Ordet «sarkasme» kommer fra gresk og betyr egentlig å rive i stykker kjøtt. Bare kom på det.

Husker du «Do’s & Don’ts»-spalten til magasinet Vice på 2000-tallet? Snapshot-motestoff med like deler hyllest til modig hipsterstil («Do’s») og ren utdriting av folk som så døve ut («Don’ts»). Haha, noe så frekt. Noe så vittig.

Så fort det kom bredbånd ble Vice også en nett-tv-kanal som viderebragte denne blandingen av god og dårlig mote, weirdness, våpen, narkotika, sex, pluss musikkreportasjer og annet. Vel og bra. Nå har HBO inngått et samarbeid med Vice om dokumentarserien «Vice».

Vice betrakter alt som underholdning. Dette gir rom for friske reportasjer og artig, deltagende journalistikk. Denne holdningen blir et problem når de tar opp ting som er for tragiske og omfattende til at det strengt tatt er ok å stå og kødde med dem. Og det blir et enda større problem når det produseres av Bill Maher og distribueres av underholdnings-spydspissen HBO.

Dette er undergrunns-tv, laget for folk som er vant til å sile ut en masse dritt, som altfor brått blir mainstream. Det er som «Jackass», bare at underholdningsverdien ligger i å se uskyldige menneskers lidelse. Det er dokumentar der man kommer nærmere innpå journalisten enn noen andre.

Dette er altfor kynisk for et bredt publikum. Så langt er det dessuten ikke særlig interessant.

Første episode ble sendt forrige fredag og består av to innslag. «Assasination nation» handler om blodig valgkamp på Filippinene. Vice-reporter Ryan Duffy ser ut som om han på vei til eller fra fest. Han besøker en våpenindustri, der folk i knockoff-klær lager skytevåpen i bakhagene.

Han låner en standardfrase fra MTV Cribs, «This is where the magic happens», og er begeistret. Det nærmer seg våpenfetisjisme.

Videre blir han med på valgkamp, de reiser i en bevæpnet konvoi i et farlig område, men dessverre blir de ikke angrepet, denne gangen, for det hadde jo blitt litt av en historie. Vice ønsker med denne serien å «… expose the absurdity of the human condition.»

Vel, et sentralt og noe mer banalt trekk ved den menneskelige tilstand er åpenbart forfengelighet. Denne reportasjen handler først og fremst om en fyr med tattiser som opplever noe som er spennende nok til å drepe den kjedsomheten han så åpenbart går og kjenner på, og som attpåtil blir sendt på HBO. Godt gjort, Duffy, nå er du i selskap med fargerike skikkelser som Tony Soprano og Larry David.

Vi lærte ikke så mye om hva som skjer på Filippinene, men det ser ikke ut til å plage noen.

Det andre innslaget, «The Killer Kids of the Taliban», har litt mer for seg, men det er også langt mer grotesk.

Vice-redaktør Shane Smith drar til Kabul i Afghanistan for å undersøke fenomenet mindreårige selvmordsbombere. Vi hører om hundrevis av selvmordsangrep, og at 80 prosent av dem begås av tenåringer eller yngre. Det er et forsøk på å beskrive hvor lite selvmordsbombing har med Islam å gjøre; disse selvmordsbomberne kan i liten grad lese og har begrenset forståelse av koranen.

Innslaget inneholder svært sterke bilder, langt drøyere enn hva som er gangbart i en norsk nyhetssending.

Rosinen i pølsa kommer med intervjuet med Taliban-leder Syed Mohammad Akbar Agha. Her er det igjen selve scoopet som er målet, og ikke innholdet i det. Vi får den samme følelsen av at dette handler om korrespondenten og ikke om intervjuobjektet.

I denne konteksten framstår det som smakløst.

Visse detaljer er morsomme og veldig typisk Vice. Den lille kattepusen som sitter og koser seg oppå en halvferdig pistol. De stripete tullesokkene til Shane Smith når han intervjuer en blodseriøs Taliban-leder. De kan jo sine saker.

Synd, da, at man bruker alle ressurser på å lage så ufyselig selvopptatt og fråtsende tv.

Denne serien avslører veldig lite om hva som foregår i andre deler av verden, slik den lover, men desto mer om hva vestlige tv-tittere liker å se på. Er det plass til oss alle nede i helvete?

Hei Vice, din gamle frekkas. Når skal du bli kul igjen?