Jeg har ikke vasket buksene mine på et halvt år.

Selv om det gjør at jeg blir ansett som litt ekkel i manges øyne (spesielt min mors), har jeg har også blitt en del av en internasjonal bevegelse.

Vi er en gruppe som protesterer mot den eskalerende intimhygienen. Det handler ikke om å spare miljøet for vaskemiddelbruk. Vi er denimheads.

Jeg ble en del av denne kulturen da jeg ved en tilfeldighet besøkte det lille denimselskapet Raleigh Denim i byen Raleigh i North Carolina. Selskapet drives av ekteparet Victor og Sarah, og i løpet av den dagen jeg tilbrakte sammen med dem lærte jeg litt om håndverket – og kjærligheten – som et par jeans krever.

Siden den dagen har jeg ikke hatt på meg et eneste par fabrikksydde, Kina-lagde, maskinslitte jeans. Jeg ser på dere, H&M. Men jeg ser også på nesten samtlige svenske motejeans, inkludert de vakkert skårne men kvalitetsmessig råtne og latterlig overprisede buksene til Acne.

Etter det har livet mitt blitt både enklere og vanskeligere.

Enklere siden jeg ikke bruker særlig med tid på hva jeg skal ha på meg om morgenen. Jeg har et prosjekt gående som innebærer at jeg må bruke et par jeans fra de er stive som sandpapir til de knapt henger sammen.

Vanskeligere siden jeg ikke vil overlate mine Samurai, Eternal eller Flat Heads til hvilken som helst skredder når de skal kortes eller repareres. Og for at jeg funderer desto mer på hvordan de skal vaskes. Om man venter for kort, eldes de ikke særlig pent. Om man venter for lenge, får tøyet for mye juling.

Til slutt står jeg der, bøyd over badekaret og vasker de dyrebare skattene og lurer på om min mentale hygiene renner ned i sluket sammen med flere måneders oppsamlet t-baneskit.

«Warp and Weft: A Snapshot of Raw Denim in the United States» er den kresne tittelen på en liten film som rådenimfantaster på nettet har fulgt med på i over et år. Warp and weft (betyr rett og slett horisontale og vertikale tråder som utgjør et tøystykke) er et resultat av crowdfunding på Kickstarter. Filmen nådde sitt økonomiske mål og ble satt i produksjon.

Siden den gang har det gått ganske lang tid mellom hvert livstegn fra opphavsmennene Devin Leisher, Mehdi Ahmadi og norske Anders Helseth. Men nå er filmen endelig klar.

Som tittelen antyder har Devin, Mehdi og Anders reist rundt land og strand for å intervjue amerikanske entusiaster om deres hobby og levebrød.

I filmen drar de på besøk til denim-puben Blue in Green i Soho i New York og Self Edge i San Fransisco. Flere internetlegender dukker opp, deriblant Ring Ring fra det amerikanske forumet Superfuture. Passende (og teit) nok med sladdet ansikt.

Hvem han enn er, denne fyren med britisk aksent, så trives han nok best i bakgrunnen.

De besøker også den eksentriske Roy Slaper, gründer og eneste ansatte i Roy Denim som syr sine bukser selv. Han beskytter seg mot støvet med et munnbind av denim.

Etterpå svinger de innom Railcar Denim og gründeren Steven Dang, som viser seg å være så ydmyk og lidenskapelig at jeg bestemte meg for å støtte hans lille bedrift så snart det er på tide å kjøpe noen nye jeans igjen.

Under intervjuene, og det blir spesielt tydelig med Roy, blir det plagsomt tydelig at Leisher, Ahmadi og Helseth ikke er profesjonelle dokumentarfilmskapere. De er entusiaster som har måttet lære seg på den vanskelige måten at filmmediet er et håndverk på samme måte som jeans-skredderi er det.

Lyden er ujevn, og stemmene drukner ofte i maskinstøy og trafikk. Nivåene veksler mellom hvisking og skriking. I et tilfelle prøver de å fokusere på noen fine små detaljer i selvedge-kanten på noen jeans, men kløner frem og tilbake mellom skarpt og uskarpt et titalls ganger. Warp and Weft er rett og slett dårlig produsert, og hadde det ikke vært for at jeg er genuint interessert i hvert eneste ord hadde jeg antagelig skrudd av filmen i sinne.

Med andre ord bør man kanskje tenke seg om to ganger før man betaler de 20$ opphavsmennene krever for en digital kopi. Å kjøpe den latterlig overprisede DVD-en eller Blurayen kan jeg ikke anbefale noen, med tanke på den elendige kvaliteten på grunnmaterialet.

Men likevel er det i alle fall mye kjærlighet håndverket i denne filmen. For oss som har blitt dratt med inn i denne subkulturen er det godt å høre stadige referanser til institusjoner som vi selv er en del av, som fantastiske Rawr Denim eller overnevnte Superfuture. I tillegg er besøket hos Levis, der vi får se verdens eldste par jeans fra 1879 (forsikret for over én million kroner) som ligger innelåst i et kjempedigert skap, interessante for hvem som helst.

Motehistorikeren, som bokstavelig talt håndterer det gamle arbeiderplagget med silkehansker, påpeker også noe sentralt for dokumentaren – jeansens reise fra funksjon til mote, fra arbeideklasse til allmenn bruk til statusmarkør for unge hipstere. Denim er i seg selv et allsidig material, men det er ingenting opp i mot hvordan det ferdige plagget fyller flere formål og opptrer i vidt forskjellige sammenhenger.

Jeg skulle ønske at «Warp and Weft: A Snapshot of Raw Denim in the United States» hadde våget å være litt mer filosofiske og journalistisk vinklet, i stedet for å overlate alle konklusjonene (som den over) til seerne selv.

Men tittelen lover strengt tatt bare «Snapshot of Raw Denim in the United States» og det løftet innfrir de jo likevel.

Her kan du kjøpe Warp and Weft.