Vi kommer til å følge «Game of Thrones» med faste «recaps» hver uke fremover, siden dette tross alt er den beste serien som kan ses på skjerm for tiden.

En recap innebærer at vi gjennomgår og kommenterer det meste som har skjedd i episoden. Dermed bør det si seg selv at du ikke leser dette før du selv har sett episoden, altså er en aldri så liten SPOILER-alarm helt på sin plass. Her har vi ingen hemmeligheter, og nå går vi i gang.

«Game of Thrones» 0301, «Valar Digaeris»:

Med så mange karakterer, intriger, sidehistorier og tallerkener i lufta er det litt å holde styr på her. Det er et lite helvete bare å huske navnene, for ikke snakke om å stave dem riktig. Denne tredje sesongen har i følge Wikipedia 257 rollefigurer å holde rede på, og angivelig den største samlingen skuespillere i tv-historien.

Noe som langt på vei kan forklare hvorfor tredje bok, «A Storm of Swords», vil bli fortalt over to sesonger. Her dukker det opp enda flere folk, og enda flere sidespor.

Om du ikke husker alt fra de første to sesongene, oppsummeres det hele på ti minutter her:

De siste minuttene av fjorårets sesongfinale forvandlet seg til «The Game of The Walking Dead», der en horde av dypfryste zombier kalt «Whitewalkers» stabbet målrettet i retning mot Muren. Vi kunne dermed ha håpet at sesong tre startet med en storslagen gjenskapelse av «The Battle of the Fist of the First Men», men dessverre ikke. Hele kampen er dessverre unnagjort på noen sekunder – i mørket.

Unektelig en nedtur, men denne episoden har så mye eksposisjon å horve seg igjennom at det er null tid til lange slagscener. Så vi får nøye oss med en rask intro som stadfester at den kjærlighetssyke klossmajoren Samwell (John Bradley) var for opptatt med å gjemme seg til å utføre sin eneste oppgave: å sende ut ravnene for å advare sine kumpaner. Bra jobba, tjukken. Som kommandanten Jeor «Gamlebjørn» Mormont (James Cosmo) understreker, hvis de ikke rekker tilbake til «The Wall» i tide vil alle de kjenner bli drept innen vinteren er omme. Så ingen grunn til å stresse, matmons.

I mellomtiden har den heltemodige bastarden Jon Snow (Kit Harington) ankommet leieren til folket på den andre siden av muren. En stor stamme med såkalte «wildlings», som minner om en broket blanding av indianere, eskimoer og frikere. De har langt hår, bustete skjegg og er venner med en diger kjempe. Noe sier meg at de har funnet en måte å dyrke den beste marihuanaen i de sju kongedømmene.

Jon Snow får kjapt en audiens med kongen bak muren: Mance Rayder (Ciaran Hinds). Siden han spilles av selveste Julius Cæsar fra «Rome» velger jeg å overse at navnet hans høres ut som en pornostjerne på Tatooine.

Rayders høyre hånd heter Tormund Giantsbane, og denne rødskjeggete røveren spilles som kjent av norske Kristofer Hivju. En sarkastisk rabagast som vi heldigvis kommer til å se mye mer til i løpet av denne sesongen. Blir spennende å se om han stikker av med hele serien, sånn som Christopher Heyerdahl har gjort i «Hell on Wheels». Kult!

Snow driter litt på draget da han ærbødig bøyer seg for kong Rayder («Stand, boy! We don’t kneel for anyone beyond the wall»), men overbeviser ham med sine hederlige intensjoner – i alle fall i tilstrekkelig grad til å beholde hodet sitt en stund til. Hvem vet, kanskje han rekker å bolle litt med den frekke tøsen Ygritte, også? Ingen grunn til å holde kyskhetsløftet til The Nightwatch nå, han er jo tross alt med i en HBO-serie.

Så hva skjer i House Lannister for tiden? Vel, Tyrion Lannister (Peter Dinklage) mistet ikke nesen under basketaket ved Blackwater Bay, sånn som i bøkene – noe hans diabolske søster Cersei (Lena Headey) passer på å påpeke: «I wanted to see your face. They said you lost your nose, but it’s not as gruesome as all that».

Tyrion har bare et kledelig arr som krysser fjeset, og det har grodd veldig kjapt. Cersei er en smule urolig for hva lillebroren kan komme til å fortelle deres strenge far Tywin (Charles Dance), som nå har overtatt oppgaven som «Hand of the King». Tyrion kunne for eksempel fortelle pappa at den slemme søsteren gjorde et mislykket forsøk på å myrde ham, og har skylda for at han nå ser ut som Oompa Loompa-versjonen av Scarface.

I keed. Tyrion er min store favoritt i «Game of Thrones»: en kompleks antihelt som har fremvist større heltemot, nobilitet, følsomhet og badassery enn noen andre i Westeros. Så det gjør desto vondere å se ham bli så til de grader knust av sin foraktfulle far Tywin, da de endelig møtes ansikt til ansikt.

Alt Tyrion ønsker er litt takknemlighet (pluss familiefortet Casterly Rock) for å ha reddet kongedømmet, og alt han får er en verbal rundjuling som vi nesten er nødt til å gjengi i sin helhet. Her er hva pappa har å si til yndlingssønnen, som svar på hvorfor han ikke akter å gi ham så mye som en kald skulder:

«Why? You ask that?! You, who killed your mother to come into the world. You are an ill-made, spitefull little creature! Full of envy, lust and low cunning. Men’s laws give you the right to bear my name and display my colors, since I cannot prove that you are not mine. And to teach me humility the Gods have condemned me to watch you waddle about, wearing that proud lion that was my father’s sigil and his father’s before him. But neither Gods nor men will ever compel me to turn Castilly Rock into your whorehouse. Go, now!»

Au, brutalt – men samtidig så poetisk og velklingende. Det merkes at Charles Dance har tilbrakt mye av karrieren med å spille Shakespeare på scenen i England, ja. På veien ut truer pappa med å henge Tyrions elskede skjøge Shae etter halsen, men det er neppe noe å bry seg om. Sikkert ikke noe som kommer til å skje på et senere tidspunkt i serien. Håper jeg. Host. Noe sier meg Tyrions stadig mer anstrengte forhold til familien vil få store konsekvenser fremover, og dytte ham enda lengre ut på sidelinjen som en «underdog» å heie på.

Det er i alle fall ingen andre i denne familien som fortjener vår sympati, minst av alle kong Joffrey (Jack Gleeson). Den tyranniske, sadistiske, feige lille dritten er en av de mest hatverdige karakterene i tv-historien. Åh, som jeg gleder meg til å se ham dø! Den trassige psykopaten har siden sist blitt trolovet til ambisiøse Margaery Tyrell (Natalie Dormer), som viser seg å være langt mer kyndig når det gjelder PR og politikk enn skittstøvelen Joffrey.

Som en generalprøve på sin tid som dronning deler hun ut leker til foreldreløse barn, mens kongen gjemmer seg. Det gjenstår å se om Margaery kommer til å få noen positiv innvirkning på kong Joffrey i det lange løp (Jeg tipper: neppe), men han skjerper i alle fall den uspiselige oppførselen sin veldig i hennes nærvær.

Det er også interessant å se hvordan mamma Cersei får stadig mindre makt over sønnen, noe som gjør henne stadig mer ustabil og uforutsigbar. Disse subtile skiftningene i dynamikken mellom familiemedlemmene er et godt argument for at «Game of Thrones» gir oss drama på høyt Shakespeare-nivå. Vel, for å dra frem et sitat fra forrige sesong «there’s no cure for being a cunt».

Og apropos det: etter det knusende nederlaget under slaget ved Blackwater Bay har Stannis Baratheon (Stephen Dillane) stukket tilbake til kråkeslottet sitt, med halen mellom bena – og han ser ut til å ha tilbragt store deler av tiden mellom bena på den røde heksa Melisandre (Carice Van Houten). Denne mystiske prestinnen har i fritiden forlystet seg med å brenne motstanderne sine levende, for det er sånn hun er. Nådeløs, og litt frysen.

Den fingernemme smugleren Davos Seaworth (Liam Cunningham) beviste i forrige sesong at han slett ikke fortjente etternavnet sitt – siden han trillet i vannet så fort sjøslaget startet. Doh! Vel, i motsetning til sønnen overlevde Davos, så han tar turen rett til Dragonstone for å advare Stannis om den røde heksa. Davos har vært en smule skeptisk til Melisandre helt siden han så henne presse en svart drapsdemon ut av vaginaen sin, men ender bare opp med å bli kastet i et fangehull. Så alt i alt kunne han ha holdt seg hjemme og drukket smuglersprit.

Den blonde drage-baben Daenerys Targaryen (Emilia Clarke) har begitt seg ut på sjøen sammen med sine tre drager, som har blitt betydelig større sidens sist (og er brakt til live med veldig stødige dataeffekter). De koser seg med å fange fisk, og deretter lyngrille dem. Kult triks!

Det som er igjen av det stolte Dothraki-folket takler imidlertid ikke livet på havet i det hele tatt – og spyr som svensker i baren på danskebåten. Ja, det var det beste jeg kom på i farten. Beklager, virkelig. Daenerys akter fortsatt å kuppe jerntronen, og vil absolutt være en verdig dronning. Men for å ha en fightende sjanse trenger hun en hær, og tar turen innom en slimete slavehandler – som skjuler de hatefulle spydighetene sine bak en veldig ubekvem tolk.

Dun-dum-dun.

Hvor smart er det egentlig å kjøpe en hær med åtte tusen slavesoldater helt uten menneskelige følelser og testikler – som under treningen har blitt tvunget til å drepe hver sin baby? Det er et spørsmål Dany selv stiller seg, da hun plutselig blir angrepet av en søt jentunge utstyrt med en ilter skorpion.

Heldigvis kommer en maskert mann til hennes unnsetning – og han viser seg å være (ta da!) Barristan Selmy (Ian McElhinney). Den landsforviste kommandanten for avdøde kong Roberts livgarde, og en av kongedømmenes beste krigere. Tilbake fra første sesong for å sparke rumpe!

Så er det slutt for denne gang. Denne sesongpremieren tar seg god tid på å rulle ut intrigene, holder et behersket tempo. En forholdsvis varsomt start, uten de helt store høydepunktene. Allikevel ikke mer varsom enn at vi får se et halshugget lik med sitt eget hode i hendene, en brennende zombie, grov brystvortemutilering, en drage som griller en fisk på to sekunder blank – samt en skikkelig kjempe. Serien kommer bare til å bli livligere etter dette, så det er synd at streiken blant HBO-ansatte fører til at de kommende episodene blir utsatt til slutten av august. Ja, det var bare en sen aprilspøk. Ha ha. Ingen fare, vi er tilbake neste uke. Så for å summere opp:

STERKESTE ØYEBLIKK: Helt klart det bitre oppgjøret mellom Tywin Lannister og Tyrion – men dragenes «fange fisk og grille dem i lufta»-triks er også en vinner.

BESTE REPLIKK: «You, who killed your mother to come into the world. You are an ill-made, spitefull little creature! Full of envy, lust and low cunning». Ord som stikker dypere enn sverd.

R.I.P.: Rundt to hundre fanger i Harrenhal, minst én hest og en hodeløs broder i «Night Watch». De vil ikke bli fryktelig savnet, skal vi være ærlige.

RASK OBSERVASJON: Sansa Stark er såpass plagsom at jeg begynner å skjønne hvorfor kong Joffrey liker så godt å mishandle henne. Hun er i ferd med å bli «Game of Thrones» motsvarighet til Tara i «True Blood».

FORHOLDSVIS FUN FACT: Episoden er dedikert til filmfotografen Martin Kenzie, som døde av kreft kort tid etter innspillingen. Ok, det var ikke særlig fun. La du forresten merke til at Winterfell var omringet av svart røyk i tittelsekvensen?

SEX: Bare en toppløs konkubine.

GØRR: Et hodeløst lik med hodet i hendene, en brennende zombie, brystvortemutilering, rundt to hundre mutilerte lik og verbale stikkpiller.

MISSING IN ACTION: Det er så mange sjakkbrikker som må flyttes rundt på brettet at vi fortsatt har til gode å finne ut hva som skjer med en stor del av hovedpersonene. Deriblant Jaime «The Kingslayer» Lannister og Kvinnegruppa Ottar-modellen Brienne of Tarth, som muligens fortsatt graver ned likene av de tre soldatene Brienne sverdet ned i slutten av forrige sesong. Bran Stark er fortsatt ut på skogstur etter at svikeren Theon Greyjoys like svikefulle menn brant ned Winterfell. Theon viste seg heller ikke, men noe sier meg at han neppe imponerte pappa Balon med sitt siste stunt. Vi vet heller ikke hva som skjer med den modige guttejenta Arya Stark, som angivelig er på vei i retning mot moren Catelyn. Personlig hadde jeg mye heller sett henne gå i lære som ninja hos luringen Jaqen H’ghar. Oh, well. De fleste dukker trolig opp i neste episode, så vi ses her til omtrent samme tid en lang uke fra nå!

KARAKTER: 7 av 10 dragegrillede makreller.