Sommeren 2012 ser ut til å bli husket som den sommeren opphold ble den nye sola. Men en malplassert vinterdepresjon kan kureres i juli på samme måte som i mer sesongkorrekte januar – med surfefilmmaraton!

Surfefilm er min favorittfilmsjanger. Sjangeren jeg alltid vender tilbake til når betongen blir litt for brutalt og gatene for glatte. Sjangeren som tilbyr storslåtte naturbilder med eksistensiell undring, spenning og uendelig underholdningsverdi. Det er bare å lene seg tilbake og lå bølgene skylle over en, her er verdens beste surfefilmer (i kronologisk rekkefølge).

«Endless Summer» (1966)
Først og størst. Udiskutabelt viktigst. Bruce Browns dokumentar følger Mike Hynson og Robert August på kompistur verden rundt. «Endless Summer» presenterte surfing for massene, ikledd en naivistisk drakt av ungdommelig eventyr. Den kan sees om igjen i det uendelige, Browns tørrvittige narrasjon beholder stadig sjarmen. Et tidstypisk verdensportrett med gode intensjoner. Og ja, det er litt svulstig omtale, men det er velfortjent.

«Big Wednesday» (1978)
Gary Busey og Jan-Michael Vincent (senere bl.a. «Airwolf») på sitt aller sunneste. To av filmbransjens mest geniale gærninger før de ramla utpå. «Big Wednesday» er en ganske trad oppvekstfilm om tre venner i ulike faser av livet, som vokser fra hverandre og finner tilbake til hverandre igjen. Som i alle surfefilmer er havet den hellige livgiver, forviller man seg for langt inn på land går det nemlig alltid galt. Når surfet egentlig Gary Busey sist?

«Puberty Blues» (1981)
Denne australske filmen om tenåringsangst og rusbruk ligger i et krysningspunkt mellom «Kids» og «Home and Away». Debbie og Sue manøvrerer seg inn i surfescena (hvor jentene ser ut til å komme seg til stranden på hest!) med kløktige grep som å jukse på prøver og røyke på do. Det er svært begrenset med surfescener, men desto flere skildringer av surfing som en misogyn ungdomskultur. «Puberty Blues» er et overflødighetshorn av gruppevoldtekt, ungdomsgraviditet og mest av alt narkohelvete, iblandet stilig australsk surfeslang.

Bonus: Flaks for oss at australske fjernsynsmakter har valgt å gjenopplive «Puberty Blues» i år, denne gangen som tv-serie(!)

«Point Break»(1991)
Ubestridt konge av videosjappa. Bodhi lærer Johnny Utah hva det er å leve. I voksen alder nytes filmen best med en Blue Hawaiian og denne drikkeleken (drikk når):
1. Anyone says «Utah»
2. Anyone says «Bra»
3. Adrenaline or «the rush» is referred to
4. Anyone gets into a fight
5. Anyone dies
6. Anyone goes surfing
7. The ex-president masks are worn
«lf you want the ultimate, you gotta be willing to pay the ultimate price.» R.I.P. Bodhi.

Onde tunger meldte ifjor at Point Break skal lages om igjen. Gary Buseys reaksjon på remaken her. 

«Endless Summer II» (1994)

Oppfølgeren til «Endless Summer» er like sterkt preget av 90-tallet som den første filmen var av sin samtid. Nye surfere, men samme tørrvittige humor. «Endless Summer II»skilter også med et rørende gjensyn med en godt voksen Robert August, bare dét er nok til at hjertet banker litt raskere.

«Blood Surf» (2000)
Kanskje tidenes beste filmtrailer! «Blood Surf» (eller «Krocodylus», som den også kalles) vitner om helt rå idéutvikling på nachspiel. To «ekstreme» surfere tar det til «neste nivå» ved å skjære seg til blods og deretter surfe i haibefengt vann. «Radical.» Men det er ikke over! Hva kan være farligere enn hai? Jo, en enorm mannevond saltvannskrokodille ved navn Salty. Ekstra sjarmpoeng for en Kaptein Ahab-inspirert krigsskadet tysk båtkaptein, symboltung kryssklipping mellom tap av møydom og voldelig død, samt at hendelser i nyhetsbildet den siste tiden gjør at denne filmen mer og mer ser ut til å være en historie fra virkeligheten.

«Blue Crush» (2002)
I 1998 skrev Susan Orlean en artikkel om kvinnelige surfere på Maui.
«Blue Crush» er løst basert på denne reportasjen, og er klassisk girl power fra ende til annen. Anne-Marie er et tidligere juniortalent som etter en stygg wipeout blir redd for å angripe store bølger. Heldigvis kommer hun over frykten (og finner kjærligheten samtidig)! Var uventet bra da den kom og er ikke så ille idag heller. Bonuspoeng for fargerik skildring av konflikten mellom lokalbefolkning og turister, samt lettbente cameos fra faktiske kvinnelige surfere (inkludert birolleinnehaver Sanoe Lake).

«Water Man» (2002)
Denne dokumentaren om Laird Hamilton er et kjerneeksempel på den selvhøytidelige spiritualiteten surfekulturen lefler med. Laird er en soul surfer, en ekte vannmann som ikke er ute etter å tøffe seg, men som finner meningen med livet i vannsport -UANSETT om han står på longboard, shortboard, bodyboard, padler eller rett og slett bader. Laird bare ER sånn (født sånn eller blitt sånn?). Laird vil bare være sammen med vennene sine, han. Og akkompagnert av Everlast og Pearl Jam på lydsporet, drar Laird på surfetur med kompisene sine på jakt etter den perfekte bølgen. Det blir en svulstig tur med mye livsvisdom fra gamle krek som Gerry Lopez og unge spirrevipper som (surfingens svar på Ole, Dole og Doffen) Malloy-brødrene. Og mye fint vannfoto.

«Step into Liquid» (2003)
Å være sønnen til («Endless Summer»-regissør) Bruce Brown fører nok til endel bagasje å bære på. «Step into Liquid»er Dana Browns første soloprosjekt. Den mangler farens underfundige fortellerstemme, men gjør opp for det med drømmelignende fotografi og storslått patos. Filmen plasserer seg i rekken av fortellinger om hvordan man finner sjelefred og lykke gjennom surfing og balanserer hele tiden hårfint på linjen mellom kvalme og hjertebank.

«Riding Giants» (2004)
«Big wave riding’s for macho assholes with a death wish.»
«No, it’s not. It’s the ultimate rush.»
Det var fra «Point Break». Historien om big wave-surfing er en mannemann-greie. 100-års stormen Greg Noll surfet i 1969 er slikt legender (samt Bodhis våte drømmer) lages av. Stacy Peraltas (Z-Boys/Dogtown, Powell-Peralta) dokumentar om big wave surfing er det vi på fint språk kaller dokumentering av immateriell kulturarv. Fra urinnvånere på Hawaiis første lek i bølgene til (nok en gang) Laird Hamiltons råtassing på havet, er «Riding Giants» råflott og rørende. Det kiler i magen.