Jeg husker den første gangen, i kjelleren hvor bestekompisen min hadde rommet sitt. Vi satt på et slitt vegg-til-vegg-teppe, øynene våre fiksert på en kasse-tv fordi flatskjermfjernsyn til et par tusenlapper fortsatt var science fiction.

Vi hadde leid «Jurassic Park» til Super Nintendo, så kompisen min var travelt opptatt med å manøvrere en 16-bits Sam Neill-pikselkarikatur mellom velociraptorer og tyrannosaurer da vi plutselig husket filmen vi hadde tenkt å se.

Den gikk på NRK, enkelt og greit NRK, for dette var før statskanalen ble statskanalene og fikk tall etter seg. Vi pauset dinosaurene og skrudde over, filmen var allerede et godt stykke på vei. Dermed ble mitt første virkelige møte med «Star Wars» en gammel hvitskjeggete mann som kutta en arm av et romvesen i en bar.

Joda, jeg hadde sett noen glimt av «Star Wars» før. Et så stort popkulturelt fenomen er vanskelig å unngå. Pappa hadde leid en animert serie om R2D2 og C-3PO til meg på VHS da alderen min var ensifret. Jeg hadde sett reklamer for Star Wars-leketøy i gamle tegneserieblader lånt av gutter som var eldre enn meg. I spillbladene sto et par anmeldelser av Star Wars-spill.

Alle disse tingene var avkok. For å skjønne hva oppstyret handlet måtte jeg legge ut på den samme filmatiske reisa som så mange før meg hadde gjort i løpet av de 17 årene siden «Star Wars – Episode IV: A New Hope» hadde premiere. Lyssabeldueller og rautende wookier. TIE Fightere og X-Winger. Kraften og alt imellom. For 12 år gamle gutter er det rent heroin.

NRK viste oppfølgerne. Jeg tok dem opp og så dem til kassettbåndene nesten var slitt i stykker. Jeg var så ung og imponert at jeg ikke engang hata ewokene. Jeg syntes Han Solo minna meg litt om faren min, som kommenterte at han hadde sett «The Empire Strikes Back» da den gikk på kino for første gang. Jeg forsøkte å forestille meg hvordan det måtte ha opplevdes, da alt dette var ferskt.

Skulle man ha Star Wars-ferskvare på 90-tallet var det spillselskapet LucasArts, eid av Lucasfilm, som var heltene. De visste å holde tilbake. Et nytt Star Wars-spill var ikke noe som dukka opp hver måned, selv om det sikkert var et marked for det. I ventetida ga de oss andre og uventede opplevelser, som eventyrspillene «Grim Fandango» og «Day of the Tentacle». Og når det dukka opp et nytt Star Wars-spill, kunne du være rimelig sikker på at det var knall.

«TIE Fighter» ble spilt på en skrøpelig PC uten lydkort, lydeffektene kom fra munnen min som mimte laserne fra romskipet der de fanget rebelske x-winger i siktet sitt. Jeg leste i den tjukke boka som fulgte med spillet at TIE står for Twin Ion Engine. Den lille og totalt unødvendige faktabiten er noe jeg fortsatt husker nå, et halvt liv senere, uten å måtte ty til Google.

Nettet var uansett noe som fortsatt kunne gjøre Tande-P nervøs på direktesendt fjernsyn. Det fantes sikkert plenty med Star Wars der ute et sted, men jeg var ikke Alta Vista-smart nok til å finne det.

Likevel, jeg sugde til meg alt jeg kom over. Var med familien min på campingferie i Skellefteå, slik folk fra min del av Finnmark gjerne gjør, og fant første nummer av «Dark Empire»-tegneserien. Den ble min «Episode VII». Jeg leste bladet mens vi satt på ei kro og venta på maten vår, og mista nesten pusten da Luke Skywalker gikk over til den mørke siden av Kraften. Foreldrene mine var muligens ikke like interesserte da jeg forsøkte å forklare dette.

Star Wars-lidenskapen var ikke noe mennesker rundt meg delte, kanskje ble den bare enda mer innbitt av den grunn. Full av optimisme kjøpte jeg et Star Wars-rollespill som ingen noensinne gadd å spille med meg. Jeg trøstet meg med at det sto en del ting om hva som skjedde etter «Return of the Jedi» i regelboka.

Ethvert støvkorn fra Star Wars-universet var en uvurdelig gullklump. Tegneserieblader ble tatt vare på i plastlommer og spill ble gjennomlevd i andakt. Da «Dark Forces 2: Jedi Knight» hadde mellomsekvenser med lys levende skuespillere var det en av de første offisielle Star Wars-filmsnuttene som var filma siden den opprinnelige trilogien (mindre gøyale «Rebel Assault 2» var aller først – jeg antar Ewok-filmene ikke står i det offisielle regnskapet). Sånn forøvrig fikk man fekte litt med lyssabel. Det var digert. Da Special Edition-filmene dukka opp på den lokale kinoen la jeg ærlig talt ikke merke til om det var Han eller Greedo som skjøt først. I stedet satt jeg musestille og tittet på detaljene i knærne til C-3PO. Etter å ha sett de uskarpe VHSene mine i hjel var det nesten som å se en ny film.

Så kom 1999. Jeg hadde fått min første kjæreste. Det var et dødfødt forhold basert på umoden klining og lite mer, men hun ble i hvert fall med meg på kino for å se «The Phantom Menace». I evigheter hadde jeg plaga denne jenta med lovnader om hvor fantastisk Star Wars var, hvordan hun ville forelske seg i filmene akkurat som meg. Kanskje jeg så for meg at vi ville få noe å være oppslukt i sammen. Sånn ble det ikke.

Det har blitt sagt og skrevet og skreket mye om hva som er feil med den første prequel-episoden. Jar Jar Binks trekkes vanligvis frem som den mest åpenbare synderen. Og greit, han er en elendig Chewie-erstatter, men de virkelige problemene ligger andre steder.

For det første: George Lucas er en elendig skuespillerinstruktør. Enten er Jake Lloyd i den sentrale rollen som unge Anakin Skywalker en castingtabbe fra hælvette, eller så har Lucas sagt seg fornøyd så lenge guttungen klarer å si replikkene sine ordrett.

Og så er det de voksne. Har du sett filmer som «Trainspotting», «Broken Glass» eller «Black Swan» vet du at Ewan McGregor, Hayden Christensen (Anakin i Episode 2 og 3) og Natalie Portman har uendelig mye mer å gi enn det Lucas gidder å hente ut.

Så handlet heller ikke «The Phantom Menace» om å ta oss med på et eventyr. Den handlet om å revolusjonere filmmediet med teknikk. Alt, bortsett fra skuespillerne og et par fattigslige rekvisitter, skulle være digitalt. Hvorfor filme på en grønn eng når du kan bruke millioner på å bygge hvert gresstrå i en datamaskin?

Der den første trilogiens praktiske magi viste hvordan spesialeffekter kunne tjene en historie på best mulig vis, viste den andre trilogiens digitale krumspring hva som skjer når effektfokuset kommer før alt annet. I de gamle filmene var Star Wars et univers hvor du kunne strekke ut fingrene og stryke dem over kjølig metall. Nå så det hele mer ut som et spøkelse av plastikk.

Og tullet med midi-klorianer som forklaring på Kraften? Urghurghurgh.

Men jeg elsket Star Wars dypt og inderlig, så da jeg forlot kinoen var jeg fortsatt fast bestemt på at joda, jeg likte «The Phantom Menace». Jeg visste bare ikke helt hvorfor. Og joda, jeg var forelska hun jenta. Visste ikke helt hvorfor der heller. En dag slutta vi bare å ringe hverandre. Det var en umerkelig overgang. Slik ble det med Star Wars også.

Generasjoner av nerder hadde hyllet George Lucas som en kombinasjon av julenissen, en tredje bestefar og en mytisk halvgud. Den nye trilogien skulle være vår andre jomfrufødsel. I stedet ble det som å se lufta fisle ut av en stor ballong, en sur og langsom fjert.

Et sted mellom «The Phantom Menace» og «Attack of the Clones» ble Star Wars et irritasjonsmoment i livet mitt. En av vekterne på jobben min skjønte at jeg var innviet i Star Wars-universet og forsøkte så godt han kunne å bonde over den samme funfacten, om og om igjen:

– Visste du at i den nye Star Wars-filmen får man se faren til Boba Fett? Jango Fett!

Han glemte at han allerede fortalt meg dette to ganger (og jeg visste det før han fortalte det den første gangen), muligens fordi jeg aldri ga ham noen entusiastisk respons. Boba. Boba. Jango. Boba. Bobajango. Da far & sønn Fett dukket opp på lerretet husker jeg at jeg forsøkte veldig hardt å føle glede over det.

Den siste filmen? Grei, men ikke noe som sparket i gang kjærleiken igjen. Så hjalp det heller ikke at hele 00-tallet var oversvømmet av Star Wars, i stadig mer tacky varianter. Jeg ble journalist og skrev en dingsespalte en stund, søkende rundt på teknoblogger etter nye morsomme ting hver uke. Jeg begynte raskt å hate Star Wars-dingsene på linje med Hello Kitty-merch og «luksuriøse» mobiltelefoner dekorert med Swarovski-krystaller.

Det finnes i dag så mange minnepinner og veggklokker og minikjøleskap og juggel formet som maska til Darth Vader at den har gått fra å være ikonisk til nerdeutgaven av en Che Guevara-skjorte, repetert til den mister all mening. Offisielle Star Wars-sexdukker? Jeg har ikke turt å undersøke, men Lucasfilm har tydeligvis solgt en Star Wars-lisens til alt som kan krype og gå av forkrøplede plastsalgsmenn, så ikke bli overrasket. Og selvsagt finnes det et marked for dette, blant alle som siterer filmene i hjel i stedet for å formulere egne setninger i en samtale. Nerdekultur kan være fantastisk, men i blant kan den kvele alt den elsker.

Det var en annen ting som fikk meg til å få Star Wars langt oppi halsen. Lucasarts sluttet å produsere de fantastiske eventyrspillene jeg elska. Nytt Sam & Max-spill? Kansellert! Monkey Island-oppfølgere? Til helvete med dem. I stedet ble Lucasarts en ren samlebåndsfabrikk som kun prioriterte Star Wars-middelmådigheter (og de gode spillene som dukka opp innimellom var jeg for Star Wars-mett til å teste).

Og George Lucas, da. Som fortsatte å rive ned det han hadde bygget. Det var ikke nok å skrive filmhistorie, den måtte omskrives også. Darth Vader som plutselig roper «NOOOOO!» når han kaster keiseren ned i hullet, bare for å lage en kobling til prequel-trilogien. Selv klarte jeg ikke mer enn et skuldertrekk og et sukk, men andre satt på nett og snakket om viktigheten av å bevare HD-ripper fra TV av Star Wars-filmer, så de utuklede utgavene skulle kunne overleve saltet tida vil strø på dem.

Nyheten om at Star Wars er solgt til Disney fikk meg mest av alt til å føle lettelse. Kanskje filmenes dominerende farsfigur trer til side femten år for seint, men han gjør det i det minste. Og til dem som korser seg, hør:

Disney er riktignok et monster av et selskap, men dette monsteret kan ta overraskende gode beslutninger når det gjelder eventyrfilmer. Pixar er Disney. «The Avengers» er Disney. Og de har hyret «Star Trek»-regissør J.J. Abrams, som foruten den åpenbare romaction-kompetansen også allerede har bevist at han kan kombinere 70- og 80-tallets filmmagi med moderne film i «Super 8».

Samtidig har Lucasarts outsourcet eventyrspillene sine og gitt dem nytt liv, noe som gjør Star Wars-manien deres litt lettere å svelge. «1313», det neste Star Wars-spillet fra den kanten, ser så skittent og mørkt og moro ut at jeg faktisk kan ende opp med å spille det.

Jeg hater ikke engang tanken om en tv-serie fra Star Wars-universet, fordi tv-serier nå om dagen ofte er kulere enn tilsvarende filmer. Hvorfor har jeg endret mening? Er jeg blitt blaut og nostalgisk og klar til å tilgi? Kanskje det. Men jeg tror heller det er tanken på at Star Wars omsider er ute av klørne til Lucas sin som har skrudd en bryter i hodet mitt fra av til på. Lovnaden om en forandring. Til det bedre?

For å si det med filmen som startet det hele: Jeg har et nytt håp.