I tegneserien møter Batman sin match i superskurken Bane. Nerder verden over er livredde for at dette også vil skje når de to braker sammen på lerretet i den kommende filmen «The Dark Knight Rises».

I 2005 ble tegneseriefans verden over utsatt for et kollektivt sjokk. Filmskaper Christopher Nolan tok et brutalt oppgjør med superheltsjangeren og bestemte seg for å portrettere en seriehelt med dyp menneskelighet i «Batman Begins», hvor han forteller opprinnelseshistorien til den kappekledde hevneren.

Den foreldreløse Bruce Wayne har, i motsetning til de fleste andre superhelter, ingen reelle superkrefter. Han er styrt av sitt eget moralske kompass, og godt hjulpet av sine nær ubegrensede økonomiske ressurser. Derfor er han super, som i den latinske betydningen «over», og er bevilget muligheten til å opptre som enmannshær – som jury, dommer og bøddel, etter eget forgodtbefinnende.

Spørsmålet filmskaper Christopher Nolan stiller er om det er riktig at en person besitter all denne makten. Svaret er et rungende «kanskje».

Det Nolan også har skjønt er at superhelter ikke kan eksistere uten en superskurk, og det er gjennom disse at vår helts moral, og tidvis også vår egen, settes på prøve.

Mange kjente umiddelbart igjen det moralske dilemmaet som dukket opp i «Batman Begins», når Batman blir satt på prøve av sin tidligere læremester, den onde Ra’s al Ghul, i en t-banevogn på avveie.

Det klassiske togeksperimentet slik vi kjenner det fra skolebenken går ut fra følgende premiss: En togfører (la oss si det er deg, for å gjøre det mer spennende), beveger seg med et ustoppelig tog langs skinnegangen, hvor det lenger fram ligger fastbundet fem uskyldige mennesker. Du kan eventuelt styre togvognen over på et sidespor, hvor det kun ligger fastbundet ett uskyldig menneske.

Det moralske spørsmålet er om det er bedre å la fem mennesker dø, enn å aktivt ta livet av én.

En utilitarist vil se på det som en ren matematisk avgjørelse – ett liv er mindre verdt enn fem. Batman, som i utgangspunktet ikke ønsker å ta liv, løser sin versjon av togdilemmaet på følgende måte:

I 2008 kom oppfølgeren «The Dark Knight», Nolans andre film i trilogien.

Her møter han sin hittil største utfordring, gjennom villkortet Jokeren (Heath Ledger), som skaper ubalanse i det sort- og hvitfargede moraluniverset Batman opererer i.

Gjennom tegneseriene kjenner vi igjen Batmans evige dilemma: Så lenge han nekter å ta livet av Jokeren, vil Jokeren fortsette å drepe, og disse livene vil da være på Batmans flaggermuskappe. Begge parter er smertelig klar over dette, og Jokeren trygler bokstavelig talt Batman om å ta livet av ham – ikke så mye for å få drepingen til å stoppe, som for å bevise at Batman, som selve manifestasjonen av den menneskelige moral, er like forkvaklet som ham selv.

Det store etiske dilemmaet i denne filmen, er en sinnrik versjon av fangens dilemma, hvor Jokeren har rigget to båter med eksplosiver, og gitt begge besetningene detonatoren til den andre. Om den ene ikke vil sprenge den andre, vil Jokeren sprenge dem begge.

Til slutt mislykkes imidlertid Jokeren, fordi menneskeheten, i følge serie- og filmuniversets påstand, er grunnleggende god. Men i «The Dark Knight» får den sinnssyke drapsmannen en delseier: Mot slutten av filmen kaster Batman det tidligere folkesymbolet Harvey Dent ned fra en bygning for å redde et barn – og er nødt til å søke landflyktighet da hans status som helt blir korrumpert ved å ta livet av folkehelten.

Dette bringer oss til årets «The Dark Knight Rises», den vilt etterlengtede avslutningen på Nolans trilogi.

Her er terroristen Bane, eller menneskehetens bane som han også liker å kalle seg, filmens superskurk. Åtte år har gått siden hendelsene i den forrige filmen, og Batman har levd i skjul etter å ha tatt skylden for Harvey Dents forbrytelser.

Bane, som blir spilt av Tom Hardy («Bronson», «Inception»), er den eneste av skurkene som noen gang har matchet Batman i hans eget serieunivers, og i den mest kjente historien brekker han Batmans rygg og etterlater ham som krøpling (i hvert fall frem til DC Comics bestemte seg for at det ikke var på tide å pensjonere superhelten riktig ennå, og fikk ham på beina igjen etter et kortere sykeleie).

Spørsmålet fansen stiller seg, er om Nolan er like nådig. Filmplakaten med Bane gående vekk fra en avrevet Batmanmaske på bakken, og med overskriften «The Legend Ends» mer enn hinter til en brutal avslutning (se plakaten i bunnen av saken).

Fra serien vet vi at Bane, som er oppvokst i et fengsel og opptrer som moralsk vrengebilde av Batman, fascineres av at Gotham City (i likhet med fengselet) er styrt av frykt. Frykt for kriminelle, eller slik Bane ser det, frykt for Batman. Ved filmens begynnelse inntrer han i et maktvakuum etterlatt av Batman, og dette tvinger superhelten på banen.

Og med dette stilles også noen av de eldste spørsmålene i sjangeren: Framprovoserer superskurkenes tilstedeværelse  nærværet av superhelter, eller er det omvendt? Er det akseptabelt at en person sitter på all makt, hva er justis og hva er terrorisme, og kan man se flere sider av denne saken?

Ønsker Nolan å berøre disse problemstillingen, vil Bane brekke Batmans moralfilosofiske ryggrad, eller er han tilfreds med å bare daske ham rundt litt, slik de mer trygge sjangerkonvensjonene vil tilsi?

Dette er spørsmål som holder meg våken om natten. Det, og hva slags treningsprogram de har puttet Tom Hardy på i forbindelse med denne filmen. Det spørs om han ikke, i likhet med Bane i tegneserien, måtte på en aldri så liten avvenning fra stereoidet venom etter innspilling. I serien ble Bane snill etter å ha sluttet med stoffet, og slo seg sammen med den paraplegiske Batman for å bekjempe småkriminelle.

Jeg tror det blir en annen filmskaper enn Nolan som går for den historien, for å si det slik.