Mange sto i kø for å disse «Erobreren» tidligere i år, inkludert vår anmelder. «Den føles ekstra møllkulebefengt fordi det hele er så lite troverdig og tildels amatørmessig utført.» Sett sånt. Litt av kritikken var heldigvis også konstruktiv, om det er noe trøst.

Om du nå er en av dem som går rundt og dømmer norske dramaproduksjoner nord og ned, bør du kanskje heve blikket en smule. Neste år kommer nemlig tv-serien basert på Lars Saabye Christensens «Halvbroren» (2001), og på Nordiske Mediedager i Bergen hadde folka bak tatt med seg noen tidlige klipp de ville vise frem.

Og vet du hva? Det så faktisk ganske så imponerende ut.

Produsent Olav Øen viste seg å ha et saftig vokabular, han var heller ikke spesielt redd for å framsnakke teaseren i forkant av visningen:

– Dette klippet blir vist offentlig i dag, og vil ikke bli vist senere. Mest av alt var det en inspirasjon for oss. Da jeg fikk se det første gang selv, tenkte jeg «fyttihelvete, så jææææævlig bra». Uten å ta noe på forskudd, altså. Vi bestemte oss tidlig for å legge listen høyt. Så får man heller ligge i fosterstilling om natten fordi listen ligger så høyt

I teaseren, som var lydlagt av Peter Gabriel og Nusrat Fateh Ali Khans stemningssettende låt «Taboo», ble vi presentert en rekke klipp fra ulike deler av serien. Både filterbruk og form ga umiddelbart en tungtveiende cinematisk effekt, kameraføringen vekslet mellom å være rask og dramatisk, til å være tett på og dvelende.

– Ser ut som det funka bra, det her, konstaterte Øen etter at publikum hadde klappet lenge og vel for førsteintrykket. Panelets moderator, som satt tettere på produsenten enn det vi gjorde, påpekte til og med at han hadde en «liten tåre i øyekroken».

Med på scenen satt også seriens regissør Per-Olav Sørensen og manusforfatter Mette M. Bølstad.

– Det som er viktig for meg, er at hver eneste en som er med i dette prosjektet ikke sier «jeg kan godt være med», de må være mer «fy faen så bra, dette skal vi gjøre!», og disse er absolutt sistnevnte. Selv om Mette sikkert ville sagt det på en annen måte, sa Øen.

– Jeg har lest boken fire ganger, og hver eneste gang jeg kommer til siste side føler jeg at jeg har mistet en venn. Jeg liker den veldig, veldig godt, sa Bølstad, og trakk fram de sterke, tydelige scenene i boken.

– Men det er ikke noe automatikk i at en god bok skal bli god tv eller film. Vanligvis jobber jeg med 90 prosent nytt materiale.

Regissør Sørensen trekker fram spesielt fire ting som gjorde det interessant for ham å hoppe på prosjektet.

– Du har selvfølgelig familien, det visuelle og alt det der. Men det hele starter med en voldtekt, og ut av det kommer det en halvbror. Bare ved å ha en ukjent voldtektsmann får man mye gratis. Vi pusher det ikke, men det ligger absolutt der i bakgrunnen, sa Sørensen, og fortsatte:

– Men det aller viktigste er at halvbroren forsvinner. Og at hovedpersonen leter. Det er et grep, med en som vil finne ut ting, som vi kan identifisere oss med. Og det er noe som forhåpentlig gjør at folk vil vende tilbake hver søndag kveld.

Før vi skulle få se et lengre klipp fra serien (dessverre får vi ikke vist dem her på Comoyo Filter – ifølge regissøren er det fortsatt endel etterarbeid som gjenstår før resten av verden slipper til) ble det redegjort for noen av endringene familiedramaet har gjennomgått på veien fra bok til skjerm.

– Noe av det som er fint med manuset til Mette, er at hun er tro mot Lars. Men hun er også helt fri. Hun ønsket ikke å lage et tradisjonelt tv-drama der alt skjer i kronologisk rekkefølge, vi hopper i tid hele tiden.

Det var noe vi tydelig fikk se i det påfølgende klippet. Her er en kjapp gjennomgang av hva vi i løpet av noen få minutter fikk oppleve på storskjermen (hold deg fast):

Vi får se familiematriarken Den Gamle (Ghita Nørby) følge etter Arnold Nilsen (Jon Øigarden). Han konfronterer henne, hun mener at han ikke er bra nok for datteren Vera (Mariann Hole). Sceneskifte til bryllupet mellom Arnold og Vera. De kysser, noe som blir tatt bilde av – et bilde som vi i neste scene ser Barnum (Nicolai Cleve Broch) studere mange år senere. Barnum blar videre i fotoalbumet, og ser et boksebilde av halvbroren Fred (Frank Kjosås). Brått dras vi inn i boksekampen, der treneren Willy (Fridjof Såheim) brøler ringside. Tilbake til Barnum, som entrer treningsstudioet der Willy trener opp unge boksere. Han lurer på hvor Fred er – i bakgrunnen henger en plakat som teaser Fred Nilsen – Håpet fra Fagerborg. «Tipper jeg skulle begynne et sted,» sier Barnum. Willy spør «Hva heter du igjen?» «Barnum» svarer Barnum. «BARNUM?!?» sier presten som skal døpe den nyfødte gutten (mange år tidligere). «Det er litt friere med navnevalg der oppe,» sier faren Arnold, og legger til (i kirken): «Han skal hete Barnum, for satan!». Litt senere triller småbarnsfamilien bort til en båt, der familiebilen pakkes inn i en kasse merket «Arnold Nilsen, Røst». Arnold dagdrømmer, og vi tas opp til «der oppe» (Røst) der vi ser en ung Arnold sløye fisk. Han er «kastet ut fra skolen, er altfor kort til å ro, dette er det eneste du duger til livet.»

Klipp slutt. Phew.

– Vi sa til Lars at vi måtte være uredde for å gå inn i materien, og det var han med på. Vi måtte kunne gi litt faen, sa produsent Øen etter nok en runde med applaus.

Regissør Sørensen utdyper hvordan de konkret utnyttet denne friheten:

– Vi fant ut at det var åtte store hendelser i boka, som igjen kunne utgjøre hver sin episode. Egentlig er det nesten åtte noveller, men med en underliggende historie som binder dem sammen. Det ble fort tydelig at vi ikke kunne fortelle historien som en krønike. Romanen hopper litt i raske sprang, men har også mange lange bolker i samme tid, sa han, og fortsatte:

–  Vi måtte kunne presentere alle figurene i hver episode, vi kunne ikke ha masse barn i én episode og så se dem som voksne i neste. Vi måtte ha Fred som bokser i første episode, og Barnum som voksen i alle episodene. I tillegg måtte vi avslutte hver søndag med en diger cliff.

– Det er jævlig skummelt det vi driver med her, men vi har også en trygghet at vi har noen års erfaring nå og vet hva vi holder på med, skjøt Øen inn.

Han mener det hele ble mulig takket være en stor frihet fra NRKs eksternavdeling, samt at de hadde 70 millioner kroner å rutte med.

– Dermed kunne vi hente inn den svenske scenografen Anna Asp, som vant en Oscar for sin innsats i «Fanny og Alexander». Vi kunne ha lyssetteren fra «Downton Abbey» og folk som jobbet med «Melancholia». Vi måtte strekke oss, hoppe over en høyere list. Vi kan ikke bare gå rundt i Norge og tro at vi kan alt, sa Øen, og la til:

– Vi fikk lov til å hente inn folk. Vi fikk tid til forarbeid, tid i innspilling, tid til etterarbeid. Hvis det ikke synes i «Halvbroren», har jeg gjort en ræva jobb.

Så var det klart for enda et klipp – den ikoniske boksekampen til Fred. Men først litt om hvordan slike små scener gjerne bør fungere for seg selv, helt isolert fra alt som skjer rundt.

– Vi vil behandle scenene som små kortfilmer. Som research så vi «Piken på broen» av Patrice Leconte, der er det en scene der Daniel Auteuil kaster kniver på Vanessa Paradis. Selv om du ikke ser hele filmen, kan du få en emosjonell impact av å bare se den scenen. Det vil vi også klare, sa Øen.

Vi får ikke vist boksescenen for dere her på Comoyo Filter, men knivkastescenen er jo ikke så aller verst den heller:

Men vi kan jo ta en kjapp gjennomgang av boksescenen – uten å skulle røpe bakgrunnshistorien for de av dere som ikke har lest boka. Fred er favoritt, men på et punkt i boksekampen senker han guarden – og får grisebank. Lyden veksler frem og tilbake mellom publikums hoing, intense slaglyder og et stille ekkosus som innenfra Freds hode, etterhvert også med hjerteslag. Foto veksler igjen mellom intense actionkutt og effektfull slow motion.

Nå gjenstår det bare å se hvordan det hele blir mottatt av publikum og kritikere når «Halvbroren» får NRK-premiere neste år. Om vi skal tippe, tror vi det kan gå ganske bra. Heia!