Lei «Jesus Henry Christ» her

Jeg vet ikke riktig når den amerikanske indiefilmen ble redusert til å være et oppsamlingsheat av eksentriske familiedramaer, men noe sier meg at det startet med Wes Andersons «The Royal Tenenbaums» (2001). La gå at Anderson selv lot seg «inspirere» i overkant mye av John Irving-romanen «Hotel New Hampshire» og J.D. Salingers «Franny and Zooey». Han fortjener uansett skylda for de ørten hundre «Royal Tenenbaums»-kopier som dukket opp på Sundance-festivalen det siste tiåret, og deretter ble sneket ut på hjemmekinomarkedet – der folk som meg ender opp med å anmelde dem. Det store problemet er at Wes Anderson har en særegen tone som det er veldig vanskelig å etterlikne, selv om Kristus skal vite at mange har prøvd. Noe som leder oss raskt og effektivt til «Jesus Henry Christ», som er et av de verste eksemplene undertegnede har sett til dags dato.

Dennis Lee langfilmdebuterte med Julia Roberts-dramaet «Fireflies in the Garden» (2008), som etter tre år med utsettelser floppet skikkelig på kino i statene i fjor. Regissøren klarte allikevel å få Roberts til å sjefsprodusere «Jesus Henry Christ» – basert på en kortfilm Lee lagde i 2003, som faktisk vant en Oscar. Kortfilmen dreier seg angivelig om en guttunge på en katolsk kostskole, som blir straffet da han forteller at hans store helt er Karl Marx. Det eneste riktige svaret på skolen er jo herren Jesus Kristus. Med tanke på at Lee senere lagde en kortfilm med den sarkastiske tittelen «God is Good» ser det ut til at han er en fyr som liker å gjøre narr av religion – noe som i alle fall er en god grunn til å like ham, spør du meg. Med tanke på at USA har mer enn sin del kristne tøysepinner er det unektelig festlig i seg selv at Lee har laget en langfilm med den blasfemiske tittelen «Jesus Henry Christ», men der stopper dessverre moroa.

Tiåringen Henry James Hermin (Jason Spevack) har den nest høyeste IQ-en noensinne registrert, med solide 301 poeng. Et snusfornuftig geni som akkurat har blitt utvist fra sin katolske kostskole på grunn av «kjetteri», etter å ha spikret opp sin egen tese i beste Martin Luther-stil på skoledøren – der han slår fast at hverken Julenissen, Påskeharen, Gud eller Djevelen eksisterer. Så en smart sneip. Henry er også et prøverørsbarn, som har vokst opp med sin feministiske alenemor Patricia (Toni Collette). Hun er i overkant overbeskyttende, men det har sine grunner. På tiårsdagen var Patty vitne til at hennes mor brant i hjel under et klønete forsøk på å tenne fødselsdagskaken hennes.

Senere døde to av brødrene hennes i en bisarr, «Pulp Fiction»-inspirert bilulykke, mens den tredje broren døde av AIDS. Ha ha, right? Vi får se disse dødsfallene i gjøglete tilbakeblikk som trolig er ment å være morsomme (regissøren beskriver selv filmen som «en svart komedie»), men det er ikke et snev av humor i måten de er iscenesatt. Snarere en aggressiv trang til å provosere. Hey, undertegnede har stor sans for sjokkfilmer, gjøgling med vonde ting og allmenn galskap – men tonen i «Jesus Henry Christ» er så ukontrollert, falsk og manisk at filmen bare føles aggressivt umorsom. Men tilbake til historien.

Henry bestemmer seg for at det er på høy tid at han finner ut hvem faren hans er, men får fint liten hjelp fra mamma. Den kåte bestefaren Jimmy (Cameron Kennedy) bestikker imidlertid en hvit neger (ikke spør!) på sædbanken, og finner Henrys halvsøster Audrey (Samantha Weinstein). En frustrert tolvåring oppdratt i et «kjønnsnøytralt miljø» av sin klønete psykolog-far Dr. Slavkin (Michael Sheen). Hele Audreys oppvekst har vært et psykologisk eksperiment, som pappa har dokumentert i sin nye bok «Born Gay, or Made That Way?» – med et bilde av datteren på coveret. Audrey har dermed blitt et yndet mobbeoffer på skolen, som takler all hetsen med en god blanding av stoisk resignasjon og bittert raseri mot faren. Så dukker lille Henry opp og avslører at han er halvbroren hennes – og at deprimerte Dr. Slavkin med stor sannsynlighet er faren hans. Familiedrama, ahoi.

Hvis alt dette høres ganske interessant ut, så beklager jeg. Virkelig ikke meningen. Det hadde i teorien vært helt mulig å lage en finfin film fra dette utgangspunktet, men «Jesus Henry Christ» mislykkes grundig. Den fatale feilen her er toneleiet Dennis Lee legger seg på her, som gjør det umulig å ta et sekund av historien seriøst. Lee sjangler ustødig mellom stumfilm-slapstick, klovning med løsbart, overdrevne grimaser og mye skriking – i et utslag av ren desperasjon er en lengre scene filmet som en meksikansk såpeopera, på gebrokken spansk. Det er enda verre enn det høres ut. Lee strever skikkelig med å gjøre filmen sjarmerende Wes Anderson-eksentrisk, akkurat sånn som alle fra «Little Miss Sunshine» til «Running With Scissors» har lykkes helt greit med. Men alt føles bare konstruert og krampaktig.

Vel, nesten alt. Jason Spevack er faktisk en skikkelig sympatisk barneskuespiller, som gjør en dempet og behagelig prestasjon som Henry – den eneste halvveis troverdige karakteren i filmen, omgitt av flaue bajas-karikaturer. Han har noen fine scener sammen med sin filmsøster Samantha Weinstein, men kjemper i motbakke med en regissør som ikke ser ut til å ane hva han driver med. Beklager å måtte være så fordømt negativ, men «Jesus Henry Christ» fungerer rett og slett ikke, og gjorde meg gretten. Så spar pengene, og ta heller en tur på kino for å se Wes Andersons «Moonrise Kingdom», som kommer om et par uker. Den er i det minste ikke en kopi.

Du kan leie «Jesus Henry Christ» her, om du fortsatt skulle ha lyst.