Å se de to første episodene av «24: Live Another Day» er som å trå inn i en verden hvor tida har stått like stille som et digitalt armbåndsur fra 80-tallet uten batteri.

Med unntak av rollefigurene og omstendighetene har ikke «24» forandret seg et dugg. Glem undertittelens lovnad om nye tider og pratet om «event-serie», dette er sesong ni, rett og slett.

For oss som er glade i Jack Bauers eskapader er det intet annet enn godt nytt, mens de som gikk lei av Verdens Gruffeste Agent ved forrige korsvei antagelig ikke trenger å kjenne på noen besøkelsestid.

Serien foregår nok en gang i sanntid, og de 12 timene starter klokka 11.06.

Vi skal ikke avsløre noe særlig av selve handlingen her, derimot se på hvilke elementer i den nye serien som egner seg til å utløse alkoholinntak.

1. «Dammit!»

Vi tar det viktigste først. Sesongens første «Dammit!» kommer ikke fra Bauer selv. Kontroversielt valg. Tenners gnissel.

Sesongens andre «Dammit!» kommer derimot rett fra Bauers munn. Jubelstemning. Universet i balanse igjen.

Dessverre er ikke «Dammit!»-frekvensen i de to første episodene høy nok til å rettferdiggjøre en drikkelek.

2. Teknologien

Hackere – bra eller dårlig? «24» våger å ta debatten! Og.. øhhh.. muligens disse Edward Snowden en smule. Jaja.

Uansett, teknologi ser ut til å gjennomsyre hvert fiber av denne sesongen, noe som også betyr gøyale gadgets.

Det gjelder alt fra det morsomme lille rullekameraet i åpningen til Jack selv, som har tatt et diskret steg nærmere cyborgenes rekker (hvor han antagelig ville følt seg veldig hjemme).

Samtidig ser droneproblematikk ut til å bli et veldig sentralt tema for sesongen, på akkurat så kjip måte som man kan forvente.

Kommunikasjonsteknologi har alltid spilt en av hovedrollene i «24», og det har ikke akkurat blitt færre mobiltelefoner i årene serien har vært av lufta.

Drikkelek-potensiale for hver gang noen snakker i telefonen er med andre ord høyt.

3. London

Foreløpig er storbyen, kjent for sine briter, et temmelig anonymt bakteppe for handlingen. Det er færre britiske enn amerikanske aksenter i omløp, og i farta kan jeg ikke huske å ha sett ett kjent landemerke.

Drikkelek-potensiale for sofaturister som vil peke og si «der er…!» er foreløpig lavt, altså.

La oss håpe noen rekker å sprenge Big Ben før sesongen er over.

4. Rollefigurene

De tilbakevendende rollefigurene fra tidligere sesonger vet du allerede om.

Der ligger halve moroa som vanlig i å se hvordan livssituasjonene deres har forandret seg siden forrige sesong, så jo mindre sagt, jo bedre.

La oss heller snakke om et par av britene som dukker opp.

John Boyega fra «Attack the Block» gjør en sympatisk innsats som dronepilot, selv om den setninga kanskje høres litt selvmotsigende ut.

Stephen Fry som i rollen som britisk statsminister er som å se Stephen Fry i rollen som en britisk statsminister. Når som helst foreventer man at han vil begynne å stille irrelevante quiz-spørsmål.

En av de morsomme tingene med «24» er hvordan man blir prega av kappløpet mot klokka og veldig kjapt lar seg irritere av de samme tingene som plager Jack – spesielt folkene som står i veien når Jack tross alt vet best.

Hill deg, sterke leder! Komme i kontakt med sin indre fascist, det der.

Det spares virkelig ikke på «fordi de ikke vet bedre»-motstandere i denne sesongen, og nok en gang er de passe deilige å irritere seg over.

Drikkelek hver gang noen tar en dårlig avgjørelse? Moderat potensiale!

5. Trusselen

Teknotrøbbel med passe hollywoodsk holdning til hacking danner en finfin grunnstamme, men kanskje litt for enkelt og hørt-det-før-aktig.

Det må være noe her vi ikke ser ennå.

Fingrene kryssa for at det er en del lure-trusler inne i bildet, og at det hele snus på hodet i de senere episodene.

Drikkelek-potensiale for «this changes everything»-vrier: Høyt, forutsatt at man styrter en flaske per cliffhanger.