er skjærsilden, eller om Even bare eksisterer i Isaks hode.
Oooh. Du trakk «labyrinten». Et meget mektig kort. Det betyr at du vil bruke resten av livet ditt på å spekulere i meningsløse fan-teorier som om øya i Lost egentlig er skjærsilden, eller om Even bare eksisterer i Isaks hode.

I midten er et menneske, akkurat som i selve Westworld-logoen (både parkens og seriens), dere vet den som ser ut som en blanding av et bilmerke og da Vincis Vitruviske mann. Følg labyrinten, finn din menneskelighet? Forsiktig nå, Dolores. Det er ikke sikkert menneskelighet er så mye å hige etter i denne verdenen her.

Nænænæ, jeg har flere armer enn deg.
Nænænæ, jeg har flere armer enn deg.

«Følg labyrinten,» anmoder spåkvinnen, som plutselig har blitt til Dolores.

«Hva er galt med meg?»

«Kanskje du er i ferd med å rakne?»

Så er det på høy tid med litt body horror, så vår tøydokke fylt av kjøtt og blod i stedet for vatt ser syner av at hun trekker en tråd fra underarmen sin, som revner opp hele huden. Merkelig nok får hun noia av dette, og løper.

Og så oppdager hun at Lawrence er i ferd med å fylle liket av Slim (som døde i trefningen med soldatene) med nitroglyserin og legge ham i en kiste. Det har vært mye blodoverføringer i dag.

Dolores finner William og sier at de må løpe. Lazo har lurt dem. Men William er i et mer eksistensielt hjørne, og ikke klar for sånne ting. Hun argumenterer med at hun har en stemme i hodet som forteller henne hva hun skal gjøre, og at den sier at hun trenger William. Hadde det ikke vært en robot som sa det kunne man kanskje tenkt at hun var litt koko, men i stedet kysser de. Æææææsj. Jeg drev liksom og shippet Team Doddy, jeg. Team Dolliam blir liksom for pregløst. Men så håpet jeg at Hermine skulle ende opp med Harry også, da, så hva vet vel jeg.

Et annet sted i Pariah har confederados-gutta oppdaget at flaskene med nitroglyserin ikke inneholder nitroglyserin likevel, og tar ut skuffelsen sin på fjeset til Logan. Dolliam løper forbi, og Logan bønnfaler dem om å hjelpe ham. Men William bare forlater svogeren sin. Dette kan skape anstrengt stemning på julaften, Will.

Han plaffer ned et par confederados (jeg går aldri lei av å skrive det ordet. Confederados, confederados, confederados), men blir overmannet av resten av dem. Nooooooob. Så naturlig nok skyter Dolores dem ned for ham, alle sammen.

«Hvordan gjorde du det?» undrer William.
«Folk kommer hit for å endre historien om sitt liv. Jeg forestilte meg en historie der jeg slipper å være jomfruen i nød.» (Sett inn fistbump her.)

De løper videre, gjennom kirkegården (de må tross alt følge opp all dødsikonografien de har matet på med i denne episoden), og hopper på toget som tøffer ut. Der venter Lazo på dem, i en vogn full av kister. De avvæpner ham, og det var tydeligvis triggeren som skulle til for å havne i Lazos godbok. «Nå som vi er venner kan dere kalle meg Lawrence».

Kistene har labyrintstempel. «Jeg kommer,» sier Dolores ut i luften, til Arnold. «Må ha vært vinden,» tenker William.

Den sortkledde og Teddy ramler inn i en gammel bar. Han prøver å pushe Teddy til å gå videre, men før han kommer så langt slår pianisten seg ned med tre glass whiskey. Den sortkledde slår øynene opp da han ser at det er selveste Ford som er på besøk. Bare å lene seg tilbake folkens, det er duket for mestermøte i skådespel, a la diner-scenen i Heat.

Fire skuespillere i verdensklasse: Anthony Hopkins, Ed Harris, James Marsden, og ikke minst Daniel Day-Lewis – ugjenkjennelig som alltid – i rollen som stearinlys.
Fire skuespillere i verdensklasse: Anthony Hopkins, Ed Harris, James Marsden, og ikke minst Daniel Day-Lewis – ugjenkjennelig som alltid – i rollen som stearinlys.

Stakkars Teddy prøver å henge med i samtalen, men de to herrene snakker langt over hodet på ham. Den sortkledde introduserer Ford for ham som mannen du har å takke for alt godt og alt dritt som har skjedd i livet ditt.

 «Jeg følte alltid dette stedet manglet en ekte skurk,» sier den sortkledde. «Jeg mangler fantasien til å i det hele tatt forestille meg en som deg,» svarer Ford.

 Den sortkledde fortsetter å snakke til Teddy, som fortsatt ikke skjønner bæret. «Vi kommer fra en verden av overflod. Den ga oss alt, bortsett fra én ting: mening. Et formål.»

 At ting har en tendens til å ikke gå så bra når man forlater den virkelige verden og flykter for langt inn i sine egne fiksjoner virker ikke å være noe som bekymrer den sortkledde. For han tror det er en dypere mening med denne parken. Noe skaperne ville meddele. Noe som er sant.

 «Hvis du lurer på historiens moral er det bare å spørre,» sier Ford.

«Den jeg ville spurt døde for 34 år siden.»

«Hva ville jeg funnet hvis jeg sprettet deg opp?» lurer han og retter kniven mot Ford. Men Teddys altruistprogrammering kicker inn, og han griper skaftet.

Ford smiler sitt enigmatiske smil og stikker, mens han starter pianoet igjen med en liten fingerbevegelse. Ford – den sortkledde: 1-0.

Felix er inne på verkstedet og prøver å få liv i fuglen sin, mens en livløs Maeve ligger på bordet og venter på sine reparasjoner. Med ett våkner fuglen til liv, og flakser rundt i taket. Men begeistringen hans blir kortvarig, for som alle som har sett en halv skrekkfilm vet, så skal du aldri vende ryggen til en likbåre. Når hun snur seg sitter Maeve oppreist, med fuglen på fingeren.

«Hello, Felix. It’s time you and I had a chat.»

Og så er det pokker meg en hel uke til neste episode. La oss bruke ventetiden på å diskutere i kommentarfeltet: Team Doddy eller Team Dolliam?