La oss snakke litt om «Homeland».

Jeg tok opp episode tre av årets sesong på boksen min mandag, og etter å ha sovnet fra den i går kveld fikk jeg omsider sett episoden ferdig i morges. Den kommer til å gjøre meg gretten til langt utover ettermiddagen.

For hva er det som egentlig har skjedd med «Homeland», serien som en gang føltes totalt essensiell – som om den var på god vei til å oppnå klassikerstatus?

Kort fortalt: Den er blitt kjedelig, merkelig skrevet og ofte direkte irriterende i så ekstrem grad at man får lyst til å hytte med neven mot skjermen. Bestem deg for om du skal eller ikke skal ta medisinene Carrie, slutt å grine Dana, ikke vær så kørka Brody!

Og jeg ser ikke ut til å være alene om å ha denne oppfatningen. Ta denne tweeten fra Vegard Larsen i «Filmbonanza», for eksempel:

Margaret Lyons i Vulture er også på linje med oss. I artikkelen You’re Killing Me, Homeland skriver hun:

In season three, the show seems to have lost track of what it’s about, what it was ever good at, what kind of story it’s trying to tell. When I first gushed about Homeland, I used to tell people it was like 24, if 24 had stayed good. Now … it’s more like all of 24: A great first season, and then a long way down.

Så, hva er det som har skjedd?

Vel, først og fremst hadde den første sesongen et relativt stramt konsept: Det var en politisk thriller som beveget seg i rask fart, med overvåkning som sentralt tema og med Carrie som et slags symbol på den traumatiserte kollektive amerikanske psyken etter 9/11.

Alt tyder på at manusforfatterne lenge tenkte på å drepe Brody (Damian Lewis) i førstesesongen, men at de til slutt lot være fordi de ønsket å utforske videre kjærlighetshistorien mellom ham og Carrie (Claire Danes).

Så kom sesong to, og kritikken hardnet. I og med at de ikke valgte å ta livet av Brody, mistet man muligheten til å starte med blanke ark.

Nå ble det derimot lett å gjennomskue at manusforfatterne og produsentene ikke hadde noen større plan, og både episodene og karakterskildringene ble vilt ujevne.

Abu Nazir – som var en ubehagelig og skyggefull mesterhjerne i førstesesongen-  ble plutselig en ordinær slasherskurk. Den sidehistorien med Dana og Finn framstod som totalt meningsløs. Og da den siste episoden kom, og på mange måter gjorde et ambisiøst forsøk på å ta serien ordentlig videre, hadde jeg mistet så mye av den emosjonelle tilknytningen til de to hovedkarakterene at jeg var i tvil om jeg ønsket å være med lenger.

Tredjesesongen har fortsatt å famle – plutselig skal vi for eksempel tro at Saul har skiftet totalt personlighet etter å ha fått mer ansvar. Likevel ga to første episodene – til tross for altfor mye Dana – håp om at serieskaperne nå visste hvilken retning de ønsket å gå i.

De hadde blant annet valgt å skrive Brody ut av serien i starten, for å gi mer plass til historien om maktvakuumet etter CIA-bomben. Det var et tydelig og ganske modig valg.

I den tredje episoden var Brody tilbake, og håpet sluknet igjen. Det var en episode der manusforfatterne la opp til en overtydelig sammenlikning mellom skjebnene til Brody og Carrie, begge neddopet, innestengt mot sin vilje og uten særlig håp om å komme seg ut.

Hvordan skal de løse sine tilsynelatende umulige situasjoner? Får de noensinne se hverandre igjen?

Vel, bryr vi oss egentlig?

Kanskje er det jeg som er i overkant sur. Jeg noterer for eksempel at «Homeland»-ambassadør Asbjørn Slettemark, til tross for at også han er kritisk til enkeltelementer, fortsatt syns serien er uforutsigbar og overraskende (Oppdatering: For mer om Asbjørns syn på serien, sjekk kommentarfeltet under).

Hva syns du?