VELKOMMEN TIL SPOILERVILLE. INNBYGGERTALL: MANGE.
Les forrige episodes recap her.
Bernard kommer inn til Dolores, og ber henne gå online. Langsomt går hun ut av dvale, og programmeringen hennes kicker inn. Hun smiler pent til Bernard. Jeg går aldri lei av å se en så dyktig skuespiller som Evan Rachel Wood boltre seg i the uncanny valley, det creepy landskapet der noe fremstår nesten helt ekte, men akkurat ikke nok til at man ikke kjenner nakkehårene reise seg.
Bernard spør, omtrent som en sjalu elsker, om noen har vært inne i systemminnet hennes siden sist de snakket sammen. Han har tatt med seg en gave til henne, Alice i eventyrland, som han pleide å lese for sønnen. Hun leser et utdrag: «I wonder if I’ve been changed in the night. Let me think. Was I the same when I got up this morning? I almost think I can remember feeling a little different. But if I’m not the same, the next question is ‘Who in the world am I?’»
Dolores spør etter Bernards sønn, og han slår henne straks over i analysemodus. Hvorfor spurte hun om sønnen hans, spør han nysgjerrig og kanskje litt håpefull. For å være høflig, svarer hun klinisk. Hun er programmert til å innby til personlige samtaler. Men mer og mer får vi følelsen av at Dolores er i ferd med å bevege seg utenfor programmeringen sin.
Dolores våkner ute i det lille huset på prærien. Pappa Abernathy 2.0 slipper kuene ut.
Dolores oppdager en revolver gjemt i kommoden sin, den samme revolveren hun fant forrige uke. Hun klarer ikke huske hva den er, men den uhåndgripelige fornemmelsen synet av pistolen gir, kombinert med at vår egen lille Alice ser sitt eget speilbilde for andre gang på to episoder, starter en kognitiv dissonans som trigger et flashback av den sortkledde som drar henne inn i låven. «Why don’t we reacquaint ourselves,» sier han og drar frem kniven. «Start at the beginning.»
Og bare for å tease oss enda litt til med William = den sortkledde-fanteorien, befinner vi oss plutselig hos William, som sprader rundt i dette fremtidens Morgan Kane City i det nitriste, selvvalgte kostymet sitt. Han bivåner en liten oppvisnings-shootout mellom vertene, og da Clementine tas som gissel av en banditt får han plutselig for seg at han skal hjelpe til. Han nøler selvsagt så mye at han heller blir plaffet ned selv (kulene fra verten skader ham ikke, bare slår ham i bakken). Han er omtrent like skuddfarlig som jeg er i GTA, med andre ord. Banditten hinter til en nær forestående voldtekt av Clem, sånn i tilfelle William trengte et ekstra lite puff for å plaffe ham ned, og omsider klarer hvithatten å debutere som vertsmorder i parken. Clem løper naturligvis rett i armene på ham og byr seg frem, for i Sizemores mannemannhistorier belønnes heltemot alltid med en kvinnes underkastelse, akkurat som ellers i Hollywood.
Oppi kontrolltårnet oppsøker Cullen Bernie. Styret er stressa fordi Ford droppet Sizemores nye storyline i forrige episode. Hun lurer på hva gamlingen driver med. Og er problemet med oppdateringen av vertene løst?
I rommet ved siden av driver Elsie med diagnostikk av melkebandittens massakre i saloonen. Han snakker høyt med en imaginær skikkelse han omtaler som Arnold. Bernard mener han bare er programmert til å oppføre seg creepy, men mesterdetektiven Elsie har oppdaget at han kun drepte verter som har drept ham i tidligere storylines, de andre lot han gå. Bern får den unge blodhunden av sporet ved å be henne heller plukke opp en vert som tydeligvis har glitchet og plutselig har forvillet seg langt inn i ødemarken. Hun tar med seg Stubbs for å sjekke.
Teddy er ute i Sweetwater med en kvinnelig gjest, shower og duellerer og oppfører seg som en revolvermann skal. Det trigger et flashback for Maeve, fra da hun så ham ligge ihjelskutt inne i pleksiglassburet på verkstedet.
Dolores’ rullende blikkboks setter igjen i gang linjen mellom henne og Teddy, for Ford vet hvor n’te gang. Dette er Groundhog Day – the cowgirl edition. Nok en gang rir de ut og ser på fjellene. Nok en gang føler hun på sin preprogrammerte trang til å utforske nye horisonter. Teddy prater tomt om et sted i sør. En dag skal de dra dit. Men Dolores skjønner at det bare er prat, kanskje begynner det slettede minnet av alle gangene de har snakket om dette å sive opp fra underbevisstheten. Teddy sier han må gjøre opp for den mørke fortiden og blablabla. Kort fortalt: de er preprogrammert til å aldri komme seg av flekken.
Så hører vi igjen skyting oppe på Abernathy-gården, og igjen er de på vei mot sin mørke skjebne.
Tilbake på verkstedet blir Teddy reparert, et nytt øye printes ut av den mystiske melken som vertene skapes av. Ford sitter og filosoferer med ham. Han lytter overbærende til Teddys drømmende pisspreik om Dolores. Ei jente bedre enn han fortjener, men en vakker dag… osv.
Jeg kan høre på den klisjépregede naiviteten hans hele dagen, og det uskyldige fjeset til James Marsden – det samme fjeset som sikkert har forhindret ham, til tross for betydelige skuespillerferdigheter, i å slå gjennom for alvor som leading man i Hollywood , rett og slett fordi han er for parodisk hollywoodsk i utseendet til å ha troverdighet som det i 2016 – er perfekt egnet til å lire det av seg.
«Kanskje en dag vil vi få drømmen vår sammen,» sier han.
«Nei,» svarer Ford. Tydeligvis i det sadistiske hjørnet i dag. «Det får dere aldri.»
Som utsmykningen på den greske urnen av de unge elskerne som for alltid er frosset i tid akkurat utenfor hverandres rekkevidde i Keats’ dikt Ode on a Grecian Urn, er Teddy og Dolores dømt til å hige etter hverandre i all evighet, til aldri å komme seg av flekken, men samtidig til heller aldri å bli gamle, syke, eller dø:
«Fair youth, beneath the trees, thou canst not leave
Thy song, nor ever can those trees be bare;
Bold Lover, never, never canst thou kiss,
Though winning near the goal yet, do not grieve;
En tilværelse den aldrende Ford kanskje misunner dem, så lenge man ikke tenker for mye på at deres ode hver kveld avsluttes med at den ene blir drept og den andre voldtatt.
Ford lurer på om det aldri har falt ham inn å bare rømme med Dolores. «I’ve got some reckoning to do before I can be with her,» svarer han på autopilot. Ford forteller ham at den mystiske backstoryen hans er mystisk fordi de aldri gadd å skrive den. De ga ham bare en vag skydfølelse han føler han må gjøre bot for. Noe man kan innvende er sin egen form for mentale tortur, på lik linje med den fysiske torturen vertene utsettes for på daglig basis. Jommen sa jeg fornøyelsespark.
Ford lover bedring, og laster opp en fersk bakhistorie. Teddys vendetta stammer fra hans tid i kavaleriet, og er rettet mot en desertert, sadistisk kavalerist kalt Wyatt.
—
I byen redder Teddy Dolores fra en gjeng pågående verter og gjester. Han tar henne med bort, og prøver å lære henne å skyte med revolver. Men det går ikke. Som i: hun klarer ikke trekke av, tydeligvis fordi hun er programmert med en sperre mot å fyre av et våpen. Noen ryttere ankommer. De har funnet Wyatt, sier de. Dolores prøver å få Teddy til å bli. Han lover henne å komme tilbake.
Stubbs og Elsie kommer over en gjeng campende verter, som sitter fast i en loop. Verten som har stukket av var den eneste av dem som hadde våpenprivilegier (noe som forklarer Dolores’ avtrekkeraversjon i forrige scene), og følgelig har de ikke klart å tenne bål, men gjentar i stedet syklusen sin opp mot båltenningen. Stakkars, hjelpeløse dataspillfigurer.
Elsie oppdager en liten figur rømlingen har skåret ut i tre. Vertene har tydeligvis fått kunstneriske ambisjoner. Og de har begynt å rette sitt blikk mot stjernene: på baksiden av figuren er det risset inn noe som ligner mistenkelig på stjernebildet Orion.
I mellomtiden finner Teddy og resten av oppbudet blodige lik bundet fast til trær, og vi skjønner at parkens flueproblem har eskalert siden premiereepisoden. Wyatt og gjengen hans er tydeligvis nærme. De hører umenneskelige brøl i det fjerne…
Ford og The Bern er på verkstedet. Gamlingen kjefter på en tekniker som har dekket til en naken vert. De føler ikke kulde, de føler ikke skam. De føler ingenting vi ikke har bedt dem om å føle, smeller ham. Men på den annen side har dere bedt dem om å føle ganske mye, Ford.
De går videre inn på Fords kontor, creepy innredet med halvbygde kroppsdeler, gamle ansiktsmodeller, og en mekanisk pianist. Velkommen til Geppettos verksted. Bernard er bekymret for at de behandlet symptomet og ikke sykdommen med de glitchende vertene. Flere av vertene, inklusive den originale Pa Abernathy hørte stemmer, og flere snakket ut i luften til samme fantasivenn, en ved navn Arnold.
Ford forteller om parkens paradisiske pionerdager, og om samarbeidspartneren han hadde da, Arnold. De klarte tidlig å få vertene til å bestå Turing-testen (utviklet av han fra The Imitaion Game, vettu). Kort fortalt: dersom det i en samtale med en maskin og et menneske er umulig for eksaminatoren å avgjøre hvem som er maskinen, vil det være ensbetydende med at maskinen har kunstig intelligens. Problemet med denne testen er at den ikke skiller mellom illusjonen av intelligens og faktisk intelligens, noe Arnold tydeligvis også kjente på.
Han ville ha det ekte, skape ekte bevissthet, fra nå av omtalt som å gå full arnold.
Så han prøvde å bruke vertenes programmering som hjelperakett til å trigge bevissthet, ved å formulere den som en indre monolog – en stemme i hodet. Men det Arnold ikke tenkte på var at 1) det siste du vil på et sted som dette er at vertene skal være bevisste, og 2) vertene ville kunne oppfatte denne indre monologen som en stemme fra gudene, noe som ville få dem til å bli klin kokos, for å bli litt akademisk.
Så Ford fant ut at det var mer humant å la vertene glemme tingene de blir utsatt for her hver dag.
Arnold døde visst i parken, under uklare omstendigheter. Han ble gal, på grunn av en personlig tragedie, og begynte å se noe i vertene som ikke var der. Arnold ble slettet fra parkens historie etter dette. «When the legend becomes fact, you print the legend.»*
Man trenger tydeligvis ikke være syntetisk for å skrive om backstoryen sin, nei.
(*Dette sitatet er hentet fra The Man Who Shot Liberty Valance, den siste, store westernfilmen til John Ford. Vanligvis er jeg ikke så altfor glad i at serier driver med namedropping (det er min jobb, for pokker!), men når sitatet handler om å omskrive fortiden sin, og brukes i en episode som handler om kunstige, implanterte minner som gjøres til sannhet, er det vanskelig å ikke likerklikke anerkjennende med dobbelt smilefjes.)
Ford ber Bernard ikke bekymre seg for oppgraderingen. Den kommer til å fungere. (Men i samsvar med hvilken agenda, Ford? I samsvar med hviiiilken!!!?!?)
Og husk, sier han. Vertene er ikke ekte. De har ikke bevissthet. Ikke gjør samme feil som Arnold gjorde.
Bernard har en pliktpreget videosamtale med moren til sin avdøde sønn. Forholdet dem i mellom er anstrengt, hvis de i det hele tatt fortsatt er sammen. Han har åpenbart trukket seg helt inn i arbeidet sitt, og ikke vært ute av parken på Arnold vet hvor lang tid. De piner seg selv ved å mimre om sønnen.
«Do you ever wish you could forget?» spør hun.
Nei. Det tveeggede sverdet av minner er alt han har igjen.
Elsie og Stubbs oppdager den rømte verten sittende faste i en liten ravine. Ble han helt retningsløs zombie da han glitchet og falt ned der ved et uhell? Eller er det noen som har gjort dette mot ham? Elsie ringer Bernard og sier at det virker som om verten ikke glitcher, men rett og slett fikk et innfall, og bega seg ut på en uforståelig ferd opp i fjellene.
Teddy jakter på Wyatt. Brølene kommer nærmere, og plutselig blir oppbudet overfalt av maskerte villmenn. Teddy sender gjesten han ledsager avgårde, mens villmennene nærmer seg ham. Han prøver å skyte seg ut. Men kulene biter ikke på. Vent litt her nå? Er de ikke verter, men gjester? Eller noe helt annet?
Bernard er inne hos Dolores. Han trenger hjelp til å vite hva han skal gjøre med henne. Han lurer på om han har gjort en feil, men siterer også Fords monolog om at det er evolusjonsmessige feil som gjør at vi utvikler oss. Typisk fremtids-dilemma.
Dolores skjønner ikke hvor han vil. Sier han at hun har forandret seg? Bernard ber henne droppe alle scriptede svar, og kun basere seg på improvisasjon. Han vil ha den gode fyllepraten.
Det er to varianter av deg, Dolores. En som stiller disse spørsmålene, og en som lever i trygg uvitenhet.
Dolores forstår ikke. «There aren’t two versions of me. There’s only one. And I think when I discover who I am, I’ll be free.»
Bernard ser på henne, målbundet. Hva fikk henne til å si dette? Hun svarer at hun ikke vet, og blikket hun setter i oss er skumlere enn enhver maskert villmann ute i ødemarken.
Han rasjonaliserer seg frem til å ikke nullstille evnen til egentenkning han tydeligvis har programmert i henne. Nysgjerrigheten hans for hvor dette bærer hen tar kanskje overhånd, eller gjør han det ut av medfølelse for henne? Det er kanskje trygt i glemselen her i redet, her i uvitenhetens Edens Hage. Men barn må settes fri.
Han ber henne fortsette som før, uten å gi til kjenne at hun er klar over sin annerledes. «You’ll stay on your loop?»
«Yes,» svarer hun iskaldt. Hjælp.
Dolores er tilbake i byen. Først får hun høre om fellen Wyatt lurte Teddy i. Så kommer hun hjem til huset og finner NuPa drept. I sjokket flasher hun tilbake til Pa 1.0. En banditt kommer og drar henne inn mot høyet, men hun klarer å ta pistolen fra hylsteret hans. Og i det hun flasher tilbake til minnet om den sortkledde inne i låven, klarer hun å overstyre programmeringen sin for andre gang.
Men denne gangen er det ikke en flue hun smekker, men en pistol hun avfyrer. Hun rømmer inn i natten.
Tilbake i ravinen setter Elsie rømlingen i hvilemodus, men Stubbs firer seg ned for å uskadeliggjøre ham. Han tar frem en håndsag, og skjærer nonchalant av vertens hode. Med halvveis avsagd hals våkner verten til live (hater når det skjer), og slår ham ned. Han klatrer opp mot Elsie, som desperat prøver å pause ham som om han var en episode av 2 1/2 Men man tilfeldigvis zappet innom. Han løfter en diger sten opp mot henne, men bruker den i stedet til å slå inn sin egen hodeskalle. I kampen mellom å få fullført sitt nye mål, og grunnprogrammeringen om å aldri skade mennesker, var det tydeligvis sistnevnte som vant. For denne gang i hvert fall.
William og Logan sitter rundt leirbålet. De har bestemt seg for å jakte på banditten Jonesy, et dørgende kjedelig hvithatt-oppdrag, i følge Logan. De hører lyder fra gresset, og plutselig ramler en utmattet Dolores inn i leiren, og kollapser i Williams armer*.
(*Dette er vel et kraftig skudd for baugen til William = Den sortkledde-teorien. Dolores’ flukt fra huset foregikk temmelig tydelig i nåtid, med mindre Dolores har rømt ut på prærien både nå og for 30 år siden.)
Det var alt fremtidens nusseligste fornøyelsespark, aka The Rapiest Place On Earth™ hadde å by på for denne gang. Fortsatt like trollbundet som meg, eller sliter du med å engasjere deg i vertenes fiktive, enn så lenge konsekvensløse eventyr? Eller faller du av lasset av den hypnotisk repetitive historiefortellingen? Det er lov det, altså. Det er feil, men det er lov.
Uansett, følg med neste uke, for da blir det Ingrid Bolsø-bonanza!
