I kveld/natt/morgen, alt ettersom hvor tidlig du stilte deg i kø, har «Hobbiten: Smaugs ødemark» kinopremiere.
De som har ventet lenge håper sikkert også på at de venter på noe godt. Nå som vi har sett filmen, kan vi i det minste komme med våre inntrykk, uten å spoile for mye – og uten at vi skal stille oss til doms over noe med et terningkast. Det har tross alt andre gjort.
En transportetappe vil alltid være en transportetappe
Grunnen til at vi ikke skal avsi noe kritikerdom (rent bortsett fra at vi ikke anmelder kinofilmer her på Filter), er at dette helt åpenbart er en film for fansen. Og fans har, som vi alle vet, en noe høyere toleransegrense for hva som er tillatt å bruke to timer og 41 minutter av livet på (husk å tisse først).
For alle som bare er moderat interessert, er det rett nok en tidvis helt topp actionopplevelse med få dødpunkter. Her hugges orkehuer av på de mest fantasifulle måter, og selv den mest durkdrevne raftingentusiasten i Sjoa må se seg slått av dverger i tønner. Kjempeedderkopper, forheksede skoger, storslåtte effekter og bilder – og selvfølgelig en enorm drage.
Men gjør deg selv en aldri så liten tjeneste: Ikke la deg selv rive med for mye. For brått er det slutt, akkurat idet det er på det mest spennende. «To be continued» om et år, og da er ikke melankolien fra Ed Sheerans hold mye til trøst.
Trilogi til tross, det bør være mulig å få til en mer velfungerende avslutning på kapittelet enn den «Smaugs ødemark» byr på.
Smaug er et fantastisk skue
Produksjonen har klart å holde dragen Smaug tett til brystet så lenge som mulig, og det er derfor ganske stas å se ham utfolde seg i all sin prakt på det store lerrettet.
Benedict «Sherlock» Cumberbatch gjør en overbevisende jobb med stemmen til den selvopptatte men akk så onde kjempeøgla. Det er vel ingen hemmelighet at «mestertyven» Bilbo klarer å vekke flammespytteren fra sin dype søvn, og sekvensene som følger er både samtalekunst og effektmakeri av ypperste klasse.
Men så var det dette med at vi bare er på andrefilmen i en trilogi. Forvent med andre ord altså mer drage ved en senere anledning.
Den overordnede historien havner litt i bakgrunnen
Vi får et aldri så lite glimt av Sauron, og orkene er helt klare på at de tjener et høyere og mørkere formål. Vi aner en betenksomhet fra Bilbos side både når det gjelder ringen og arkensteinens mørkere sider – men dette er hovedsakelig en reinspikka og velkoreografert actionfest fra ende til annen.
Til tross for den svært lange spilletiden er det få dødpunkter, og den nødvendige humoren er tilstede uten å ta for mye plass. Dvergene holder seg heldigvis også for gode til å bryte ut i sang og dans (de går faktisk på fylla uten at vi får se det!).
Evangeline Lilly gjør en ålreit jobb
Hardcore Tolkien-fans har rynket på nesa over at Evangeline Lilly (hun fra «Lost») er blitt tråklet inn i handlingen som den filmeksklusive alvefiguren Tauriel.
Det er det ingen grunn til. Tauriel gjør en ganske tøff og overbevisende jobb som kampkyndig skogsalv, og fungerer godt som et love interest-krydder i (den svært mannsdominerte) miksen.
Haha, som Mikael Persbrandt ser ut!
Det er ikke alltid lett å kjenne igjen skuespillerne i filmer som dette. Men da jeg først fikk se hamskifteren Beorn i menneskeform, lurte jeg et sekund på om selveste Al Pacino hadde latt seg lure til å iføre seg massive mengder make-up.
Men, neida: Det er Mikael Persbrandt i egen person. Bra bryn!
Stephen Fry, derimot, er det null problem å kjenne igjen som den fornøyelige borgermesteren i Laketown.
LES MER:
Dommen har falt: Dette syns verdens filmanmeldere om «Hobbiten: Smaugs ødemark»
