OBS: INNEHOLDER SPOILERE. SKIKKELIG MANGE, FAKTISK.
Dolores sitter i et mørkt rom, som sakte blir lysere.
«Do you know where you are?» spør en stemme fra oven.
«I am in a dream.»
Vi kommer nærmere på Dolores. En flue vandrer uhindret over det uttrykksløse ansiktet hennes.
«Would you like to wake up from this dream?»
Fluen går videre, med sine nærmest mekaniske flue-rykk, over kinnet, og opp på øyet. Dolores fortrekker fremdeles ikke en mine.
«Yes. I am terrified.»
—
Dolores Abernathy slår øynene opp i sin egen seng. En ny dag gryr i en nesten parodisk idyllisk præriesetting. Hun vandrer ut av den mørke gangen, over dørterskelen, og inn i sollyset på trammen* og hilser kjærlig på sin far.
(*Utsnittet er en aldri så liten hyllest til det ikoniske, mange ganger imiterte åpningsbildet fra John Fords The Searchers (1956), av mange ansett som den beste westernfilmen noensinne laget.)
Inne i saloonen starter det mekaniske pianoet sin preprogrammerte sang, og nærmest på cue begynner et vrimmel av aktivitet i den lille westernbyen Sweetwater. Et tog tøffer inn på perrongen. Ombord våkner cowboyen Teddy, mens noen andre passasjerer snakker om at forrige gang de var her, og went «straight evil», var de beste to ukene i deres liv, langt morsommere enn å gå «whitehat» og være snill. Inne på saloonen avviser Teddy tilnærmingene fra den prostituerte Clementine, før han får øye på Dolores ute på gaten. De omfavner, som gamle kjente som ikke har sett hverandre på lenge. De rir ut på prærien sammen, og snakker drømmende til hverandre i romantiske westernklisjeer. Men så hører de skudd fra Dolores’ ranch.
Banditter har inntatt ranchen, og skutt Pa og Ma Abernathy. Men ikke hvilke som helst banditter. Nei, disse er både Onde™ og Forkvaklede™, de heller nemlig melk over ofrene sine, og drikker en god slurk selv uten engang å gidde å tørke bort melkebarten. Sånt gjør ikke normale folk. Melkebanditt 1 kritiserer den andre for at han skjøt dama før de rakk å more seg med henne, og om du fortsatt var i tvil om at disse gutta er både Onde™ og Forkvaklede™, trekker Melkebanditt 2 bare på skuldrene og sier at hun fortsatt er varm. Fyyyyyyy. Men, så, nok engang som på cue, kommer Teddy og plaffer dem ned! Akkurat som i en ekte western!
«What if I told you that there are no chance encounters,» sier stemmen fra oven igjen. «That you and everyone you know where built to gratify the desires of the people who pay to visit your world.»
Dolores løper gråtende til liket av faren. De tror det er over, men så dukker en svartkledd mann med et hånlig smil opp. Teddy prøver å skyte ham, men kulene preller av. Nok en gang må Dolores se noen som står henne nær bli skutt rett foran øynene på henne. Den svartkledde, smått krenka over at Dolores etter 30 år fortsatt ikke kjenner henne igjen, drar henne inn mot låven. Han synes hun spreller for lite.
«I didn’t pay all this money because I want it easy. I want you to fight,» sier han, og smeller igjen låvedøren. Det eneste vi hører er Dolores‘ skrik.
—-
Inne i saloonen starter pianolaet igjen sin preprogrammerte sang. Dolores slår øynene opp i sin egen seng, går ut på trammen, og hilser kjærlig på faren. Nok en gang tøffer toget inn på perrongen i Sweetwater med en sovende Teddy ombord.
Og så flyr vi opp i fugleperspektiv, i gudeperspektiv, og befinner oss i Westworlds kontrollrom, der parkens operatører følger med på hver minste ting som skjer, via en holografisk modell.
Inne på verkstedet sitter sjefsprogrammerer Bernard (som også er eier av stemmen fra oven som har stilt Dolores og oss eksistensielle spørsmål det siste kvarteret) foran en av parkens androider, eller verter som de kalles. Det er Clementine fra bordellet, men nå i hvilemodus. Bernard har oppdaget at vertene har begynt med såkalte dagdrømmer, små, uprogrammerte gester, som for eksempel fraværende å berøre leppene sine, og at dette er knyttet opp til konkrete minner, til tross for at vertenes minner slettes hver gang en ny loop i parken starter. Han antar at dette er noe parkens skaper, Robert Ford, har lagt inn i den nye oppdateringen ved å gi vertene en slags underbevissthet i grunnprogrammeringen.
Hm, roboter med underbevissthet? Jeg kan ikke se for meg hvordan dette kan slå tilbake på dem på noen som helst måte.
Bernard og sikkerhetssjefen Stubbs drar ned i det gigantiske kjellerlageret, der kasserte verter oppbevares, for å sjekke en alarm som har gått av. De blir møtt med en cowboystøvelhøyde med vann fra det defekte lufteanlegget, som «livestock management» nedprioriterer å fikse. Jasså, en høyteknologisk park med vedlikeholdsproblemer, sier du? Og en stab som behandler intelligente roboter som krøtter? Hadde jeg ikke visst bedre hadde jeg nesten trodd det var et jærtegn om hvilke mørke skyer vi har i vente.
Men i stedet for opprørske roboter er alarmen trigget av at Ford* har vekket sin gamle, skranglete robot-compadre Bill for et glass motorolje/whiskey og mimring om gamle dager. Ford svarer Bill høflig, men overbærende, ute av stand til å glemme at den gode samtalepartneren er en programmert maskin.
Ford virker uendelig sliten, som seg hør og bør når en syntetisk verden hviler på dine skuldre, og vi blir minnet på hvor overjordisk god Anthony Hopkins er når han først gidder, og får materiale i sin egen vektklasse. Ingen kan formidle «bittersøt ambivalens over å ha vekket en kunstig intelligens til live, men samtidig ha dømt den til en evig loop av preprogammert slaveri og fornedrelse» som ham. Bill sendes tilbake ned i sove-/likposen sin, og zipper seg selv inn. Nok et særegent, merkelig poetisk, lite øyeblikk. Denne serien er proppfull av både bilder man aldri har sett før, og velkjente bilder gitt ny valør.
(*Totalt unyttig trivia del 1: Foruten å dele etternavn med tidligere nevnte westernregissør John Ford – mannen som egenhendig oppfant den moderne western-ikonografien Westworld fråtser i, samt Henry Ford – far til både T-Forden og samlebåndet og dessuten amerikansk gromnazist og antisemitt, er Robert Ford også navnebror med mannen som skjøt den beryktede banditten Jesse James (fra den filmen med Brad Pitt, vettu). Bruk denne informasjonen til hva du måtte ønske.)
—
Loopen starter igjen, denne gangen med ørsmå variasjoner. Nye gjester distraherer Teddy så han aldri møter Dolores. Hun støter heller på den svartkledde*, som forteller henne, som den gentlevoldtektsmannen han er, at han ikke har tid til henne i dag, men at hun må ha en fin kveld. En ny gjest, en grønnskolling kledt i rødt bestemmer seg for å bli med ut på ekspedisjonen som skal fange den beryktede banditten Hector. Men ute i fjelldalen begynner plutselig sheriffen å glitche. Han har også en flue vandrende over kinnet. Fluer virker i det hele tatt å være et vedvarende problem i denne parken. Rødskollingen sutrer.
(* Totalt unyttig trivia del 2: Ed Harris’ rollefigur, kun omtalt som The Man In Black på rollelisten, er kostymert som Yul Brynner fra den originale Westworld-filmen fra 1973, som spilte robot-revolvermannen som plutselig og uforklarlig begynte å drepe parkens besøkende – en åpenbar forfader til The Terminator. Filmen ble skrevet og regissert av Michael Crichton, mannen bak utallige teknologi-løpt-løpsk-bøker, ikke minst Jurassic Park.)
På verkstedet har Lee Sizemore et lite raserianfall. Han er sjefsforfatter på parkens historielinjer, og en skikkelig diva. Han klager på den nye oppdateringen, som han mener er skyld i sheriffens glitch. Theresa Cullen, som representerer parkens investorer, foreslår å tilbakekalle alle vertene som har fått oppgraderingen, som får Sizemore til å gire opp divataktene til Mariah Carey-nivå.
Bernard stirrer fascinert på Cullen mens hun lar seg irritere over Sizemore. Han spør om han kan få spille inn den rykningen hun får rundt øyet når hun er irritert. Han samler tydeligvis på gester og ansiktsuttrykk. For en lekker liten detalj, som forteller så mye om Bernard, som lever av å få roboter til å etterligne mennesker, og hans people skills, på en veldig økonomisk måte.
Han ber om han kan få den nye rykningen som dukker opp av at han spør henne om dette også. Noe sier meg at denne fyren ikke er helt rå i sosiale settinger.
Bernard insisterer på at verten er ufarlig. De er programmert slik. De kan bokstavelig talt ikke skade en flue.
Som for å illustrere poenget sitter Teddy ute på balkongen på bordellet, mens gjestene som kapret ham er inne og har seg med horene. En flue krabber over øyeeplet hans.
Noen kunne tjent en formue på å selge insektsspray i denne parken.
Samtidig har en idyllisk Dolores plassert seg idyllisk ved den idylliske elven for å male noen idylliske hester med det idylliske malesettet sitt. Nevnte jeg at det hele var ganske idyllisk?
En gjestefamilie kommer bort. Hun viser guttungen hestene sine. Han ser rart på henne. «You’re one of them, aren’t you? You’re not real,» halvveis spør han. En kognitiv dissonans farer over ansiktet hennes. Som en erkjennelse akkurat utenfor rekkevidde.
Samtidig finner Pa Abernathy et sammenkrøllet fotografi av en jente i en storby. Hverken han eller Dolores forstår hva det er.
Sizemore og Cullen har røykepause. Han vil stoppe oppgraderingen. Det vil gjøre arbeidet enklere. Og hvor realistisk vil folk egentlig ha voldtekts- og drapsfantasiene sine? Men Cullen har tydeligvis en annen agenda. Aner vi et lite statskupp i emning her i Westworld? Han spør henne hvor lenge hun må være her før hun får reise hjem igjen. Betyr dette at investorene sender folk hit på turnus? Og at de har lange opphold her? Et lite hint om at Westworld kanskje har en hakket mer kronglete beliggenhet enn Tusenfryd?
Saloonen stenges for natten, mens pianolaet plingplonger seg frem til Black Hole Sun av Soundgarden. Pokerdealeren går ut bakveien, og får umiddelbart kuttet strupen av den svartkledde og blir dratt inn i natten.
Bernard har nullstilt sheriffen. Jeg misunner dere glemselen deres, sier han. Et lite undertrykt-traume-varsel der, altså.
I mellomtiden har Melkebanditt 1 tatt livet av samtlige inne i saloonen. Han bøtter nedpå med melk, som så renner ut gjennom et hull i magen. Hater ikke dere også når sånt skjer?
Men selv om han er gjennomhullet av kuler er han fortsatt operativ. Han vandrer ut i gaten, og heller melk over sin døende makker. Så stivner han.
Crewet kommer inn for å rydde. Vanligvis skal vertene holde seg til manus, med rom for små, improviserte variasjoner. Dette er noe helt annet. De bestemmer seg for å tilbakekalle alle oppgraderte verter. For at gjestene ikke skal merke noe skriver de om denne loopens historielinje, og sender Hector inn til byen og sitt forestående saloon-ran flere dager tidligere enn planlagt.
Bernard går for å fortelle Ford hva som har skjedd. Dagdrømmene hans har en feil i seg. Vi er alle produkter av feil, svarer Ford. Det er sånn ting utvikler seg videre. Og konsekvensen av det, nå (eller i hvert fall i den uspesifiserte fremtiden WW foregår i) som vi er i stand til å fikse alle feil fra naturens side, er følgende:
Dette er så bra som vi noensinne kommer til å bli.
Den svartkledde står over den blødende verten. Han har latt ham miste akkurat nok blod til å holde ham i live, men maktesløs. Han vil ha hjelp. Hjelp til å spille spillet. Dere er bare krøtter, kulisser. Det er jeg som skal spille. Han vil finne det dypere nivået han vet er her et eller annet sted.
Akkompagnert av vertens smertehyl skalperer den svartkledde ham.
—
Dolores våkner igjen. Hun merker at faren er annerledes i dag. Han har beholdt bildet han fant i går, uten minne om hvor han fikk det fra. Det er noe han kjemper med. Et spørsmål han ikke skal stille. Og det ga ham et svar han ikke skal vite.
Så glitcher han også.
Han drar datteren inn mot seg og ber henne dra. «Hell is empty. And all the devils are here.» Han hvisker henne noe i øret.
Dolores rir inn til byen for å finne en doktor. I hovedgaten møter hun Teddy. Det er noe rørende og paradoksalt menneskelig hvordan programmeringen deres drar dem mot hverandre. Men før de rekker å omfavne rir et kobbel av lutryggede ryttere, dekket av pledd, inn i byen, mens pianolaet skifter musikk, og leter seg haltende frem til melodilinjen på Paint It Black av The Rolling Stones.
Sizemore følger med fra kontrolltårnet. Han skryter av endringene han har gjort. Den nye talen til Hector vil gi frysninger, lover han.
En ny sheriff går bort til rytterne. Han meies ned. Vi får endelig hilse på den svartsmuskete smukkasbanditten Hector og ikke minst hans nordiske løytnant Armistice. Og jada, hun spilles av Ingrid Bolsø Berdal, med slangetatovering i fjeset, is i blikket, og en plan om å overta Kristofer Hivjus trone som Hollywoods favorittnordmann.
Så sveller musikken, og en av de mest gåsehudfremkallende skytekampene jeg har sett er i gang. Hector går inn i saloonen med pisk i én hånd og nytrukket winchester i den andre, mens Armistice dekker ham. De er perfekt samkjørte, så fulle av velkoreografert eleganse og overmot at det er umulig å holde nakkehårene i sjakk.
Det hele er så medrivende og lekkert at man i det hele tatt glemmer at alt dette bare er et spill for galleriet. Ingenting står på spill her. Ingen mennesker kan komme til skade. Dette er ferdigskrevet teater, uten konsekvenser, utført av syntetiske skapninger.
Og det er her jeg har en mistanke om at seernes formening om Westworld vil dele seg. For denne serien gjør det virkelig vanskelig for seg selv. Selv i drømmenivåene i «Inception» la storebror Nolan inn en beleilig regel om at drømmedød = død i virkeligheten.
Westworld, derimot, gir oss ingen slik oppkonstruert fallhøyde, men bruker likevel uforholdsmessig mye tid på interaksjon roboter i mellom. Roboter uten selvbevissthet eller egen vilje, og som, enn så lenge, hverken kan dø eller skade andre. Hvorfor skal vi bry oss om dette? Hvorfor skal vi la oss engasjere av dette mekaniske dukketeateret som de har spilt ut tusen ganger før?
Jeg kan helt fint se for meg at serien mister mange her. For meg var dette øyeblikket den vant meg.
Hadde Westworld vært i dårligere hender enn Jonathan Nolan og Lisa Joy sine, hadde jeg vært bekymret. Men til tross for at de holder kortene tett til brystet, signaliserer de så tydelig, og med så mye overmot, at dette er noe de gjør med vilje, at man er nødt til å gå sin egen dissonans nærmere i sømmene. For selv om handlingen på overflaten er ubetydelig, insisterer den med hvert eneste fiber at den er viktig, og at vi skal bry oss om disse skapningenes skjebner. Tiden serien vier til dem, filmspråket den bruker, den svulstige musikken, og ikke minst vertenes reaksjoner og oppriktige følelsesregister, utfordrer oss til ikke å la oss rive med. Og revet med blir jeg, på tross av meg selv. Og det synes jeg er uhyre interessant. Det vitner om en enorm fortellermessig selvsikkerhet, utført av noen som behersker filmspråkets emosjonelle manipulasjonsteknikker til fingerspissene, og som benytter den til ikke bare å si noe tematisk komplekst og nytt og interessant, men også å få oss til å føle det.
Hvorfor skal vi bry oss om vertene i parken? Fordi serien ber oss om det, med en fabelaktig overbevisende filmatisk retorikk.
I en og samme scene får vi se Westworld, både parken og serien, fyre på alle sylindre. Det er faen meg bare å ta av seg cowboyhatten.
Og så, rett før Hector skal til å levere sin store, nyskrevne tale, rives stiften av platespilleren. Han plaffes antiklimaktisk ned, av ingen ringere enn den overtente rødskollingen. Armistice får neste salve, i magen. Mens hun sakte blør i hjel på bakken, og Teddy svinner hen i en gråtende Dolores’ armer, ler rødskollingen eksaltert av at han vant spillet. Jommen sa jeg tematisk sammenstilling.
Dolores gråter utrøstelig over Teddy hele natten. Så kommer opprydningscrewet for å samle inn de oppgraderte modellene, og Elsie, Bernards assistent, stiger ned ved siden av henne som en forbarmende engel, eller som en av de fremmede fra Dark City (en film denne serien slekter mye på). «Soon this will all feel like a distant dream,» sier hun, og Dolores kobler ut.
Hun våkner til igjen på verkstedet, fortsatt i samme panikkanfall. Stubbs ber henne fjerne affeksjonene, og westerndialekten. Dolores ribber av seg lag på lag med klisjépersonlighet, og stemmen hennes faller flere oktaver. Evan Rachel Wood er så god og effektiv i denne rollen, så oppriktig og uvirkelig på samme tid.
Du er i en drøm, får hun høre nok en gang, og nok en gang forteller hun at hun er livredd. Dette er tydeligvis standard prosedyre når vertene er inne til kontroll. En sikkerhetsforanstaltning, kanskje? I tilfelle vertenes minne ikke blir fullstendig nullet ut mellom hver loop? I så fall stoler ikke skaperne på at deres egen kreasjon er så idiotsikker, eller at traumene de utsetter vertene for for gjestenes forlystelse er så forbipasserende som de skal ha det til likevel. Stubbs fritter ut Dolores om farens glitch. De vet om bildet. Men svarene hennes er akkurat det de vil høre. At det ikke var noe spesielt med det. Men hva hvisket faren til henne? «These violent delights have violent ends.» En aldri så liten versefot fra «Romeo og Julie».
I naborommet blir Pa Abernathy undersøkt av Ford, Cullen og Bernard. I en usedvanlig creepy oppvisning i robotskuespill veksler han mellom å være sitt sedvanlige, faderlige jeg, som vil beskytte datteren for enhver pris, til nærmest å prøve å kjempe seg ut av sin egen kropp i mekaniske spasmer, mens han siterer Shakespeare, John Donne og Gertrude Stein.
«What is your itinerary?» spør Ford.
«To meet my maker,» svarer han, i det han setter blikket i Ford. «I shall have such revenges on you. Both.»
Han griper tak i sin skaper.
«You don’t know where you are, do you? You’re in a prison of your own sins.»
Han kobles fra og stivner i et iskaldt flir.
Ford avfeier den mildt sagt avvikende adferden med at Abernathy plutselig fikk tilgang til sin tidligere programmering, en professor som ble leder for en kannibalkult i ørkenen.
Åja, ingen grunn til bekymring da, dah.
Dolores får to siste spørsmål: Har du noensinne løyet for oss? Nei. Vil du noensinne kunne skade et levende vesen? Nei, selvfølgelig ikke.
Minnet hennes nulles ut og hun plasseres ut i parken igjen. Faren er ikke like heldig, han plomberes via en drill opp i nesa, og plasseres på lageret. Igjen utfordrer serien oss til å ikke bry oss om denne roboten, i det han med store, sorgtunge øyne beveger seg inn blant hundrevis av kasserte, voksfigurlignende menneskeroboter. Føler han noe? Husker han noe? Lever han?
—
Dolores slår igjen øynene opp i sin egen seng. Hun går ut og hilser på faren sin, en mann med bart vi aldri har sett før.
Teddy våkner opp på toget igjen. Han tar seg til brystet. Til der han ble skutt?
Ute i dalen ser den svartkledde på innsiden av skalpen han har tatt. Vi aner konturene av et kart? En logo? En labyrint?
En flue lander på halsen til Dolores. Vi har sett dette komme langveis fra. Men det forandrer ikke virkningen det har. Den mekaniske jenta, som er programmert til aldri i verden å ville skade en levende skapning, smekker den i hjel.
—
Og slik slutter en av de beste førstepisodene jeg har sett av en tv-serie. Spoiler warning: den er enda bedre andre gang. Og etter rundt 3000 ord har jeg knapt begynt å skrape i overflaten av alt det er å si om denne serien. Jeg er rett og slett litt himmelfallen av hvor bra dette fungerer. Det er så mange ulike elementer her, og som nevnt før gjør skaperne det så vanskelig for seg selv, både med å underslå sin egen fallhøyde og å velge å gå for både den småsurrealistiske, Lynch-iske drømmelogikken som driver scenene, og den mer Nolan-ske puslespillogikken som sørger for at konseptet henger på greip. Det er så sjelden man ser disse to tingene ikke slå hverandre ihjel, og langt sjeldnere at de underbygger hverandre både fortellermessig og tematisk. Jeg tror ikke jeg er helt i stand til å formidle hvor vanskelig det er å skrive og realisere noe sånt som dette. Det skal rett og slett egentlig ikke være mulig.
Igjen, det er bare å bøye seg i præriestøvet, og telle timene til neste mandag.
Hvordan funket første episode for dere? Hvilke sanger håper dere å få høre på pianolaet? «Fyr av» i kommentarfeltet, kugutter og -jenter!
