«For hjertet er livet enkelt: det slår så lenge det kan. Så stopper det». Slik innleder Karl Ove Knausgård romanen «Min kamp».

Dette enkle lille sitatet har brent seg inn på netthinnen, den uunngåelige døden som Knausgård beskriver i det første kapittelet. Det er et oppgjør med det mest naturlig unaturlige. Det tidspunktet der jaget opphører, det vi daglig prøver å unngå, gjemme og til og med glemme.

Døden.

I filmens verden fryder vi oss derimot med døden. For vi er alle dømt til den med ubestemt tidsfrist.

I Norge dør det drøyt 130 mennesker hver dag. James Bond meier i snitt ned 16 mennesker per film. I «Lord of the Rings: Return of the King» mister 836 levende vesener sine liv. Etter tre sesonger med «Game of Thrones» føles det som om halve Westeros har måttet bøte med livet.

I tv-verden leder dog «The Walking Dead», «Strike Back» og «Spartacus» an, og går inn i historien som de mest dødelige seriene noensinne.

Vi frykter døden. Skyr den. Men fascineres samtidig.

Da jeg var i tenårene elsket jeg mine sønderkopierte VHS-taper med «Bad Taste», «Faces of Death» og «Evil Dead». Da motorsager skar av lemmer, griseblod sprutet over kameralinsen eller brutale oneliners med dødelig utgang åpenbarte seg, hylte jeg av lykke.

I dag kan et dødsfall i «Game of Thrones» gi meg en klump i magen i timesvis. Når kroppsdeler amputeres i «Only God Forgives» ser jeg bort.

Er det jeg som har blitt mjuk i de seinere år, eller har jeg plutselig fått en mye større respekt for menneskeliv? Eller er det bare fordi min egen død er litt nærmere enn for 20 år siden?

Jeg vet ikke.

Mange studier om vold og medier konkluderer med at vi blir hardere av mye eksponering for vold og død. Men jeg syns ikke det. For meg er det egentlig helt motsatt. Eller er det bare fordi vold og død i dag portretteres mer brutalt?

Filmvoldens historie er nesten like gammel som oppfinnelsen film. Med «Det store togranet» i 1903 startet den første voldsdebatten. Debatten ble seinere fulgt opp i tiårene som fulgte, for eksempel med James Cagney i gangsterskildringen «The Public Enemy».

Disse ville nok trolig ha blitt klassifisert som barnevennlige sammenliknet med en episode av «The Walking Dead».

Woody Allen sa «det er ikke det at jeg er redd for å dø – jeg vil bare ikke være med når det skjer…», og der har han kanskje rett. Vi vil ikke være med på akkurat den reisen, men vi ser gjerne andre gjøre den.

På film. På tv. Om og om igjen. Til døden banker på døren.