Mine damer og herrer, hun er hjemme igjen!

Fire år etter at det ble annonsert at Ingrid Bolsø Berdal hadde fått en rolle i «Westworld», og etter to sesonger som ansikt-tatovert drapsmaskin i fornøyelsesparken som aldri vippet Leos Lekeland ned fra posisjonen som fireåringenes førstevalg for bursdagsselskap, ser det ut som om serieskaperne tar HBO-serien i en ny retning neste år.

For den norske skuespilleren er eventyret dermed over for denne gang.

Den gode nyheten er at vi nå kan vente oss mer Berdal i vår hjemlige monitor, og allerede torsdag er det premiere på en norsk serie der hun står på rollelista (selv om hun riktignok er fraværende i første episode).

Vi snakker om TV 2s «Kielergata», et drama med både humor og alvor der Thorbjørn Harr spiller en rehabilitert kriminell som lever med ny identitet i det som beskrives som «Norges minst kriminelle by».

Hjelpesentral

Men der det viser seg at det er langt flere enn ham som har en shady fortid.

– Hvor mye kan jeg si uten å spoile, da? Du kan skrive at min rolle er som en slags hjelpesentral for mennesker i nød, og at hovedpersonen kommer til meg og min bedrift for å søke råd og hjelp. Og at selv om jeg har en liten rolle synes jeg det var kjempeartig å få være med. Det ga meg mye, sier hun til Filter Film og TV.

En av årsakene til entusiasmen heter Patrik Syversen og er seriens primus motor som med-forfatter og konseptuerende regissør. En mann med så mangeartede filmer bak seg som «Hjelp, vi er i filmbransjen!», «Det som engang var» og «Dragonheart: Battle for the Heartfire», og som dessuten castet en ung Bolsø Berdal til sin eksamensfilm, «Limbo», i 2005.

– Allerede da var Patrik veldig opptatt av dette med sjangerfilm, og selv om «Limbo» var en zombiefilm handlet den dypest sett om et kjærlighetsforhold som gikk i oppløsning. Han er en veldig smart filmforteller, og en «skuespillernes regissør og manusforfatter». Han er glad i å improvisere og lager gode skuespillerscener, sier Bolsø Berdal.

Like barn…

Og en god skuespillerscene, hva er nå det?

– For meg er det ofte når det er motstridende viljer i en scene. Eller at det står mye å spill for en karakter – og at omstendighetene i scenen er slik at karakteren er nødt til å finne en taktikk for å oppnå sitt mål. Gjerne uten at motspillerens karakter vet hva det er jeg holder på med. Og aller artigst er det når dialogen går på tvers av den emosjonelle viljen. Da er det festlig å spille! Og alle de tingene er det artig å snakke med Patrik om, sier hun.

Det gjorde de også forrige gang de to jobbet sammen – på tv-serien «Hellfjord», som gikk på NRK første gang i 2012.

– Det er jo sånn når både unger og voksne leker sammen: Finner man kamerater som leker på samme måte som seg selv, vil man gjerne gjøre det flere ganger. Derfor jobber folk i kreative yrker ofte sammen med de samme folka igjen og igjen, sier hun.

– Og så er det jo fantastiske skuespillere på «Kielergata». Det var så artig, for en frilanser som meg, å komme på premierefesten og kjenne at her er det en gjeng å være en del av, sier hun.

Ikke for det: Også på «Westworld» fikk hun denne følelsen av gjeng, og nevner særlig Angela Sarafyan (Clementine), Rodrigo Santoro (Hector) og Ptolemy Slocum (Sylvester) som folk hun satte stor pris på.

Mens vi viser et bilde av henne med Ed Harris.

– Det var mye sosialt, og jeg fikk gode venner der, venner som jeg kommer til å bevare. Disse fire åra har vært en fantastisk reise. Tenk å få være med på en sånn suksess, en serie som skaper så mye engasjement og blir debattert over hele verden. Jeg har bare levd så utrolig mye, sier hun.

Det fine øyeblikket

– Før jeg hadde gjort noe i utlandet lurte jeg mye på hvordan det var – foregår ting på samme måte som i Norge eller er det noe helt annet? Det tok ikke lang tid før jeg skjønte at skuespillere jobber på samme viset overalt, og at det er veldig enkelt å kommunisere og kommer på banen når en har med seg fagkunnskapen fra Norge. Og samtidig som mye er likt har det gitt meg mye å kunne jobbe med folk som er så kompetente og ambisiøse som showrunnerne og fagsjefene på «Westworld», sier hun.

Og minnes et opptak på pilotepisoden, der hvor rollefiguren Armistice er «drept», og hun stilles opp for fotografering av parkens stolte gjester, og hun bare måtte stå der – og det er helt stille på settet, og hun legger merke til at Evan Rachel Wood og James Marshden sitter på den andre siden av gata og venter på sine scener, og hun vet at saloonen bak dem er den samme som Ian McShane opererte i «Deadwood».

– Jeg tok det inn, at jeg sto der, og at jeg hadde gjort den innsatsen det krevde å komme dit, og jeg bare tenkte: Herregud, for et godt og fint øyeblikk, sier hun.

Uforutsigbar tilværelse

Det er en scene vi særlig vil huske fra hennes tid på serien – og her må vi nesten spoile den første sesongen bittelitt – der roboten Armistice er inne til service, men «våkner opp», biter fingeren av teknikeren, kaster ham gjennom en glassvegg og gir ham en runde juling han neppe vil glemme.

Au.

Scenen er et eksempel på en situasjon der hennes erfaring, blant annet fra actionfylte filmer her hjemme, kom godt med.

– Det var egentlig ingen spesielt tricky scene, men en slik situasjon hvor mange ting må skje samtidig og min oppgave som skuespiller er veldig spesifikk – gjøre det og det, og samtidig selge det inn som ekte. Det kan være teknisk krevende å gjøre slike scener, og da er det fint å ha erfarne, rolige folk rundt seg. Men jeg er også glad for at jeg har utvikla en trygghet – jeg vet hvor mye jeg må trene for å ha scenen «i blodet», og når kamera først ruller og alt skal skje på en gang, så veit jeg at jeg kan gjøre det. Og kjenner jeg at jeg ikke kan det, og trenger mer øvelse, er det ikke noe problem å si fra om det, sier hun.

Så er det på det rene at det ikke bare er positive sider ved å være tilknyttet en stor, amerikansk serieproduksjon i årevis. For eksempel er det en høyst uforutsigbar tilværelse.

– Når man skriver under på et sånt prosjekt skriver man jo under på at de får opsjon på flere sesonger, og da skal det prosjektet ha førsteprioritet. Bestemmer de seg for å vente med å filme, får man bare godta det og vente. Jeg kan jo forstå det, at de må ha folk tilgjengelig. Men det har vært en utfordring å få gjort andre prosjekter innimellom, sier hun.

Et spennende liv

I sommer har det imidlertid vært tid til «andre prosjekter» – ikke minst innspilling av film. I regi av svensken Jens Jonsson har hun spilt hovedrollen i «Spionen», som omsider er et norsk krigsdrama med en kvinnelig helt i hovedrollen.

Dette er det første stillbildet som slippes fra filmen. Foto: Anton Martens / Trust Nordisk

Filmen forteller den smått utrolige, men sanne historien om Sonja Wigert – den norske skuespilleren som ble filmstjerne i Sverige i mellomkrigstida, før hun endte som hemmelig etterretningsagent under krigen.

«Spionen» kan du trolig vente deg på kino til neste år, men inntil videre har ikke Ingrid Bolsø Berdal lov til å avsløre mange detaljer.

– Det jeg kan si er at det var veldig givende å dykke inn i researchen på en person jeg ikke visste om fra før, men som levde et liv som var så spennende og dramatisk – ikke minst på grunn av at hun var den typen kvinne hun var.  Skuespillerstjerne i både Norge og Sverige, rekruttert av tyskerne som informant, mens hun egentlig var dobbeltagent på svensk side, sier hun.